Maren Sars

Maren Cathrine Welhaven vokste opp i Bergen i et frodig miljø. Hennes far var hospitalprest for spedalske og var en liberal og varm mann. Som et ledd i oppdragelsen forlangte han at hans barn skulle sitte til bords med de spedalske uten å fortrekke en mine. Moren var intelligent og meget livlig. Maren og hennes fire år eldre bror, Johan Sebastian, sluttet seg tett til hverandre i oppveksten. De leste bøker sammen, især var de fascinert av Walter Scotts romaner. Sammen dro de på turer og utforsket naturen i byens omegn. Maren sørget oppriktig da broren reiste til Christiania (Oslo) for å studere.

Knapt 20 år gammel giftet Maren seg med den nyutdannede teologen Michael Sars, som hun hadde kjent siden barndommen som en venn av Johan Sebastian. Han hadde nettopp fått et karrig sognekall i Kinn i Sunnfjord, og 9 år senere ble han sogneprest i Manger i Nordhordland.

Livet som prestekone i havgapet var stritt. Hun deltok levende i sin manns arbeid og forskning samtidig som hun skulle oppdra en stadig økende barneflokk. I de 23 årene hun var prestefrue fikk hun 13 barn, 7 gutter og 6 jenter. Bare 8 av disse nådde voksen alder. Mange år senere sa hun at hun hadde begravd sin ungdom der ute i havgapet.

Ved siden av prestegjerningen var det havets dyreliv som var Michael Sars' store interesse og forskningsområde. Han etablerte seg snart som en av våre ledende naturforskere. I 1854 ble han utnevnt til professor i zoologi og flyttet med kone og 8 barn til Christiania, der de fikk leilighet i en gammel løkkebygning fra rokokkotiden. Den lå på nåværende C. J. Hambros plass. Maren Sars hadde håpet at hun endelig kunne ofre seg litt for egne interesser, men 46 år gammel ble hun igjen gravid og i 1858 ble datteren Eva født.

Maren Sars brakte med seg landsens gjestfrihet til hovedstaden, og med sitt enestående fortellertalent og sin livlige fantasi samlet hun snart mange mennesker omkring seg. Det ble sagt at hun på en dagligdags tur til torget hadde flere fargerike opplevelser enn folk flest hadde på lange reiser. Hver søndag holdt hun åpent hus hvor ledende venstrefolk fra det politiske og intellektuelle miljøet møttes. Dette var folk som i det snevre hovedstadsmiljøet hadde behov for et åndelig alburom i et hjem hvor kunst og vitenskap delte hedersplassen. Det var først og fremst hennes sønn Ernst som satte sitt preg på disse sammenkomstene, mens de to yngste døtrene, Mally Lammers og Eva Nansen, fylte huset med musikk. Bjørnstjerne Bjørnson, som var en hyppig gjest, skrev: «Fru Sars' Hus er det rigeste i Norge. Vi begynte at gaa der da vi var unge, vi gaaer der endnu vi er blevet hvide.»

Det er blitt sagt at Maren Sars samlet alle sine barns vilje i sin egen. Da Michael Sars døde i 1869, ble sønnene Ernst og Ossian boende hos sin mor. Hver måned ble deres professorlønn avlevert uavkortet til moren, som gav dem 10 kroner hver i månedspenger. Like til hennes død delte de sitt gamle gutteværelse. Ernsts damebekjentskaper ble også holdt under kontroll av et våkent blikk.

I løpet av 19 år bodde familien Sars på fire forskjellige steder i Frognergaten (nå Nobels gate), til sist i en gammel tømmervilla på hjørnet av Bygdøy allé. Her døde Maren Sars i 1898, 87 år gammel. Da skrev Ernst Sars til Bjørnson: «Det blir haardt for os, som har levet i hendes Hjem og siddet ved hendes Bord al vor Tid, nu, som gamle Mennesker, at begynde Livet ligesom fra nyt af [...].»

• Norges historie fra 1815 til 1905
• Slekten Welhaven
• Michael Sars

• Boye, Else: Maren Sars i Norsk biografisk leksikon.
• Koht, Halvdan (1954): biografi (Michael Sars) i Norsk biografisk leksikon 1, bind 12.