brolegging

Brolegging er legging av brolegning, et dekke av stein (brostein), som kan brukes på veier, gater, fortau og plasser. Klassiske brolegning består av hogd stein med rektangulær eller kvadratisk form, som settes i sand på et fast underlag. Det legges av flere lag knust stein i stadig mindre størrelse, som komprimeres mellom lagene. Fugene fyltes før med sand, men senere også mørtel eller asfalt. Betegnelsen «brolegning» kommer av at en «bro» av trefjeler («brofjeler») ble lagt som dekke over sølete gater så folk kunne ferdes tørrskodd på gjørmete gater i middelalderbyene.

Rektangulær stein settes slik at det ikke dannes langsgående fuger som små hjul kan grave seg ned i. Steinene settes i rader på tvers av gateretningen, eller diagonalt.

I byer møter brolegningen som oftest fortauskanter, og da er det en fordel om de ytterste steinene møter kantsteinen med parallelle kanter. Her er «smågatestein» eller «Kleinpflaster» godt egnet. Dette formatet med kubisk stein, nominelt 10x10x10 cm, ble kalt chausséstein. Det ble lagt i et buemønster (feilaktig kalt wienermønster). Buemønsteret ble funnet opp av den prøyssiske Baurat F. Gravenhorst i 1885 for å skaffe holdbart dekke på de lange nordtyske chausséene.

I Oslo ble «smågatesteinsdekke» tatt i bruk i 1912 og raskt enerådende før asfalt kom i bruk. Det geniale ved slik brolegning er at buene gjør det mulig å utnytte stein med avvik fra ideelle mål og ren kubisk form. Større stein blir lagt i buens toppunkt, og mindre eller skjev stein får plass der buene møtes. Mot fortau brukes halve buer, slik at brosteinene møter kantsteinen i rett vinkel. Da blir det sjelden nødvendig å hogge tilpasningsstein. Mønsteret kan også problemfritt følge kurver i gatene. Det lå også til rette for rasjonell drift, siden bredden av hvert buefelt på mellom 1,2 og 1,5 meter tilsvarte én manns rekkevidde. Broleggerne kunne da arbeide seg parallelt bakover i hvert sitt felt, sittende på små enbente krakker. Håndlangere sørget for å legge opp en passende mengde stein å velge mellom. Til slutt gjensto å fylle fugene, stampe med «jomfruen» og la dampveivalsen komprimere dekket. Nok en fordel var at Kleinpflaster kunne legges direkte på gamle dekker av makadamisering med et minimum av forarbeid. Det var bare å høvle ned og avrette det øverste gruslaget og påføre et tynt lag sand før broleggerne slapp til.

Brolegning blir ikke lenger brukt som ordinært veidekke, men blir nå mer brukt av estetiske hensyn for å danne mønstre med form og farge, og dels av praktiske grunner på spesielle gatepartier, fotgjengerområder og plasser. Mosaikklignende mønstre kan fremheves ved bruk av stein i ulike farger. Betongstein og heller brukes stadig mer som brolegning på fotgjengerområder, i forretningsstrøk og parker.

Brolegning er kjent siden oldtiden som dekke på veier og plasser, for eksempel på Via Appia.