Rolf Jacobsen

Med Jord og jern markerte Jacobsen seg som en moderne lyriker som brukte motiver fra moderne teknikk. Samlingen består av to deler, hvor diktene i den første har titler som «Myr», «Bre», «Fjellsjø» og «Saueland», mens diktene i andre del har titler som «Kraftledning», «Flyvemaskiner», «Avis» og «Industridistrikt». Til Arbeiderbladet sa Jacobsen: «Boken er en samling landskapsbilleder, hvor jeg sammenligner mellem naturen og teknikken. Det er ikke kontrastene jeg setter opp i relieff, men derimot likhetene.»

Hos de fleste poeter finner man en utvikling når det gjelder endringer i formspråk og motivvalg. Rolf Jacobsen er fullt ferdig poet allerede i debuten. Hans motivvalg og poetiske diksjon er på mange måter den samme gjennom femti år, på tross av noen aksentforskyvninger.

Debutsamlingen inneholder mange dikt som kan minne om den norrøne eddadiktningen. Likhetene er korte, huggende verselinjer med ekspressive naturbilder. Det var imidlertid ikke dette som skulle bli Rolf Jacobsens diksjon, men heller de lange, rolige bevegelsene som også finnes i debutsamlingen, og en sammenskriving av natur og kultur i ett og samme dikt.

Anmeldelsene av Jord og jern var overveiende positive, men noen etterlyste menneskene i Jacobsens dikt. Gunnar Reiss-Andersen i Dagbladet kaller Jacobsen en «tingens dikter» og plasserer ham innenfor retningen «saklighet».

I 1935 kom oppfølgeren, diktsamlingen Vrimmel.

Først seksten år etter forrige diktsamling kom det en ny bok, Fjerntog (1951). Her møter leseren en søkende, kontemplativ Rolf Jacobsen, med dikttitler som «Matutin» (morgenbønn) og «Dies illae» (den ytterste dag), dikt som vitner om forfatterens konvertering til katolisismen samme år. Også når det gjelder skriftspråknorm er han søkende; her fins samnorskformer som «høg», «heim» og «vatten», mens han både før og etter skriver et konservativt bokmål, med ordformer som «nu», «efter», «leber», «sne», «dig».

Hemmelig liv (1954) regnes av flere som Rolf Jacobsens egentlige gjennombrudd. Her finnes «Landskap med gravemaskiner», «Tømmer» og «Pavane». Ofte er det en lakonisk humor i diktene og en fortellende stil, noe som gjenspeiles i de lange verselinjene.

I 1960 mottok han Kritikerprisen for diktsamlingen Brev til lyset. Fra og med denne samlingen blir det flere dikt som formidler reiseinntrykk fra inn- og utland.

Fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet blir miljøengasjement et markant innslag i hans bøker. Samtidig får en annen dikttype større plass, kalt «metadiktet». Det er dikt som handler om diktning, ord og inspirasjon, eller om kunsten generelt.

Nattåpent ble Jacobsens siste offisielle utgivelse og kronen på verket etter femti år som forfatter. Det ble den mestselgende diktsamlingen i norsk etterkrigstid. Aftenpostens Finn Jor plasserte diktene i bokens avsluttende avdeling, «Rom 301», blant «de vakreste kjærlighetsdikt i hele den norske litteratur.» I Jacobsens dikt har det hele veien dreid seg om et mer overgipende, samfunnsmessig perspektiv. Så til sist dreier det seg ikke lenger om modernitet og generell livsfølelse, men om savn etter et virkelig menneske. Et konkret tap, kona Petras død, erstatter et abstrakt tap:

To hender var som et hus [...] uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.
Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Et viktig motivområde i Jacobsens poesi ble tog og jernbane, og dette er til stede allerede i debuten, som i diktet «Jernbaneland», en ode til det fysiske nettverket jernbanen representerer. Sentrale dikt fra senere i forfatterskapet med jernbanen som motiv er titteldiktet «Fjerntog» (1951) og «Vi som bor ved jernbanen» (1975).

