Konvensjonen om biologisk mangfold

Mens tidligere internasjonale miljøavtaler hadde som mål å bevare enkeltarter eller naturtyper, omfatter konvensjonen om biologisk mangfold alt biologisk mangfold, både på land og i sjø og ferskvann. Konvensjonen fokuserer på at naturen skal komme menneskeheten til gode, og at økosystemer, arter og gener må brukes på en bærekraftig måte som ivaretar det biologiske mangfoldet på lang sikt.

Formålet med konvensjonen om biologisk mangfold er

• å bevare det biologiske mangfoldet
• bærekraftig bruk av biologiske ressurser
• en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser

Konvensjonen inneholder en rekke forpliktelser for å oppnå de tre formålene, slik som generelle tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre stiller konvensjonen krav om in situ- og ex situ-bevaring av biologisk mangfold. Konvensjonen om biologisk mangfold inneholder også prosessuelle forpliktelser for statene om å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet, samt aktiviteter som har, eller antas å ha, betydelige negative konsekvenser. Konvensjonen stiller også krav til statene om å innføre rutiner for å gjennomføre konsekvensutredninger av prosjekter som har eller antas å ha betydelige uheldige virkninger for biologisk mangfold.

Forpliktelsene etter konvensjonen om biologisk mangfold er gjennomført i norsk rett i første rekke gjennom Grunnloven § 112 og naturmangfoldloven.

Partsmøtet (COP – Conference of the Parties) er det øverste organet under konvensjonen om biologisk mangfold og har ansvaret for å vurdere gjennomføringen av konvensjonen.

Partslandene møtes jevnlig til møter og forhandlinger, der Norge representeres fra flere statlige etater og interesseorganisasjoner. I samtalene kommer det fram at landenes forutsetninger og prioriteringer er ulike, og i noen tilfeller er det en utfordring å komme fram til enighet. På flere av de siste partsmøtene har det blitt fattet viktige vedtak, som på

• COP 11 i India i oktober 2012
• COP 12 i Sør-Korea i oktober 2014
• COP 14 i Egypt i november 2018
• COP 15 i Canada i desember 2022

På møtet i Nagoya, Japan, i 2010 vedtok partslandene 20 mål for å redde det biologiske mangfoldet innen 2020, de såkalte Aichi-målene. Deriblant mål nummer 11 om å verne 17 prosent land- og ferskvannsarealer og ti prosent kyst- og havområder, et mål som har fått mye oppmerksomhet verden over. Mål nummer 17 fastslo at hvert partsland innen 2015 skulle utvikle, vedtatt og påbegynt gjennomføring av en nasjonal strategi og handlingsplan for å oppfylle de 20 målene. Ettertiden viste at de fleste land, inkludert Norge i liten grad klarte å gjøre tilstrekkelig med tiltak for å nå Aichi-målene til 2020, med unntak av å verne mer av sine landarealer. FNs naturpanel vurderte at dette skyldtes at mange av målene var for vagt formulert, men også mangelfull evne til å integrere og vektlegge miljøhensyn tydeligere i nasjonal politikk.

I Norge utarbeidet Klima- og miljødepartementet i 2015 en handlingsplan for naturmangfold (Stortingsmeldinga Natur for livet), som ga en helhetlig oversikt over det norske arbeidet for naturmangfold og identifiserer hvor det er størst behov for en innsats framover. Handlingsplanen ble godkjent av Stortinget i 2016 og har vært et politisk verktøy for Norges oppfølging av konvensjonen.

Forrige gang Norge laget en slik handlingsplan var i Stortingsmelding nummer 42 (2000–2001), Biologisk ansvar – sektoransvar og samordning. Nye verktøy for bevaring av biologisk mangfold, som Naturmangfoldloven, Naturindeksen og NOU om økosystemtjenester, har kommet blant annet på bakgrunn av denne stortingsmeldingen.

I september 2024 la klima- og miljøminister Tore O. Sandvik og landbruks- og matminister Geir Pollestad fram den nye handlingsplanen for naturmangfold, Bærekraftig bruk og bevaring av natur, som er Norges nye handlingsplan for naturmangfold.

Flere av FNs bærekraftsmål som ble vedtatt av FNs medlemsland i 2015 som en arbeidsplan, henspeiler direkte på intensjonene i konvensjonen om biologisk mangfold. Det er blitt utviklet flere delindikatorer som mål på i hvilken grad landene har en bærekraftig bruk av naturen, som eksempelvis

• andelen av fangster fra tråling (mål nr 14)
• andelen naturverneområder på landjorda eller i vassdrag (mål nr 15)

FNs naturpanel (IPBES), ble opprettet av FNs miljøprogram i 2012, etter modell av FNs klimapanel. Naturpanelet består av nominerte fageksperter om natur og økosystemer fra ulike land. Oppsummeringer (synteserapporter) de kommer med har høy legitimitet, fordi de er basert på omfattende høringsprosesser og fagfellevurderinger. IPBES er i løpet av få år blitt det viktigste internasjonale organet og kunnskapsplattformen om biodiversitet og nytten av økosystemtjenester.

Flere av rapportene IPBES har ferdigstilt sammenstiller kunnskapsgrunnlaget om omfanget, hovedårsakene og konsekvenser med forringelse av natur og tap av naturmangfold. Anbefalinger og løsningsforslag er også en viktig leveranse fra Naturpanelet til beslutningstakere. Slik gir de verdensledere og beslutningstakere et bedre grunnlag for å følge opp CBD.

FN-systemet innser at verdenssamfunnet i stor grad har mislyktes med å unngå omfattende miljøforringelse. Flere rapporter fra FNs miljøprogram (UNEP), FNs naturpanel og FNs generalsekretær har, særlig fra 2020, rettet tildels kraftige advarsler om naturkrisen og de faretruende naturødeleggelsene og irreversible skader på art, økosystemer og naturens goder. FN har imidlertid begrenset med sanksjonsmuligheter overfor medlemslandene, når intensjonene i CBD ikke etterleves, eller bærekraftsmål på naturfeltet ikke nås.

CBD-sektretæriatet (FNs miljøprogram – UNEP) bistår landene og følger med på hvordan forpliktelsene i konvensjonen gjennomføres i hvert land. Innen juni 2024 hadde 194 av de 196 landene (99%) utarbeidet nasjonale handlingsplaner. Disse landene har ferdigstilt minst én og for mange av landene flere slike handlingsplaner i tråd med artiklene i konvensjonen.