Nora Lange
Norah Lange var en norsk-argentinsk romanforfatter og poet, sentral i Buenos Aires' avantgarde-miljø på 1920- og 30-tallet. Hun er i dag en lite lest forfatter i Argentina, men fornyet interesse de siste årene har ført til flere oversettelser og nylesninger av hennes forfatterskap.
Hennes mest kjente verk er memoaret Notatbok frå ein barndom (Cuadernos de infancia), det eneste av hennes verker som foreligger i norsk oversettelse.
Norah Lange, født Nora Lange, var datter av nordmannen Gunnar Anfin Lange og irsk-norske Berta Erfjord. Faren Gunnar var en kjent kartograf og landmåler, med tette bånd til den lille enklaven av skandinaver som bodde i Argentina på begynnelsen av 1900-tallet. Den velstående norsk-argentineren Don Pedro Christophersen skaffet ham en stilling i den vestlige provinsen Mendoza i 1909, og her bodde familien i seks år fram til Gunnar Langes død i 1915. Bortsett fra disse årene tilbrakte Norah Lange hele sitt liv i hovedstaden Buenos Aires.
Familien Lange tilhørte den øvre middelklassen i Buenos Aires, og huset deres i den velstående bydelen Belgrano var et samlingssted for kunstnere og forfattere. Moren Berta var jevnlig vertinne for tertulias, litterære soareer, og slik kom Lange tidlig i kontakt med noen av tidens mest kjente kunstnere og forfattere. Allerede som tenåring omgikkes hun personer som Horacio Quiroga, Jorge Luis Borges og Leopoldo Marechal.
20 år gammel debuterte Lange litterært med diktsamlingen La calle de la tarde ('Ettermiddagsgaten', 1925). En begeistret Borges skrev forordet, og satte dermed et betydningsfullt godkjent-stempel på Langes karriere som forfatter. Senere skrev hun også flere diktsamlinger, men det er romanene og memoarene ettertiden har husket henne best for.
Lange var aktiv i kretsen rundt to av de ledende litterære tidsskriftene i Buenos Aires på 1920-tallet: Proa og Martín Fierro. Det var et utpreget mannsdominert miljø, der Lange ofte var eneste kvinne. Disse tidsskriftene var viktige publikasjonskanaler og sosiale samlingspunkter for forfatterne som bekjente seg til ultraismen, en avantgardistisk litterær bevegelse med bånd til symbolisme og surrealisme. Tilhengerne av denne bevegelsen ville fremfor alt vekk fra forrige generasjons litterære uttrykk, som de mente var sentimentalt og overlesset. De var også sterke tilhengere av å forene liv og kunst, altså å ta kunsten med seg inn i dagliglivet og leve den ut i praksis. Et eksempel på måten Lange praktiserte denne leveregelen på, er de ekstravagante og flammende bordtalene hun ble kjent for å holde i litterære selskaper, en krysning mellom litteratur og performance. Den siste boken Lange ga ut før hun døde, var en samling av disse talene, under tittelen Estimados congéneres ('Kjære forsamling', 1968).
En del av Langes litterære verk var selvbiografisk, for eksempel brevromanen Voz de la vida ('Livets stemme', 1927). Den bærer spor av Langes forelskelse i poeten Oliviero Girondo, som hun senere giftet seg med. I romanen 45 días y 30 marineros ('45 dager og 30 sjømenn', 1933) tilbringer en kvinne 45 dager alene på en båt sammen med 30 sjømenn. Det gjorde også Lange, da hun i 1928 reiste alene til Oslo for å besøke søsteren Ruth, som hadde giftet seg med en nordmann. Langes mest kritikerroste roman er allikevel Personas en la sala ('Mennesker i stuen') fra 1950, der en 17 år gammel jente i en bygårdsleilighet blir besatt av å spionere på de tre kvinnene i leiligheten overfor. Romanen er dunkel og klaustrofobisk, og som mye av Langes forfatterskap forøvrig dyrker den det poetiske, det mystiske, det gåtefulle og hemmelige.
Den eneste av Langes bøker som foreligger i norsk oversettelse er memoarboken Cuadernos de infancia (1937), som på norsk fikk tittelen Notatbok frå ein barndom (2015). En stor del av handlingen foregår i Mendoza, dit familien flyttet da Lange var fem år. I korte kapitler, der hvert kapittel utgjør en avsluttet anekdote, fremkaller Lange barndommen sin og personene som befolket den. Det er en introvert og poetisk fremstilling, som ikke først og fremst forsøker å skape noen informativ kronologi over Langes oppvekst, men heller å fremkalle en følelse av forfatterens barndom i en søskenflokk på seks, på et gods i Mendoza eller en leilighet i Buenos Aires, ved begynnelsen av 1900-tallet. Språket tilkjennegir flere trekk som ble mer fremtredende i de senere romanene hennes, særlig mystikk og tilbakeholdt informasjon. Verket har gått inn i den spanskspråklige kanon som en klassiker innenfor sjangeren, og er den mest kjente av alle Langes bøker.
Lange har lenge vært en lite lest forfatter, til tross for sitt kjente navn. Mange litteraturforskere har kommentert at hennes rolle i Buenos Aires' litterære miljø, som «ultraistenes muse» og «kvinnen som knuste Jorge Luis Borges' hjerte», kanskje overskygget selve forfatterskapet hennes; karismatisk, eksentrisk og utadvendt som hun var. Men de siste årene har en fornyet interesse for Langes forfatterskap utenfor Argentina ført til nylesninger av hennes tekster både hjemme og internasjonalt. I 2018 utkom romanen Personas en la sala for første gang i engelsk oversettelse.
César Aira, en av Argentinas mest kritikerroste nålevende forfattere, er sitert i etterordet til Notatbok frå ein barndom. Her kaller han boka «ei av dei vakraste, mest lysande barndomsskildringane i den latinamerikanske litteraturen».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.