Irans forsvar

Iran inngår ikke i noen regional forsvarsallianse, og den sjiittiske staten står i et religiøst, politisk og til dels militært motsetningsforhold til sunni-statene i regionen, framfor alt Saudi-Arabia. Iran har gjennom mange år støttet militsgruppene Hizbollah i Libanon og Hamas og Islamsk jihad i Palestina. Fra 2010-tallet har også Houthi-bevegelsen i Jemen vært en alliert.

Iran ble etter revolusjonen i 1979 i utstrakt grad isolert i det internasjonale samfunn, blant annet gjennom sanksjoner. Militært samarbeid med andre land er begrenset – selv om flere land har solgt våpen til Iran også etter 1979. Iran samarbeider blant annet med Nord-Korea, i tiltagende grad med Russland og i noen grad med Kina. I senere år har den iranske marinen gjennomført øvelser sammen med Kina og Russland. Iran var også involvert i krigen i Syria og støttet Assad-regimet militært inntil dette ble styrtet i desember 2024.

Før revolusjonen, under sjahen, hadde Iran et tett militært samarbeid særlig med USA, men også med Storbritannia.

Et svært spesielt samarbeid med USA fant sted i 1982, gjennom den såkalte Iran–Contras-affæren: Iran fikk da kjøpt våpen fra USA, gjennom mellommenn i Israel, som en del av den amerikanske finansieringen av Contras-styrkene i Nicaragua.

Den iranske militærmakten er først og fremst bygd opp for forsvar av den iranske staten og den islamistiske revolusjonen. Det innebærer et omfangsrikt forsvar ment for avskrekking og evne til å hindre en fiende i å ta kontroll over iransk territorium. Mye på grunn av isolasjonen som følge av de internasjonale sanksjonene har Iran styrket sin nasjonale evne til å forsyne forsvarsmakten med materiell og personell. Denne defensive innretningen er ivaretatt av det ordinære iranske forsvaret Artesh. Revolusjonsgarden har både en mer offensiv oppgave gjennom å støtte grupperinger i andre land, og internt i Iran gjennom overvåking, påvirkning og mobilisering.

Det iranske forsvaret er strukturert som et asymmetrisk dybdeforsvar, med i hovedsak store og lette styrker. Grensen mellom offensive og defensive styrker er likevel flytende. Ved et angrep har Iran ambisjoner om å kunne stenge Hormuzstredet og stanse oljetransporten ved hjelp av det asymmetriske forsvarets lette marinestyrker. Disse har et stort antall små og raske fartøyer samt miniubåter, med evne til å angripe fra forskjellige retninger samtidig, støttet av missiler avfyrt fra land og annen luftstøtte. Denne type operasjoner ble praktisert under den såkalte tankskipkrigen i 1984–1988 da Iran angrep sivile tankskip i Persiabukta. Forsvaret er primært innrettet mot å møte eventuelle angrep fra USA og Israel og deres mulige allierte.

Forut for sjahens fall i 1979 var det iranske forsvaret utstyrt med mye amerikansk materiell og var på flere områder blant de mest høyteknologiske. Som følge både av omlegginger etter revolusjonen og store tap under krigen mot Irak i 1980–1988 ble et lettere forsvar på middels til lavt teknologisk nivå reetablert. Dette er mest av alt et valg av nødvendighet, all den tid Iran har måtte klare seg med gammelt hovedmateriell fra før revolusjonen, som ikke har kunnet erstattes som følge av internasjonale sanksjoner.

Som kompensasjon for den militære underlegenheten i tradisjonelle oppsettinger har Iran utviklet et ledende missilprogram. Etter revolusjonen har Iran bygd opp et mer teknologisk avansert forsvar, ikke minst luftkapasiteter med ballistiske missiler. Disse kan nå mål over hele Midtøsten, også Israel – som vist under krigen i 2025 – og kan føre kjemiske, biologiske og radiologiske stridshoder.

De tradisjonelle delene av det iranske forsvaret er en videreføring av forsvarsmakten fra før revolusjonen i 1979, med enkelte nye elementer. Blant disse er Luftvernet, som egen gren av forsvaret Artesh fra 2019, så vel som Revolusjonsgarden.

Hæren utgjør den personellmessige hovedtyngden av det iranske forsvaret. Personellstyrken i fredstid er på cirka 350 000 soldater, hvorav 220 000 vernepliktige. Størstedelen av Hæren er utplassert langs Irans vestlige og østlige grenser. Dette henger blant annet sammen med behovet for å styrke landforsvaret som følge av Iraks angrep i 1980 og spenningen med Taliban i Afghanistan på 1990-tallet. Hæren har i senere år blitt mer mobil, med høyere reaksjonsevne.