Videre er det de store barskogene på Østlandet som er Jacobsens landskap.

Spor av hans avisliv finnes i dikttitler som «Avis» (1933), «Morgenavisen» (1965), «Deadline kl. 23» (1965), og i en boktittel som Headlines (1969). Likevel vektlegger Jacobsen forskjellen mellom dikteren og journalisten: «Diktningen er for i morgen. Journalistikk er for i dag,» sier han i et intervju i 1975. «Som forfatter føler jeg meg mere i slekt med vitenskapsmenn og oppdagelsesreisende enn for eksempel med journalister som klipper tilværelsen opp i timer og sekunder og har lett for å miste perspektivene.»

Med diktsuiten «Rom 301», som avsluttet hans siste diktsamling (Nattåpent), ble Jacobsen kjærlighetslyriker, i dikt der han bearbeider konas død. Disse diktene gjorde ham til en av Norges mest folkekjære lyrikere.

«Det er noe vi har glemt» lyder som en undertekst i flere av Jacobsens dikt. Det er en ro vi har mistet, det er en enhet som har gått tapt.

Det må ha bodd noen her før
som var mere kjente her enn vi er blitt

heter det i diktet «Hundvåko» (1979), i en refleksjon over gamle stedsnavn. Navnene svarer ikke lenger til noe i oss, det har skjedd et brudd, som ikke kan leges.

Dette er en typisk modernistisk tematikk, at det er et avgjørende skille mellom før og nå. At vi har glemt noe, behøver ikke bare være det at en helhetsforståelse har gått tapt, men også det at vi i våre daglige, automatiserte handlinger glemmer det sansenære og konkrete. Jacobsens lyrikk er ikke et prosjekt som forsøker å hele det førstnevnte bruddet – den nye situasjonen er definitiv – men diktene søker ofte å utvide vår persepsjon av verden. «Jeg er en ensom lytter – ute ved forpostene. En observatør,» sa han i et intervju i 1979. «Kanskje har jeg fått en litt lengre antenne på min mottager enn folk flest. Kanskje kan jeg ta inn andre stasjoner enn de vanlige. [...] Jeg er ingen profet – jeg avskyr det ordet. Jeg gjør noen observasjoner.»

Den samme tematikken finner vi også i dikt der det moderne livets forgjengelighet stilles overfor naturens evighet. Dette gjelder sentrale dikt som «Myrstrå vipper» (1935) og «Hyss––» (1970). I sistnevnte er det bølgene på havet som taler til menneskene. De sier

det er vår jord,
vår evighet

En dikterisk teknikk en ofte finner hos Jacobsen, er sammenstillinger og oppramsing av ulikeartede ting. Et eksempel er i «Stillheten efterpå» (1965):

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

Ved at ord fra ulike livsverdener stilles side om side, oppstår en metaforisk effekt, der vår vante sortering av behagelig/ubehagelig, dagligdags/fremmed blir utfordret. Dermed kommer nye sammenhenger til syne.

Til forskjell fra flere andre modernistiske lyrikere finnes det lite av syntaksoppløsning i Jacobsens dikt, og også lite bruk av grafiske effekter. Ofte er det en rolig snakketone i diktene hans, en samtalende form som ikke slår noe fast, men heller spør:

Billedavtrykket efter sten
som har ligget lenge i jorden,
ligner det ikke ansikter som har grått?

(«Blind sang», 1960). Et annet trekk i samme retning er bruken av muntlige markører, for eksempel en type gjentagelse som er vanlig i muntlig tale: «Jeg skjønner ikke skrift på sne, det gjør jeg ikke [...]» («Et kinesisk dikt», 1956), eller innslag av sjargong, som i dette diktet fra 1979:

Næmmen, der stårn.
Også midt i dieselrøyken da dere

Utstrakt bruk av besjeling i diktene fører i mange tilfeller over i små mytiske fortellinger, der teknologien «animiseres»: Heisekranene har nebb, gravemaskinene munn; bussene sees i bildet av flodhester, tunnelbanetogene som mark, og så videre. Ved at teknikken slik får eget liv, blir den på sett og vis noe fremmed. Teknologien er ikke bare redskaper for mennesket, men «konkurrenter» på samme planet.

