Arbeiderbolig er en bolig som en bedrift eller bedriftseier disponerer for å huse sine arbeidere. I dagligtale omtaler mange også vanlige boliger med en pris og standard som arbeidere har råd til å bo i, som arbeiderboliger. Arbeiderboliger ble vanlig i Norge fra 1850-tallet, da industrialiseringen skjøt fart.
arbeiderleilighet
I dag er det svært få boforhold av denne typen. Midlertidig innkvartering av pendlere i brakkerigger, regnes ikke som arbeiderboliger.
Arbeiderboligene var permanente boligbygg, ofte plassert nær arbeidsplassen. De hadde som regel lav standard. De var små, med ett eller to rom og kjøkken, nøkternt utstyrt, med lav bygningsmessig standard, og ofte trangbodde. Husleia ble ofte trukket fra lønna ved utbetaling. Boligen fulgte jobben, og den som sluttet, eller ble arbeidsledig, måtte som regel ta med familien og flytte, uten annet sted å bo. Det samme gjaldt ofte barn og ungdom når de kom i konfirmasjonsalderen og ble regnet som arbeidsføre.
I Norge ble det bygd arbeiderboliger i tilknytning til spinnerier, gruver, glass- og jernverk under den tidlige industrialiseringen fra andre halvdel av 1600-tallet.
Fra 1850-tallet skjøt industriutviklingen fart i Norge. En rekke byer vokste kraftig og trangboddheten økte. Det var befolkningsoverskudd på landet så folk flyttet til byene for å få seg jobb. Nye boligbygg for arbeiderklassen ble i stor grad bygd av privatpersoner for utleie, uten tilknytting til verksteder og industri. Trangboddhet, dårlige hygieniske forhold og hyppige epidemier preget også disse nye arbeiderområdene.
Typiske arbeiderboliger kunne være på ett- til to rom og kjøkken, sammenlagt 30–45m2, med utedo og uten innlagt vann. Beboerne sov i senger, på benker og på gulvet, som gjerne var trekkfullt. I 1845 utga Henrik Wergeland bladet For arbeiderklassen som skildret de elendige boligforholdene i byen. Andre som tok opp dette spørsmålet var Hans Linstow, slottsarkitekten, teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt og legen Axel Holst.
Fordi Norge var i rask endring, bygget også stat og kommuner boliger knyttet til arbeid for en rekke andre yrkesgrupper; Sorenskrivere, prester, leger, lærere, for ansatte i fyrvesenet, sykehus og jernbanen. Disse var av en annen standard.
Nyere eksempler på norske arbeiderboliger er Norsk Hydros bebyggelse på Rjukan og Notodden, og utbyggingen av boliger i Mo i Rana etter andre verdenskrig i Jernverkets regi. Det var stedenes ensidige næringsgrunnlag som gjorde at disse boligene måtte tilhøre arbeidsgiverne. Ingen ansatte turte kjøpe noe på et sted der alt kunne stanse opp.
Trangboddhet og usanitære forhold ga grunnlag for hyppige sykdommer og epidemier. De siste epidemiene, som også rammet folk utenfor de rene arbeiderklasseområdene var den engelske syke og tuberkulose rundt første verdenskrig. I mer industrialiserte land, som England, skjedde den samme utviklingen i mye større omfang. Dårlige sanitære forhold kunne bidra til at sykdom raskt ble epidemier i disse nye slumområdene.
Tanken om å sikre arbeiderklassen bedre og tryggere boforhold kom for alvor på dagsordenen etter opptøyer rundt i Europa i 1848 (se februarrevolusjonen). Frykt for opprør og uro i arbeiderklassen gjorde at man ønsket å sikre skikkelige boforhold for arbeiderne.
Etter hvert oppsto en ny kategori arbeiderboliger, som skulle være sunnere og rimeligere: noen ble finansiert av lokale myndigheter, andre av fond, veldedige organisasjoner eller private. Eksempler på denne nye boligbyggingen er Sagveien 8 i Oslo (1848), Maridalsveien 73 i Oslo (cirka 1853) og Sverres gate 8 i Trondheim (1858).
Rundt år 1900 utviklet spørsmålet om boligbygging for vanlige folk seg til et spørsmål om boligpolitikk og offentlig ansvar. Fra tiden rundt første verdenskrig kan man snakke om en gryende sosial boligbygging med eksempler som Ullevål hageby i Oslo. Hagebyen ble etablert av Oslo kommune i perioden 1915–1922 og deretter overdratt til et hagebyselskap. Ullevål hageby fikk imidlertid ikke den tiltenkte funksjonen, da prisene gjorde den til et middelklassestrøk.
I de neste årene oppførte Oslo kommune en rekke boligområder med leiegårder for folk med middels eller lavere inntekt. Blant disse er Torshovkomplekset mest kjent. Bergen kommune reiste på samme tid Rothaugkomplekset (1914), mens Lillegården hageby i Trondheim ble ferdigstilt i 1917. Forskjellen mellom disse boligene og arbeiderboligene er i tillegg til en høyere bygningsmessig standard, eierforholdene. Sosial boligbygging kan gjøres i offentlig regi, av allmennyttige og ideelle foreninger, eller i regi av boligbyggelag, uten noen kobling til arbeidsplass eller ansettelsesforhold. Fra 1945 og en del tiår fremover var boligkooperasjonen med ulike boligbyggelag den viktigste kraften i den sosiale boligbyggingen.
Kommentarer (2)
skrev Jan Holm
Hei. Bør ikke Lille Tøyen Hageby, gråbeingårdene i Kristiania og noen av de gamle gruvesamfunnene nevnes i denne artikkelen? Hilsen Jan
svarte Guro Djupvik
Hei, Jan.
Artikkelen er av begrenset omfang, og da blir eksemplene deretter. Vi tar med innspillet dersom artikkelen skal utvides noe, takk for engasjementet, som alltid. :)
Beste hilsen fra Guro
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.