Cubas politiske system

Valg på Cuba er allmenne og hemmelige, med 16 års stemmerettsalder.

Valgene til de lokale parlamentene foregår direkte. For å bli valgt inn i et lokalt parlament, må en først bli foreslått, nominert og valgt på møter i nabolaget. Det må være minst to kandidater til hvert verv for at valget skal være gyldig. Det er altså et visst element av konkurranse på dette nivået. Men det er forbudt å drive valgkamp, og opposisjon mot systemet blir ikke tolerert. Mer enn politiske veivalg handler valgene dermed om å finne en kandidat som bidrar til systemets reproduksjon og ivaretar velgernes interesser innenfor systemets logikk. Det kan for eksempel være en kandidat som oppfattes som pålitelig og arbeidsom blant naboene, og som har bidratt til samfunnet og revolusjonen. Det kan være gjennom tidligere verv, frivillig innsats og så videre.

De samme idealene gjelder for delegatene til nasjonalforsamlingen, men disse velges indirekte. Hver enkelt masseorganisasjon og såkalte kandidatkommisjoner (som består av representanter for masseorganisasjonene) foreslår først aktuelle kandidater. Deretter er det lokalparlamentet som nominerer. I disse valgene nomineres like mange kandidater som det er ledige seter i parlamentet, slik at velgeren bare kan bekrefte eller avvise kandidaten. For å bli valgt må den enkelte kandidat likevel ha minst 50 prosent støtte blant sine lokale velgere.

Kommunistpartiet kan ikke delta i nominasjonsprosessen, men har indirekte kontroll på en rekke måter. En av disse er partiets innflytelse over masseorganisasjonene. De aller fleste i parlamentet er ellers medlemmer av partiet, og de dominerer totalt i de høyeste statsorganene.

Det var lenge et sterkt press for å delta i valgprosessen, og myndighetene oppfordrer fortsatt til å stemme på alle kandidatene ved parlamentsvalg. Dette for å vise en felles støtte til systemet og mot USAs regimeskiftepolitikk. Ved parlamentsvalget i 2023 hadde likevel deltakelsen falt til 76 prosent, og andelen blanke og ugyldige stemmer lå på henholdsvis 6 og 3,5 prosent.

Etter den politisk-administrative inndelingen av 2010 er Cuba inndelt i 15 provinser og 168 kommuner.

Kommunene (municipios) ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger. På provinsnivå finnes ikke folkeforsamlinger, men provinsregjeringer som i hvert enkelt tilfelle er ledet av en guvernør. Landets president foreslår hvem som skal være guvernør, mens nasjonalforsamlingen (eller «statsrådet») godkjenner disse.

Også kommunistpartiet har partiorganer på provins- og kommunenivå.

Folkets høyesterett er den høyeste domstol. Den består av seks justisretter, regjeringsrådet og retten i plenum. Justisdomstolene består av en kriminalrett, en sivil- og forvaltningsrett, en rett for merkantile forhold, en arbeidsrett, en rett for statssikkerhet og en militærrett. Disse har fra to til elleve profesjonelle dommere, samt lekdommere. Styringsrådet består av presidenten i høyesterett, samt presidenten og visepresidenten i hver av justisrettene. Sentrale og relevante myndighetspersoner kan delta etter invitasjon. Gjennom rådet kan høyesterett ta initiativ til lover innenfor feltet rettsadministrasjon.

I 2019 ble det åpnet for en svært begrenset prøvingsrett der høyesterett kan vurdere om statlige handlinger strider mot grunnloven (men ikke lover eller reguleringer). Dette har ikke vært vanlig i sosialistiske ettpartistater.

I tillegg til den øverste domstolen finnes provins- og lokaldomstoler.

Verken domstolene eller riksadvokatembetet kan sies å være helt uavhengige.

Mye av røttene til det nåværende politiske systemet på Cuba, finner en i Fidel Castros maktovertakelse i 1959 og utviklingen i tiåret som fulgte. Cuba havnet i hard konflikt med USA og etablerte en stadig tettere allianse med Sovjetunionen. Over tid ble Sovjet også et viktig politisk forbilde.

Cuba hadde hatt perioder med liberalt demokrati, men det var sterkt preget av korrupsjon og utenlandsk innblanding. Fulgencio Batistas kupp i 1952 gjorde slutt på den liberale ordenen, mens mange av de eksisterende statsinstitusjonene kollapset i forbindelse med Castros maktovertakelse.

Fidel Castro signaliserte først at han ville etablere et pluralistisk demokrati der folket skulle velge presidenten direkte, men de første årene etter 1959 var svært turbulente og preget av USAs forsøk på å avsette den revolusjonære regjeringen. Dette ble både en objektiv grunn og et bekvemt påskudd til å utsette valg og institusjonsbygging. I stedet ble det laget improviserte institusjoner rundt Castros revolusjonshær for å forsvare maktovertakelsen og å endre samfunnet.

Etter en periode med forsøk på å samle kreftene som støttet revolusjonen i ett parti, ble Cubas kommunistiske parti (Partido Comunista de Cuba) etablert i 1965. Fidel Castro var partiets leder fra starten av, men partiet hadde lite makt. Castro selv hadde imidlertid stor makt, men den utøvde han mest via andre institusjoner og ved å mobilisere folket direkte.

På midten av 1970-tallet satte revolusjonens ledere i gang en institusjonaliseringsprosess, hvor Cuba fikk en ny sosialistisk grunnlov og mer permanente institusjoner. Nasjonalforsamlingen for folkemakten, Asamblea Nacional del Poder Popular, med ett kammer, ble landets øverste valgte organ. Kommunistpartiets makt ble konsolidert og grunnloven slo fast at det var samfunnets og statens ledende kraft. Det nye systemet var ikke basert på maktfordelingsprinsippet (selv om det finnes en viss oppgavefordeling mellom institusjonene) og uten organisert opposisjon.

• Cubas historie
• Cubas nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt på Cuba
• Cubas forsvar
• Cuba