Peter Schmidt

Peter Schmidts far var en av mange flensburgere som tok borgerskap i Trondheim på 1700-tallet. Både han og sønnen var såkalte «butikkjøpmenn», til forskjell fra de rike grossererne med brygger langs Søgaden. Men de var svært velstående, og i 1811 kunne Peter Schmidt donere 1000 riksdaler til det nye norske universitetet (Universitetet i Oslo).

Under napoleonskrigene i 1807–1814 vakte regjeringens politikk stadig misnøye blant Trondheims kjøpmenn. Borgerne utformet en skriftlig protest mot forordningen av 1812 om å tillate husundersøkelser for å stoppe omsetning av smuglervarer, og Schmidt og en annen kjøpmann ble sendt for å overbringe den til kongen. De kom så langt som til Christiania (Oslo), der visestattholderen, prins Frederik av Hessen, måtte forsikre dem om at tiltakene ville bli begrensede.

De opposisjonelle tendensene i Trondheim kom på ny til syne under Christian Frederiks besøk i februar 1814. Schmidt medvirket nå til en adresse, ført i pennen av by- og rådstueskriver Carl Valentin Falsen, som uttrykte ønsket om at prinsen innkalte deputerte fra alle stender til «en Kongress» for å lage en konstitusjon for Norge. Adressen ble underskrevet av noen av de fremste borgere og embetsmenn, og biskop Peter Olivarius Bugge ga den sin moralske støtte.

Så vidt vites, var dette første gang kravet om et konstitusjonelt styre ble reist på bredt grunnlag overfor Christian Frederik. Underskriverne våget riktignok ikke å overrekke adressen til prinsen direkte, men via stiftamtmann Trampe hadde han fått lese en avskrift, og hans overraskelse over det dristige utspillet la en klar demper på besøket.

Likevel kan adressen ha hatt avgjørende betydning for prinsens taktikk. Rett etter reisen til Trondheim innkalte han til notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar, hvor han lot seg overbevise (av Georg Sverdrup) om å la seg velge til konge av folkets representanter fremfor å innta tronen i kraft av Kongelovens arverett.

Valget av deputerte til Riksforsamlingen fra Trondheim by ble komplisert. De som først ble valgt, nektet å motta valget, og også Schmidt, som var valgmann, motsatte seg å dra til Eidsvoll. Først etter overtalelse fra byens elite lyktes det å få Schmidt og justitiarius Rogert til å la seg velge. Uviljen er nok noe av forklaringen på den tilbakeholdenhet de to trønderne viste under selve Riksforsamlingen, enda Schmidt 18. april ble valgt inn i den viktige finanskomiteen. En tidligere antakelse om at han soknet til unionspartiet, synes imidlertid å være feil. Ved alle viktige avstemninger fulgte han selvstendighetspartiet.

Krisen etter Napoleonskrigene rammet trondheimskjøpmennene hardt. Schmidts far gikk konkurs i 1817, og selv var han plaget av kreditorer i mange år og måtte til slutt melde oppbud i 1826. En periode prøvde han å starte en skole for handelsmenn i byen, og han utga også et skrift i den anledning. Men han hadde en stor familie å forsørge, og redningen ble for ham som så mange andre å søke byens betalte administrative stillinger.

Han var børskommissær i 1833–1842 og fra 1840 veier, måler og vraker samt konstituert inspektør ved Trondheims tukthus. Etter storbrannen i 1841 ble han medlem av komiteen som skulle lage utkast til ny bygningslov for byen. Han var allment kjent som en raus person, en verdig representant for det gamle borgerskapets dyder og idealer.

• Overs. J. M. Leuchs: Om Kjøbmandens Opdragelse (anonymt), Trondheim 1829

• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
• Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 – representanter
• Norge under dansk styre – 1537-1814

• Storsveen, Odd Arvid: Peter Schmidt i Norsk biografisk leksikon.