Harald Ulrik Sverdrup

Sverdrup var sønn av teologen Edvard Sverdrup. Han arbeidet som assistent hos professor Vilhelm Bjerknes mellom 1911 og 1917, og ble dr.philos. i 1917 med avhandlingen Der Nordatlantische Passat («Den nordatlantiske passaten»).

I årene 1917–1925 var Sverdrup leder av Maud-ekspedisjonens vitenskapelige arbeider, og assistent ved Carnegie-instituttets avdeling for jordmagnetiske undersøkelser i Washington i 1922. Han var Research Associate ved Carnegie-instituttet i 1926 og 1928–1940, og deltok i Hubert Wilkins' ubåtferd med Nautilus til Svalbard i 1931.

Fra 1926 var Sverdrup professor i meteorologi ved Det geofysiske institutt på Bergens museum. Han hadde en forskerstilling i geofysikk ved Chr. Michelsens Institutt mellom 1931 og 1940. Fra 1936 og gjennom andre verdenskrig var han direktør for Scripps Institution of Oceanography i California. Han var også professor i oseanografi ved University of California.

Sverdrup ble direktør ved Norsk polarinstitutt fra 1948 og var i tillegg professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo fra 1949. Her var han også dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet fra 1954 til 1957.

Sverdrup skrev et stort antall vitenskapelige avhandlinger, hovedsakelig innen meteorologi og oseanografi. De vitenskapelige resultatene av Maud-ekspedisjonen er beskrevet i Tre aar i isen med Maud (1926). Han har dessuten skrevet reiseskildringer i Roald Amundsens Nordostpassasjen (1921). Andre verker er Hvorledes og hvorfor med Nautilus (1931), The Eddy Conductivity of the Air over a Smooth Snow Field (1934) fra den norsk-svenske ekspedisjon til Svalbard, The Oceans (1942) og Oceanography for Meteorologists (1942).

I USA ble det 1960 opprettet et fond til minne om Sverdrup, Sverdrup Memorial Foundation, som administreres av det amerikanske meteorologiske selskap. Stiftelsen deler ut Sverdrups gullmedalje for fremragende vitenskapelige arbeider over havets og atmosfærens gjensidige påvirkning.

• Harald Ulrik Sverdrup i Norsk biografisk leksikon