Brigitte Reimann

Brigitte Reimanns første tekster var fortellinger og kortprosa, blant andre Der Tod der schönen Helena (1955), Kinder von Hellas (1956), Die Frau am Pranger (1956) og Das Geständnis (1960). Sammen med ektemannen Siegfried Pitschmann skrev hun hørespill, som var en svært populær sjanger i tidlig etterkrigslitteratur. Ein Mann steht vor der Tür (1960) og Sieben Scheffel Salz (1961) ble prisbelønnet.

Fortellingen Ankunft im Alltag (1961) ga Reimann plass i den østtyske litteraturhistorien. Tre unge mennesker, to menn og en kvinne, har avsluttet videregående skole, og skal tilbringe et år i arbeidslivet for å kunne få tildelt en studieplass senere. De skal bo og arbeide i brunkullverket Schwarze Pumpe i Hoyerswerda. Her blir de konfrontert med den harde hverdagen for arbeiderklassen, men også med sine egne holdninger, sine styrker og begrensninger. Det klassiske motivet med en kvinne mellom to menn gir handlingen ekstra spenning.

Trass i utfordringer med å mestre både den nye virkeligheten og sine indre kamper, lykkes de til slutt med å finne sin plass i samfunnet og bidra til oppbyggingen av den nye staten. De opplever sin «ankomst i hverdagen», som bokas tittel kan oversettes med. Denne tittelen bidrar til å etablere merkelappen «Ankomstlitteratur» (Ankunftliteratur) som et sentralt begrep for DDR-litteraturen på tidlig 1960-tall.

Fortellingen Die Geschwister (1962, nyutgave 2023) tematiserer delingen av Tyskland etter andre verdenskrig, konkretisert gjennom flukten fra Øst- til Vest-Tyskland og hvordan denne kunne splitte familier. I sentrum står søsknene Elisabeth, Ulrich og Konrad. Konrad har allerede forlatt DDR og bor i Vest-Tyskland. Våren 1961, få måneder før Berlinmuren blir bygd, møtes Elisabeth og Ulrich. Ulrich ønsker å flykte. Elisabeth setter alt inn på å overtale ham til å bli værende og bidra i det sosialistiske samfunnet som hun tror på. Til slutt avslører hun fluktplanene hans for andre, slik at han ser seg tvunget til å bli. Teksten, som har enkelte fellestrekk med Christa Wolfs Der geteilte Himmel (1963), tematiserer de menneskelige omkostningene den tyske delingen medførte. Samtidig reflekterer den over balansegangen mellom tillit og mistillit, det å forråde noen kontra det å forråde en sak, et tema som Reimann utforsker i flere tekster, blant andre i den tidlige fortellingen Geständnis (1960).

Boka kom i 2023 i en ny utgave etter at bygningsarbeidere kom over originalmanuskriptet i en boligblokk i Hoyerswerda.

Reimann planla Franziska Linkerhand som sitt mest omfangsrike og betydningsfulle verk. Hun arbeidet med romanmanuskriptet i 10 år, de siste årene sterkt preget av kreftsykdommen, men også av tvil, ikke minst om hvordan dette romanprosjektet kunne passere sensuren. Romanen ble aldri fullført, men utgitt posthumt i 1974; en nyutgave kom i 1998.

Hovedpersonen er den unge arkitekten Franziska Linkerhand, som har autobiografiske trekk. Hun får jobb i Neustadt, en fiktiv by som har mange paralleller med Hoyerswerda. Her skal det bygges boliger i tilknytning til et stort kombinat. Franziska ser på dette som muligheten til å skape noe nytt: Et byrom som ikke bare skal gi arbeiderne et sted å sove, men som skal være et levende samfunn hvor det skal være godt å bo. Men hun møter sterk motstand fra sine overordnede: Her skal det bygges raskt og billig. Det skal settes opp såkalte Plattenbauten, de karakteristiske østtyske betongblokkene, som ble bygd i raskt tempo for å bøte på boligmangelen etter andre verdenskrig.