Marinen har en stående personellstyrke på omkring 18 000, inkludert 2600 vernepliktige. Det moderne sjøforsvaret ble etablert i 1923. Marinen er innrettet mot forsvar av eget territorium, men har lengre rekkevidde, med hovedfokus på Indiahavet og Det kaspiske hav. Ansvaret for Hormuzstredet er delt med marinedelen av Revolusjonsgarden.

Flyvåpenet har en personellstyrke i fredstid på rundt 37 000 soldater og ble etablert i 1925. Det deltok i stort omfang, og med betydelige tap, under Golfkrigen mot Irak på 1980-tallet. Flyvåpenet lider under gammelt materiell.

Luftvernet er den nyeste og minste grenen, med rundt 15 000 soldater, etablert i 2016, da den ble skilt ut fra Flyvåpenet.

Revolusjonsgarden er en styrke direkte underlagt Irans øverste leder og ikke den militære ledelsen. Den ble opprettet i 1979 for å forsvare Den islamske republikken mot indre og ytre trusler og har en personellstyrke på omkring 190 000 soldater. Disse er fordelt på de tre grenene: Land- sjø- og luftstyrker, samt spesialstyrken Quds og paramilitære Basij. Basij-militsen kan ved mobilisering stille rundt 600 000 soldater.

Det iranske forsvaret er satt opp med mange ulike typer materiell, inklusive mye gammelt, og hvor mesteparten av det nye er egenprodusert. Før revolusjonen kjøpte Iran vestlige våpen, som i noen grad fortsatt blir brukt. Landet har også en del sovjetisk materiell, særlig i flyvåpenet. Senere er mer moderne materiell anskaffet blant annet fra Brasil og Russland.

Hæren er satt opp med tyngre materiell som innbefatter over 1500 stridsvogner av en rekke ulike typer, vesentlig sovjetiske/russiske, samt egenproduserte. Den har vel 600 stormpanservogner, over 470 selvdrevet artilleri og omkring 640 pansrede personellkjøretøy. Hæren har også 17 lette transportfly og 217 helikoptre, hvorav 50 kamphelikoptre av typen AH-1 Cobra, ballistiske missiler (kortdistanse), lavforsvars- og selvforsvarsluftvernmissiler, luftvernartilleri, og lette og middelstunge droner.

Marinen har en flåte som omfatter 17 taktiske undervannsbåter, 7 korvetter, 61 større patruljefartøy, en minesveiper, 33 landgangsfartøy og 18 logistikk- og hjelpefartøy. I tillegg har marinen 16 lette transportfly, omkring 30 helikoptre, tunge droner og kystforsvarskapasitet med kryssermissiler.

Flyvåpenet har mye eldre materiell, herunder amerikanske jagerfly fra 1970-tallet og sovjetiske fra 1980-tallet. Disse inkluderer F-5B Freedom Fighter, F-5 Tiger II, F-7M Airguard, F-14 Tomcat, F-4 Phantom II, Mirage F1, MiG-29 og Su-24, samt seks Azarakhsh, som er en kopi av F-5E Tiger II. Det har også rekognoseringsfly og tre antiubåtfly av typen P-3 Orion, tre tankfly og et større antall transportfly og treningsfly, så vel som 36 helikoptre.

Foruten en del gamle eks-sovjetiske og kinesiske bakke-til-luft-systemer har landet trolig gamle amerikanske Improved Hawk luftvernbatterier, i tillegg til forholdsvis moderne russiske Tor-M1 (NATO-betegnelse: SA-15 Gauntlet) og S-300PMU2 (SA-20 Gargoyle)-systemer.

Iran har utviklet en betydelig våpenindustri, som i all hovedsak produserer for eget bruk, men i noen grad for eksport. Iran bistår også flere militsgrupper, særlig i Midtøsten, med våpen. Iran samarbeider blant annet med Nord-Korea og Russland om utvikling og produksjon av våpen; tidligere også med Ukraina for produksjon av transportfly. Produksjonen omfatter de fleste kategorier våpenplattformer, inklusive stridsvogner, jagerfly og helikoptre, ulike fartøytyper og missiler og droner. Iran har et eget droneprogram, med våpen testet ut under krigen i Syria, av Houthi-bevegelsen i Jemen, og av russiske styrker i Ukraina. Iran har lenge hatt et kjernefysisk program, men det er uklart hvor langt landet er kommet i eventuelt å kunne produsere atomvåpen. Utviklingen av våpenindustrien tilligger Revolusjonsgarden.