sandel
Foreldre: Kommandørkaptein og hydrograf Jens Schow Fabricius (1839–1910) og Anna Margareta («Marga») Greger (1858–1903).
Gift 1913 i Paris med skulptør Anders Jönsson (30.12.1883–5.12.1965), sønn av arrendator Jöns Olsson (død 1902) og Marna Persdotter (død 1932), ekteskapet oppløst 1927.
Sønnesønns datter av Jens Schow Fabricius (1758–1841; se NBL1, bd. 4).
Cora Sandel fotografert i Paris 1910. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Cora Sandel var en norsk forfatter. Hun er regnet som en av Norges største stilister, en skildrer av kvinneliv og kunstnersinn, av storbyen Paris og av den arktiske kystbyen Tromsø. Romantrilogien om Alberte er blitt stående som en av mellomkrigstidens store norske romaner.
Cora Sandel ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1957.
Sandel var født inn i en borgerlig familie i Kristiania som Sara Fabricius. Hun hadde både på mors- og farssiden aner bakover til den ressurssterke Molde-baserte Gørvell/Jervell-familien og på Fabricius-siden til flere generasjoner marineoffiserer, blant andre oldefaren Jens Schow Fabricius, som tok initiativet til den såkalte «broderkjeden» under Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.
I 1893 flyttet familien til Tromsø, der faren var utnevnt til innrulleringssjef, krigskommissær, overlos og sjef for den lokale avdelingen av distriktssjøtroppene. Etter kommunal pikeskole og middelskoleeksamen i Tromsø dro hun i 1897 til Kristiania. Der fulgte hun undervisningen ved Harriet Backers malerskole for kvinner i to omganger. Selv om hun fikk attest for «godt Kunstner Talent» av Harriet Backer, fikk hun ikke noe stipend, og økonomien tvang henne tilbake til Tromsø.
Moren døde i 1903, og først i 1906 kunne Sara Fabricius dra til Paris for å utdanne seg som maler. De neste 15 årene oppholdt hun seg i skandinaviske kunstnerkretser i Paris og Bretagne. Hun studerte under blant andre Christian Krohg, Lucien Simon og André Lhote, og malte en rekke bilder som er bevart for ettertiden, men stilte aldri ut. Hun giftet seg med den svenske billedhuggeren Anders Jönsson i 1913, og sammen de fikk sønnen Erik i 1917.
I 1921 flyttet hun tilbake til Skandinavia hvor hun først ble boende i Stockholm og senere i Uppsala livet ut, også etter at ekteskapet var oppløst.
Cora Sandel fikk norsk diktergasje fra 1941, fra 1950 fikk hun Gyldendals årlige æreslønn.
Debuten kom med novellen Rosina i den norske avisen Social-Demokraten i 1922, under pseudonymet Cora Sandel. Da hun samme år publiserte novellen Amors veje i tidsskriftet Mot Dag, ble Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg så begeistret at han oppfordret den anonyme forfatteren til å skrive en roman. I 1926 kom romandebuten Alberte og Jakob, og i 1927 novellesamlingen En blå sofa og andre noveller. Til sammen skulle det bli fem romaner og fem novellesamlinger.
Selv om Cora Sandel ikke skrev selvbiografisk, finner vi mye av hennes eget liv reflektert i forfatterskapet. Hovedpersonen er ofte en kvinnelig kunstner, som forfatteren selv, og handlingen er ofte lagt til Tromsø og Paris hvor hun tilbrakte mange år av sitt liv.
Sandel bodde størstedelen av livet utenfor Norge, og eksilproblematikken dukker ofte opp i forfatterskapet: De kvinnelige hovedpersonene er noen ganger virkelig på flukt, andre ganger i en slags eksiltilstand ved å være avvikende i forhold til gjeldende normer og regler.
Cora Sandels forfatterskap viser en sjelden klokskap i å utforske sosiale relasjoner, og er insisterende i sin søken etter sannhet. «Hva er sannhet?» er tittelen på et manusfragment av henne.
I 1927 kom novellesamlingen En blå sofa, som solgte 5000 eksemplarer på en høstsesong. Sigurd Hoel roste blant annet novellen Sommer for dens «saftige skildring av det erotiske virvar i kvinnehjertene».