Franziskas ideer blir sablet ned, og hun føler at hun har sveket sitt kall som arkitekt, nemlig å skape noe godt og vakkert for mennesker. Franziskas nederlag er ikke bare som et arkitektonisk nederlag, men hun går også under som menneske, i et samfunn som ikke gir henne mulighet til å realisere den framtiden hun tror på. Slik sett er hun en litterær slektning av Christa Wolfs protagonist Christa T. (1968) i romanen med samme navn. Som henne ødelegges Franziska Linkerhand (navnet er en allusjon til det å være venstrehendt, til å gjøre ting på en litt annen måte enn det som anses som norm) av samfunnets rigide krav, som ikke gir enkeltmennesket plass og mulighet til å utvikle seg.

I narrativt henseende er romanen eksperimentell, med vekslende fortellerperspektiv, passasjer med indre monolog, og med utstrakt bruk av tilbakeblikk og frampek. Fortellerteknisk utfordret den dermed den sosialistiske realismen som fortatt var herskende i DDR på 1970-tallet. Romanen har blitt bearbeidet som hørespill, film, for teaterscenen og som opera.

Selv om romanen utfordret DDR-sensuren innholdsmessig og var formeksperimentell ble den uten store endringer publisert i DDR i 1974. Også i andre tyskspråklige land, som Vest-Tyskland, Østerrike og Sveits, ble romanen lest med stor interesse, ikke minst som en del av kvinnelitteraturen som vokste fram på 1970-tallet.

Brigitte Reimann førte en utstrakt korrespondanse, blant andre med Christa Wolf og Günter de Bruyn. Wolfs og Reinmanns brevveksling kom ut i 1993: Sei gegrüsst und lebe. Eine Freundschaft in Briefen, 1964–1973. Brevvekslingen med Günter de Bruyn ble utgitt i 2024: Ein fertiges Buch ist ein Argument. Brigitte Reimann und Günter de Bruyn in Briefen. Brevvekslingen med arkitekten Hermann Henselmann, som var viktig for arbeidet med Franziska Linkerhand, er publisert under tittelen Mit Respekt und Vergnügen (2001). Innblikk i den unge Brigitte Reimann gir brevene hun skrev til ungdomsvenninnen Veralore Weich (senere gift Schwirtz), etter at Veralore og familien hennes flyttet fra den sovjetiske sektoren i 1947 og fram til 1953: Aber wir schaffen es, verlass dich drauf, Jugendbriefe an Veralore Schwirtz (utgitt i 1995). Også brev til venninnen Irmgard Weinhofen, Grüss Amsterdam. Briefwechsel 1956–1973 (2003), til søsknene (Post vom schwarzen Schaf, 2018) og til foreldrene (Jede Sorte von Glück, 2010) er publisert.

Posthumt har Reimanns omfangsrike dagbøker blitt utgitt: Ich bedaure nichts, Tagebücher 1955–1963 (1997), Alles schmeckt nach Abschied, Tagebücher 1964–1970 (1998). I en særstilling står den litterære dagboka som Reimann førte under en reise gjennom Sibir sommeren 1964: Das grüne Licht der Steppen. Tagebuch einer Sibirienreise. Beretningen ble publisert i 1965. I 2003 ble de to romanfragmentene Joe und das Mädchen auf der Lotusblume og Wenn die Stunde ist, zu sprechen utgitt.

I 1970 skrev Reimann teksten til en TV-film for DDR som ble spilt inn i Neubrandenburg, byen hun på det tidspunktet bodde i: Sonntag, den … Briefe aus einer Stadt. Skuespilleren og sangeren Manfred Krug (1937–2016), en av DDRs mest kjente kunstnere, bidro i filmen. Da han forlot DDR i 1977, ble filmen forbudt og senere destruert. I 2023 dukket det opp en kopi, som det vesttyske fjernsynsselskapet ZDF hadde laget av sendingen i DDR.