Feldmann-saken

Rakel og Jacob Feldmann var kommet fra Russland til Norge i 1912 og drev to klesbutikker i Oslo. Under det tyske okkupasjonsregimet var forholdene for jøder gradvis blitt mer utrygge, og etter at en rekke jøder i Oslo-området var blitt arrestert av tysk politi i september og begynnelsen av oktober 1942, vurderte flere å flykte. Det velstående ekteparet Feldmann, som nylig hadde fått beslaglagt sin villa av tyske myndigheter, hadde kontakter til gårdbruker-familien Løvestad i Trøgstad som de visste var involvert i den ulovlige flyktningetrafikken til Sverige. Gjennom sin kontakt med grenselosen og kureren Karsten Løvestad sørget de først for å få adoptivsønnen Herman Feldmann av gårde. Selv planla ekteparet trolig å flykte i løpet av noen dager.

Hermans flukt mot Sverige sammen med åtte andre jødiske flyktninger 22. oktober gikk imidlertid fryktelig galt. Med Karsten Løvestad som ledsager havnet flyktningene i en passkontroll på toget til Halden. Løvestad skjøt og drepte grensepolitimannen Arne Hvam. Både Løvestad og Herman Feldmann klarte i første omgang å flykte, men med god hjelp fra norsk politi havnet de begge i det tyske sikkerhetspolitiets (Sipo) varetekt. Etter fengselsopphold i Halden og på Grini, ble Herman deportert til Auschwitz vinteren 1943. Der ble han skutt i august samme år. Karsten Løvestad ble henrettet på Trandum 3. september 1943 etter dom fra en tysk krigsrett.

Allerede dagen etter den fatale grensekontrollen fikk Rakel og Jacob Feldmann rede på at Herman var ettersøkt for drapet på en politimann. De fikk det derfor svært travelt med å komme seg bort. Ekteparet var blitt fortalt at de kunne ta kontakt med Løvestads to brødre, Odd og Håkon, hvis de kom opp i alvorlige vanskeligheter. Uten bagasje eller utrustning for en lengre fottur, banket de samme kveld på døra til Løvestad-gården i Trøgstad. Men med Karsten Løvestad ettersøkt for drap på en politimann var denne gården et svært uheldig valg. Ekteparet fikk imidlertid komme inn, men samme natt ble de kjørt 5–6 kilometer sørover til småbruket Skarpsno. Her bodde grenselosen Peder Pedersen, og her søkte også Karstens Løvestads bror, Håkon, opphold. Det neste døgnet gjennomførte tysk og norsk politi hele tre rassiaer mot Løvestad-gården, og natt til 25. oktober tok det tyske sikkerhetspolitiet med seg den gjenværende broren, Odd.

Oppholdet på Skarpsno varte i tre døgn, og ble trolig en stor prøvelse for både ekteparet og de to grenselosene. Verken Rakel eller Jacob Feldmann hadde fysikk til å klare en lengre fotmarsj i ulendt skogsterreng. Med de pågående veikontrollene i nærområdet anså grenselosene det som håpløst å få ordnet en ny biltransport for det middelaldrende ekteparet. Hvorvidt alternative dekningssteder i Trøgstadområdet ble vurdert, er ikke kjent. Ifølge senere forklaringer bestemte de to losene, Håkon Løvestad og Peder Pedersen, seg for å ta livet av ekteparet 26. oktober. Rakel og Jacob fikk vite at turen til grensen ville ta to dagsmarsjer. Dagen etter startet turen som endte ved Skrikerudtjern, et par timers gange videre sørover fra husmannsplassen. Her ble de to slått i hjel, og likene senket i vannet. Pengene til ekteparet – omkring 12 000 kroner – fordelte de to losene mellom seg.

Kort tid etter flyktet Håkon Løvestad til Sverige med Jacob Feldmanns gullur på armen. Ved årsskiftet var Løvestad en snartur i Norge på et kureroppdrag for norske myndigheter i Stockholm. Noen uker senere fikk han plass på et fly til Storbritannia, hvor han så ble innrullert i det norske flyvåpenet. Peder Pedersen fortsatte sin virksomhet som grenselos, og de påfølgende månedene bistod han en rekke jødiske flyktninger med flukten til Sverige, inntil han ble arrestert i januar 1943 og senere sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Da likene av det drepte ekteparet fløt opp og ble oppdaget våren 1943, igangsatte norske NS-myndigheter en etterforskning, men den ble snart lagt på is. Begge gjerningsmennene returnerte til Norge etter frigjøringen, men ingen av de to ønsket å stå til rette for drapene. Da en rekke aviser begynte å interessere seg for saken, ble etterforskingen gjenopptatt høsten 1946. Til å begynne med var det liten fremdrift. Både Løvestad og Pedersen ble først avhørt som vitner, men begge valgte i første omgang å tie. Først i nye avhør, som ble gjennomført i januar 1947, innrømmet de å ha begått drapshandlingene.

I slutten av august 1947 kom saken opp i Eidsivating lagmannsrett med et stort pressekorps til stede, og her ble de to grenselosene siktet for overlagt drap. Løvestad og Pedersen hevdet at drapene var gjort i nødverge for å beskytte flyktninggruppene og fluktrutene mot opprullinger fra det tyske sikkerhetspolitiet. Hvorvidt dette motivet var den utløsende årsaken, bidro losenes tyveri av pengene og gulluret til å så sterk tvil om. Da kjennelsen falt 2. september, valgte imidlertid juryen å feste lit til de to grenselosenes forklaringer. Fagdommerens tilrådning om domfelling ble ikke fulgt, og lagmannsretten frifant med dette de to for den alvorlige tiltalen. I en ny sak, som kom opp for herredsretten i januar 1948, fikk Løvestad og Pedersen en fengselsdom på 10 måneder for underslag av ekteparets penger og gullur.

Ytterst få andre norske straffesaker med tilknytning til okkupasjonsårenes hendelser har vært gjenstand for tilsvarende interesse, og den kontroversielle frikjennelsen av de to gjerningsmennene har siden vært en kilde til stadige nye runder med omtale og debatt.

Feldmann-saken ble dramatisert i 1987 gjennom spillefilmen Over grensen med Bente Erichsen som regissør og produsent, og med kjente skuespillere som Bjørn Sundquist, Sverre Anker Ousdal og Ingerid Vardund i hovedrollene.

Snublesteiner for ekteparet Jacob og Rakel Feldmann samt sønnen Herman ble 31. august 2016 satt ned i Kapellveien 15 A ved Grefsen i Oslo.

• grenselos
• Holocaust i Norge
• jødenes historie i Norge
• landssvikoppgjøret
• Norge under andre verdenskrig

• Bruland, Bjarte (2017): Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon og tilintetgjørelse. Dreyer. Oslo.
• Ulstein, Ragnar (1995): Jødar på flukt. Samlaget. Oslo.