Novellesamlingene Carmen og Maja (1932) og Mange takk, doktor (1935) bekreftet Cora Sandels posisjon som en viktig mellomkrigsforfatter. Hun ble rost for sine lystelige folkelivsskildringer og for de dyptborende utforskingene ikke minst av kvinnesinnene. Novellen Flukten fra Amerika ble dramatisert for TV og vist på NRK i 1991.
I Cora Sandels novelle «Et lite avdrag» (1935) heter det: «Hun var av dem intet hender med, intet utover fødsel, hverdagsliv og død. Det er ikke noe i veien med dem. De kan bare ikke holde seg fremme, ikke gjøre seg gjeldende, ikke gripe til i rette øyeblikk. Griper de til, er det gjerne aldeles galt.» Det er denne typen personer, som oftest kvinner, Cora Sandel stadig vender tilbake til, ikke bare i novellene, men i forfatterskapet som helhet, «de upåaktede liv», som hun selv sier i en formulering. Sandels noveller utspiller seg ofte i hjemmet, og dårlig råd er et bakteppe for mange av dem: De handler om kvinner som av pengemangel må leie ut et rom, eller om de kvinnene med enda dårligere råd som nettopp må leie dette rommet. Personene er ofte misfornøyde, føler seg innestengt, enten i et grått og gledeløst ekteskap, kanskje med utroskap fra ektefellens side, eller på grunn av manglende realisasjonsmuligheter i kunstnerisk retning.
Kunstnermotivet finner vi i noveller som «Nr. 31» (1927), med en kunstmaler fra Kristiania som blir ufrivillig gravid i Paris, kunstnervennen svikter henne, og hun setter bort barnet straks det er født. I «Kunsten å tigge» (1932) er hovedpersonen en mislykket skuespiller som svindler seg rundt fra pensjonat til pensjonat og «Ovnen» (1932) handler om en mislykket forfatter som fryser seg gjennom et opphold på landet.
I novellen «Sommer» møter vi personer som er «sin ungdom, sin store, krevende hunger og uro, hjelpeløst i vold» (1927). Men ikke bare ungdommene er prisgitt denne uroen, «Ho Konstance» (1935), som er lagt til Tromsø, åpner slik: «Fru Gabrielsen har fått uroen i seg igjen. Atter en gang, så gammel hun er. Den kommer med lyset. Med elveduren under skaren øst i fjellet. Med de bare flekkene, som hver dag vokser og blir flere der borte. Med all sildringen allestedsfra, og den ramme lukten av våt mark og muld. Med lyset især. Det evindelige lyset, som er der både dag og natt og ikke gir levende fred.»
1930-årene var både økonomisk og sosialt et vanskelig tiår for Cora Sandel, som på grunn av en rettslig strid om foreldreretten til sønnen hadde satt seg i stor gjeld. Ikke før etter andre verdenskrig kom hun ut av denne situasjonen.
I 1925 sendte Cora Sandel – via sin venninne, kjemikeren Ellen Gleditsch – et nesten ferdig manuskript til Gyldendal Norsk Forlag. Året etter kom det ut som debutromanen Alberte og Jakob. Boken ble en suksess, solgt i 9000 eksemplarer den første høsten. Forfatteren lånte trekk fra sin ungdoms Tromsø, men døpte om gater og steder og befolket byen med sine egne, oppdiktede figurer. I denne nordnorske småbyen lar hun sorenskriverdatteren Alberte Selmer vokse opp og lengte bort. Romanen gir et nitid portrett av embetsstanden, ikke minst av dens normer, fattigfornemhet og de trange oppvekstvilkårene for en som ikke lar seg innpasse. Cora Sandel måtte i alle år forsvare seg mot dem som mente at romanen var selvbiografisk og en ren utlevering av hennes egne forhold. Hun innrømmet imidlertid at det gikk «en innvevd tråd» fra eget liv i det hun skrev.
I Alberte og Friheten (1931) har Alberte forlatt Norge og lever i det internasjonale kunstnermiljøet i Paris. Hun maler ikke selv, men står av og til modell, og skriver litt, på løse lapper.
I Bare Alberte (1939) harAlbertes sønn, Småen, blitt 7 år gammel, og familien vender tilbake fra Bretagne til Paris etter første verdenskrig. Forholdet til mannen er gått i stå, men familievennen, den franske forfatteren Pierre, har oppmuntret henne til å satse på å skrive selv. Etter hjemkomsten til Norge forlater hun mann og barn hos svigerforeldrene i Vestfold, for å dra inn til byen med manuskriptet sitt for kanskje å kunne bli forfatter.
