I 1880 debuterte hun med den vemodige fortellingen Agn og Agnar. I 1884 møtte hun forfatterekteparet Amalie og Erik Skram i København. Erik Skram leste og kommenterte tekstene hennes. Året etter kom novellesamlingen I Moll. Honoraret Prydz fikk gjorde at hun kunne være en periode i København. I 1889 kom Underveis, noveller, og året etter romanen Lykke. I 1890 kunne hun endelig reise ut, først til Paris, senere til Italia og Tyskland.
Alvilde Prydz hadde et intenst forhold til naturen, og det går igjen i til dels både dikt, skisser og noveller. I forholdet kvinne–mann er det ofte lidelse, lengsel og forsakelse. Hun lar en kvinne dø av melankoli og desillusjon i samlingen I Moll.
De viktigste verkene hennes kom i 1890-årene. I Mennesker fra 1892 og Drøm året etter tar hun opp en visjon: ekteskap mellom to likeverdige mennesker. Hovedkarakteren Helene Ørn vil ikke inn i den tradisjonelle kvinnerollen, men møter motstand hos sin strenge teologmann. En biperson, Doris Dahl, er talerør for den selvstendige, ugifte kvinnen, som sjarmerer menn med sin intelligens.
I fire romaner med indre sammenheng, utgitt mellom 1890 og 1906, har Alvilde Prydz et skarpt blikk for ulike kvinnetyper: den lett bøyelige som knekkes av sin mann i romanen Lykke, den strategiske kvinnen som ødelegger mannen i Paa Fuglvik, og den sterke kvinnen som jobber og respekteres, Gunvor Thorsdatter til Hærø. Gunvor er i slekt med sagaens selvstendige kvinner. Hun er mor for alle, vil ikke ha en middelmådig mann og er væreier i samarbeid med moren. Hun drukner en stormnatt og lever videre som fiskernes skytshelgen. I den fjerde romanen, Barnene paa Hærø gaard, viderefører lille-Gunn, brordatteren, matriarkatet på Hærø.
Da Alvilde Prydz fikk oppført skuespillet Aino på Nationaltheatret i 1901, skrev Aasta Hansteen: «Nu er Deres sol gaat op!» Senere dramaer kom i bokform, men det var først og fremst som roman- og novelleforfatter hun ble populær. Bøkene hennes ble oversatt til flere språk, og Gunvor Thorsdatter kom i seks opplag.
Det er ofte en sårhet i tekstene til Prydz, og melankolien er grunntonen i forfatterskapet, også i de siste romanene: tapt kjærlighet, ulykkelige ekteskap.
Ideologisk er Alvilde Prydz i slekt med Camilla Collett, men skildringene av «ville» jentunger som får utfolde seg i pakt med naturen, representerer en visjon om en selvstendig kvinnetype. Selv var hun hemmet av sykdom og dårlig økonomi, men med jernvilje gjennomførte hun sitt forfatterprosjekt, som er preget av 1800-tallets begrensede kvinnekår.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.