Richard M. Nixon

Richard Nixon hadde arbeiderklassebakgrunn og fikk en streng, religiøs oppdragelse. Han vokste opp i Sør-California i en fattig kvekerfamilie der alkohol, dans og banning var forbudt, mens hardt arbeid var forventet. Faren var gårdbruker og drev senere en dagligvarebutikk og bensinstasjon, mens moren tok seg av de fem barna. Nixon jobbet ved siden av skolegangen for å spe på familiens inntekt. Han var en flink elev, deltok i skoledebatter og tok tidlig på seg tillitsverv.

Nixon gikk definitivt gjennom en klassereise. Med et sjeldent godt vitnemål fikk han stipend til det prestisjefylte Duke University i Durham, Nord-Carolina. Han fullførte juridikum og jobbet som advokat i hjembyen Whittier i California.

Nixon ble valgt inn i Representantenes hus for Republikanerne i to perioder, fra 1947 til 1951. Nixon drev en effektiv valgkamp, blant annet ved å antyde at motstanderen hadde forbindelser med organisasjoner med antatt kommunistiske sympatier. Antikommunisme ble en bærebjelke i Nixons videre politiske karriere fram til presidentperioden, og på grunn av sine ufine politiske utspill mot motstanderne fikk han kallenavnet «Tricky Dick» Nixon.

I Kongressen ble han medlem av komiteen som gransket såkalt «uamerikansk virksomhet» og ble kjent som talsmann for Joseph McCarthys konservative fløy i Det republikanske partiet. På grunn av sin aktive rolle under kongresshøringene av den spionmistenkte embetsmannen Alger Hiss, hadde Nixon opparbeidet seg en betydelig politisk kapital under mccarthyismens storhetstid i USA. Dette bidro til at Nixon fikk en plass i Senatet i 1951–1953. I 1952 ble han valgt til visepresident med den mer moderate Dwight D. Eisenhower som president. De to ble gjenvalgt i 1956.

Nixon var republikansk presidentkandidat i 1960, men ble slått med knappest mulig margin av demokraten John F. Kennedy. Han ble også slått ved guvernørvalget i California i 1962. Deretter erklærte Nixon at han var ferdig med politikken, og han drev advokatpraksis i New York City i årene 1963–1968.

I 1968 gjorde Nixon et sensasjonelt politisk comeback. Han stilte på ny som republikansk presidentkandidat og seiret med liten margin over demokraten Hubert H. Humphrey (43,4 mot 42,7 prosent) og en tredje, høyrepopulistisk kandidat, George Wallace (13,5 prosent), som hadde sterk støtte i Sørstatene. I valgmannskollegiet derimot, var Nixons seier overlegen, med 301 valgmannsstemmer mot motkandidatenes 191 og 46 stemmer. I 1972 ble han gjenvalgt med hele 60,7 prosent av stemmene og 520 stemmer i valgmannskollegiet, mens motstanderen, den liberale demokraten George McGovern fra Sør-Dakota, fikk 37,5 prosent og bare 17 av valgmannsstemmene.

Nixon ble nødt til å trekke seg som president 8. august 1974 på grunn av ulovligheter begått mot politiske motstandere, kjent som Watergate-saken, og dekkoperasjonen ledet av Det hvite hus for å hindre etterforskningen. Nixons overveldende seier ved presidentvalget i 1972 skyldtes til dels sabotasjehandlinger rettet mot Det demokratiske partiet, men på grunn av gode resultat på hjemmebane og i utenrikspolitikken er det svært sannsynlig at Nixon hadde vunnet valget uten å ty til ulovligheter.

Forståelig nok forsvant Richard Nixon ut av offentligheten umiddelbart etter Watergate-skandalen. Men i 1977 lot Nixon seg bli intervjuet av den kjente journalisten David Frost, rett nok mot et klekkelig vederlag. I mellomtiden hadde Nixon blitt benådet av etterfølgeren, president Gerald Ford. Dermed unngikk Nixon å bli stilt for retten og eventuelt dømt og straffet, men hans ettermæle blir ikke bedre av den grunn – snarere tvert imot. Nixon hadde håp om å bli renvasket under intervjuet med Frost og kvitte seg med Watergate-stempelet. Hans uttalelse om at presidenter per definisjon ikke begår ulovlige handlinger, bidro imidlertid til å forsterke det kollektivet minnet av USAs 37. president som først og fremst en lovbryter – «Tricky Dick» Nixon.

Watergate-saken er også viktig i historikernes dom over Nixon som president, men de har også lagt vekt på Nixons betydelige politiske gjerninger innenriks, som miljøpolitikken, men spesielt i utenrikspolitikken som dempet motsetningene mellom stormaktene under den kalde krigen. Nixon som politisk strateg har også fått anerkjennelse for å ha lagt om politikken i den hensikt å trekke nye velgere, spesielt i Sørstatene, til Det republikanske partiet.

Kulturkrigen som kjennetegner nyere amerikansk politisk kultur, kan til dels føres tilbake til Nixon, og det er mulig å trekke noen paralleller i den politiske praksisen mellom Nixon og president Donald Trump. Nixon ble kjent som den eneveldige presidenten på grunn av sin vide tolkning av presidentmakten og sin forakt for Kongressen. Hans populistiske og anti-elitistiske retorikk og utfall mot massemedia bidro også til større politisk polarisering. Watergate-skandalen, Nixons misbruk av statsapparatet til å svekke sine politiske motstandere førte til at han trakk seg som president, mens Trump er den eneste presidenten som på grunn av maktmisbruk har blitt stilt for riksrett (impeachment) to ganger.

Nixon utga blant annet selvbiografien Six Crises (1962) og No More Vietnams (1986) samt memoarene The Memoirs of Richard Nixon (1978) og In the Arena: A Memoir of Victory, Defeat and Renewal (1990).

• den kalde krigen
• Presidenter i USA
• Riksrett i USA
• Watergate-saken
• USAs politiske system
• USAs historie 1945–2001

• Farrell, John (2017). Richard Nixon. The Life, Doubleday
• Perlstein, Rick (2008). Nixonland: The Rise of a President and the Fracturing of America, Scribner
• Small, Melvin (1999). The Presidency of Richard Nixon, University Press of Kansas