Kristian Elster roste det fullførte portrettet av Alberte som «et av de store kvinneportrettene i vår litteratur [...] i allverdens litteratur». Det såre, men sterke kvinneopprøret og frigjøringsmotivet ble lagt merke til, samt hennes evne til å skildre psyke og miljø sannferdig. I ettertid er kanskje moderniteten ved romanene vel så påfallende. Alle tre er holdt i presens, de er satt sammen av scener, og flyten i fortellingen ivaretas gjennom disse mosaikkaktige, sammensatte tidsbeskrivelsene. På tross av perfeksjonismen i skildring av sted og miljø er det Albertes bevissthet som er romanenes mest sentrale sted.
På den ene siden fokuseres det på Albertes tanker og sansninger, på den andre gis det brede miljøskildringer. Romanene er holdt i presens, noe som gir en særlig nærhet til stoffet, i tillegg til at romanene er bygd opp av scener, ofte med korte, knappe formuleringer og setninger med preg av aforisme, men også bruk av ellipser: tre streker som appellerer til leserens videre fantasi. Beskrivelsene er visuelle og presise.
Som forfatter har Cora Sandel hentet vel så mye fra den franske litterære tradisjonen (Marcel Proust, André Gide) som fra den norske litterære, psykologiske realismen. Etter andre verdenskrig ble Kranes konditori (1945) hennes litterære comeback og største salgssuksess. Her vendte hun tilbake til den nordnorske småbyen. I denne formmessig ukonvensjonelle romanen, med undertittelen «Interiør med figurer», utleverte hun igjen småbyens bornerthet og sladderaktighet. Katinka Stordal, som setter seg på byens konditori og drikker med rallaren Stivhatten i stedet for å sy ferdig kjolene til byjubileet, er en slags kunstner, hun også, og hennes opprør er både et kvinneopprør og et slags kunstneropprør, som Albertes. Kritikerne var samstemte: «Cora Sandels geni [...] fint temmede humor» (Johan Borgen), «selv en humorist må bøie sig for din kunst» (Ragnvald Blix) og «i linje med de stora, norska dramatikerna, eller hellre den stora norska dramatikern» (Gunnar Ekelöf). Kranes konditori ble oppført 1946 på Det Norske Teatret med Helge Krogs mellomakt.
Den selvbiografiske Dyr jeg har kjent kom også i 1945. Gjennom de lavmælte dyrefortellingene om hestene, kattene, papegøyen Papen og andre skimtes forflytningene og smertepunktene i livet hennes. Og boken rommer en tidligere mer skjult sans for det pussige, det milde og vemodige uttrykket.
Cora Sandel var av dem som tidlig hadde sett at den tyske fremgangen i 1930-årene kunne bli en trussel. De tre novellene i Figurer på mørk bunn fra 1949 har krigen som et felles bakteppe, og novellen Den stillferdige gjesten, en førkrigsscene på et pensjonat, nærmer seg en enakter og er formelt i slekt med Kranes konditori.
I 1958 kom den siste boken, Kjøp ikke Dondi, også den tett opp mot det scenisk-dramatiske. Her er en følsom, mannlig forfatter med skrivesperre satt opp mot den beregnende Dondi. Romanen utspiller seg i Tromsø, men hovedpersonen, Lagerta, har en fortid som billedkunstner i Paris, der hun i sin ungdom har fått et barn som hun har satt bort til fremmede. Når søsteren dør i en ulykke, reiser hun hjem til Nord-Norge for å ta seg av de to små barna hennes, men ofrer samtidig sin kunstnerkarriere. Boken gjorde ikke samme lykke i Norge som de tidligere, men den kom høyt opp i en stor internasjonal konkurranse, der den ble nummer to etter en roman av italienske Elsa Morante.
Cora Sandels forfatterskap er et av de sentrale norske på 1900-tallet, ikke bare på grunn av de tydelige tematiske formuleringene av kvinnelig opprør, tett knyttet til kvinners kropp og til kvinners erfaringer. Hun makter som få andre i romanens form å skildre på troverdige måter hvor omstendelig forandringer skjer og hvor lang tid forandringer tar. I tillegg kommer hennes særegne, sobre og presise prosastil, der ikke minst opplevelsen av tid er fremstilt på en for norsk litteratur original måte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.