Rolf Jacobsen hadde sine første barneår i Oslo, der faren var tannlege. I 1913, da Rolf var seks år gammel, flyttet familien til Åsnes i Solør, hvor han bodde til han returnerte til Oslo for å gå på Fagerborg skole. Som et apropos til den sentrale posisjonen jernbanen spiller i forfatterskapet, kan det nevnes at den unge Jacobsen bodde så nær jernbanesporet at huset ristet hver gang et tog kjørte forbi.

Etter artium studerte han teologi og filologi ved Universitetet i Oslo, men han tok aldri noen eksamen. I studietiden var han aktiv i Akademisk korforening, hvor han diktet flere sanger, og han fikk utgitt noen komposisjoner på Norges musikforlag under pseudonymet Rolf Høvre. I studietiden var han også aktiv i den sosialistiske studentorganisasjonen Clarté.

I 1933, like etter debuten, flyttet han til Flisa, hvor han i en årrekke livnærte seg som journalist og siden redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad.

Jacobsen var leder av Åsnes Arbeiderparti, men meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940. For sine lederartikler som redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad ble han i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig dømt til tre og et halvt års straffearbeid og løslatt i 1947. Han var også ekskludert fra forfatterforeningen i perioden 1945 til 1953.

Etter å ha sonet, fikk han i 1949 jobb i en bokhandel på Hamar. I 1961 fikk han jobb som journalist og nattredaktør i Hamar stiftstidende, hvor han jobbet fram til 1971. På Hamar bodde ekteparet Jacobsen i en årrekke i Staffeldts gate 2, som, i likhet med forfatterens barndomshjem, ligger like inntil jernbanesporet. På denne adressen finner man i dag Rolf Jacobsen-senteret.

Jacobsen mottok en rekke priser, blant annet

• 1989: Svenska Akademiens nordiska pris
• 1986: Aschehougprisen for sitt forfatterskap
• 1968: Doblougprisen
• 1965: Riksmålsforbundets litteraturpris
• 1960: Kritikerprisen for Brev til lyset
• 1960: Han ble inkludert i antologien Museum der modernen Poesie, redigert av Hans Magnus Enzenberger
• Nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger, blant annet for den siste samlingen, Nattåpent

• Jord og jern, 1933
• Vrimmel, 1935
• Fjerntog, 1951
• Hemmelig liv, 1954
• Sommeren i gresset, 1956
• Brev til lyset, 1960
• Stillheten efterpå, 1965
• Headlines, 1969
• Pass for dørene – dørene lukkes, 1972
• Pusteøvelse, 1975
• Tenk på noe annet, 1979
• Nattåpent, 1985
• Alle mine dikt, 1990. (Samtlige diktsamlinger)
• Samlede dikt, 1999. (Vitenskapelig utgave)

• Rolf Jacobsen i Norsk biografisk leksikon
• Norges litteraturhistorie
• Modernisme — litteratur

• Beyer, Edvard, red.: Norges litteraturhistorie, b. 5[og]6, 4. utg., 1995–1996
• Jacobsen, Trond Tendø: Kjente jeg deg? : en bok om Rolf Jacobsen, 2007
• Karlsen, Ole (red.): Frøkorn av ild. Om Rolf Jacobsens forfatterskap, 1993
• Lillebo, Hanne: Ord må en omvei. En biografi om Rolf Jacobsen, 1998
• Lillebo, Hanne, red.: Stier med lavmælt lys : om Rolf Jacobsens diktning, 2007
• Røsbak, Ove: Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge, 1998
• Aadland, Erling: «Forundring. Trofasthet.» Poetisk tenkning i Rolf Jacobsens lyrikk, 1996