Nebukadnesar 2, konge over det nybabylonske riket (regjerte 605–562 fvt), sønn av kong Nabopolassar, gift med prinsesse Amytis av Media. Allerede som kronprins ledet Nebukadnesar 2 den babylonske hær i en krig mot Egypt. I det berømte slaget ved Karkemish (605 fvt.) beseiret han farao Nekho 2 og sikret dermed det babylonske herredømmet over Syria. Ved farens død i 605 fvt. vendte Nebukadnesar tilbake til Babylon og ble kronet til konge. I sin trontale, som er bevart, priset han Babylons hovedgud, Marduk, og ba om gudens hjelp og støtte.
I løpet av sin lange regjeringstid konsoliderte og utvidet han Nabopolassars store rike gjennom stadige felttog mot nabolandene. Han erobret etter hvert hele Syria/Palestina, inkludert Judariket. Kildene til Nebukadnesar 2s felttog er særlig Den babylonske krønike som dekker begivenhetene frem til 594 fvt.
Babylon
Babylonia ble etter hvert den viktigste stormakten i hele Midtøsten. Alle de gamle byene i landet ble omfattende restaurert og templene påkostet store summer. Residensbyen og rikshovedstaden Babylon fremstod som en enorm by for datiden og med en imponerende monumentalarkitektur. Mest kjent er en imponerende ziggurat (Etemenanki, 'grensehuset mellom himmel og jord'), det store Marduktempelet (Esagila), den monumentale Ishtar-porten og et palass som ifølge tradisjonen inneholdt de såkalte Babylons hengende hager. En lang rekke kongelige bygningsinnskrifter og teglsteinsstempler viser at det meste av det som i dag kan sees i Babylon, stammer fra Nebukadnesar 2s mer enn 40-årige regjeringstid. Dessverre gir bygningstekstene hovedsakelig informasjon om byggingen og inneholder ikke, som de assyriske, historiske opplysninger om kongenes øvrige bragder.
Erobringen av Jerusalem
I år 597 fvt. sto hans hær foran Jerusalems murer. Kong Jojakin overga byen og ble deretter deportert til Babylonia sammen med store deler av landets overklasse. Nebukadnesar 2 utnevnte kongens onkel til vasallkonge, men i 587 fvt. vendte Nebukadnesar 2s hær likevel tilbake. En lengre beleiring fulgte, og på sensommeren 586 fvt. ble byen erobret og tempelet brent. En stor del av landets jødiske befolkning ble ført i eksil til Babylonia. Moderne forskning er uenige om hvor mange jøder som forble i landet.
Hendelsene er beskrevet i flere bibeltekster. 2. Kongebok 24–25 forteller om Nebukadnesar 2s erobringer og politikk og om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet. Hos Jeremia omtales han som Guds tjener og en som på Guds vegne skal straffe landets ulydige innbyggere(Jeremia 25,9). Daniels bok forteller om Nebukanesars drømmer og om forhold ved hoffet i Babylon.
Nebukadnesar 2s død
Styret under Nebukadnesar var tilsynelatende vellykket, men det var problemer med å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt den lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesar 2s død i 562 fvt. ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter. I løpet av få år satt tre av hans etterkommere på tronen, inntil den siste ble myrdet etter bare to måneder.
Tronen ble overtatt av Nabonid (regjerte cirka 555–539 fvt.) som klarte å gjenopprette det nybabylonske rikets storhetstid. Nabonid ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs. Han gjenoppbygget måneguden Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med guden Sin, noe som gjorde ham upopulær blant det mektige Marduk-presteskapet i Babylon.
Da perserkongen Kyros 2 beleiret Babylon i 539 fvt., kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse. Dette er beskrevet på den berømte kyrossylinderen, som Kyros lot utføre på akkadisk, og i klassisk babylonsk stil.
Les mer i Store norske leksikon
.