Kolonialisme, kolonipolitikk, politikk som går ut på å opprette og utnytte kolonier, eller å utnytte avhengige områder utenfor ens eget land.
Se også imperialisme, neo-kolonialisme og avkolonisering.
Antikken
I antikken var det semittiske folkeslaget fønikerne det første folk som anla kolonier. Alt fra 1100-tallet f.Kr. spredte de seg fra sitt kjerneområde ved Syrias kyst til steder i Lilleasia, Kypros, Rhodos, Sicilia og det vestlige Middelhavet. Til de mest kjente fønikiske kolonier hører Gades (Cádiz) i Spania og Utica og Karthago i Afrika. De fønikiske bosetninger var dels handelsstasjoner, dels jordbrukskolonier, og ble snart uavhengige av moderlandet.
Grekerne anla kolonier rundt Middelhavet og Svartehavet i arkaisk tid, var primært for å skaffe en økende befolkning utkomme. En koloni ble kalt apoika, bosetning hjemmefra. Ofte deltok folk fra forskjellige steder, men én by var likevel moderby, og dennes alfabet, kult og politiske tradisjoner ble overtatt i koloniene. Tross alt samkvem og alt som bandt, var en koloni likevel politisk uavhengig av moderbyen; også de koloniserte områder ble konstituert i selvstendige og ofte innbyrdes fiendtlige greske stater.
Ved siden av de egentlige kolonier anla grekerne også enkelte handelsstasjoner (emporier) rundt Middelhavet: Naukratis i Egypt, al-Mina i Syria, Ampurias i Spania. I klassisk tid anla athenerne klerukhier eller borgerkolonier enkelte steder i den greske verden. Også de mange greske bosetninger i Asia i hellenistisk tid kan betegnes som en form for kolonier.
Romerne anla i republikansk tid romerske borgerkolonier på strategiske steder i erobrede områder i Italia. Fra Julius Caesar Caesars tid ble det stadig vanligere å anlegge kolonier av fattige borgere og veteraner (uttjente soldater) også i provinsene (særlig i Gallia og Spania). Kolonistatus ble et privilegium som også andre byer kunne oppnå. De romerske kolonier ble viktige sentrer for romaniseringen av provinsene. De tok ofte navn etter sin grunnlegger. Betegnelsen colonia går igjen bl.a. i navnet Köln (Colonia Agrippina).
Middelalderen
I middelalderen slo vikingene seg ned utenlands og ble bofaste, f.eks. i de norske bystatene i Irland. For å lette handelen med etterspurte luksusvarer fra Asia grunnla de italienske byene Venezia og Genova i middelalderen kolonier særlig i det østlige Middelhavet. På samme tid trengte tyske bønder og riddere østover og slo seg ned langs kysten av Østersjøen bortover mot de baltiske land.
De store oppdagelser
Moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med rike områder som ikke var i stand til å yte effektiv motstand mot europeisk militærmakt. Til tropiske og subtropiske områder spilte utvandringen liten rolle, og man nøyde seg med å bringe områdene under militær og politisk kontroll for å sikre seg de rikdommer som fantes og bruke de innfødte som arbeidskraft. Bak denne form for kolonipolitikk stod enten statsmakten, som trengte kontanter, eller store handelskompanier, som så en sjanse til hurtig å sikre seg et stort utbytte. Til egner med temperert klima og spredt befolkning foregikk det en omfattende utvandring av europeere som i første rekke drev jordbruk. Bakgrunnen for utvandringen kunne være overbefolkning eller religiøse og politiske stridigheter i hjemlandet.
Spanierne og portugiserne gikk i spissen for kolonipolitikken i nyere tid. Portugiserne trengte frem til India og klarte etter harde kamper å sikre seg kontrollen over Indiske hav. Senere nådde de Java, Sumatra, Sulawesi og Borneo og erobret dessuten Brasil. Spanierne grunnla et omfattende kolonivelde i Sentral- og Sør-Amerika (1511–41), og særlig i Mexico og Peru hentet de seg store rikdommer. I Europa førte Spania en aktiv utenrikspolitikk; gull- og sølvskattene fra koloniene gikk med til omfattende kriger, mens industrireisningen i hjemlandet ble forsømt. Koloniherredømmet gikk derfor over til de stater hvor industrien var bedre utviklet, og som etter hvert klarte å sikre seg herredømme til sjøs. Takket være sin høyt utviklede handelsteknikk og sin fremragende skipsbyggingsindustri, lå nederlenderne lenge best an. I tiden 1607–58 drev de portugiserne bort fra Molukkene, Ceylon (Sri Lanka) og Malakka (Melaka), begynte å sette seg fast i India og var en tid herrer over Brasils kyst. Nederlenderne var ensidig innstilt på handel og bosatte seg ikke gjerne i koloniene.
Englands og Frankrikes større ressurser gjorde utslaget i det lange løp, og etter krigene på 1600-tallet stod disse igjen som hovedmotstandere i kolonikampen. Frankrike la under seg Canada (1598–1608), Mississippidalen og en rekke vestindiske øyer og satte seg også fast i India. Fra England foregikk koloniseringen av den nord-amerikanske østkyst. I løpet av 1700-tallet klarte Storbritannia å erobre Canada og den østlige delen av Louisiana fra Frankrike, og franskmennene ble dessuten fordrevet fra India, men fikk flere ganger igjen Pondicherry og beholdt det endelig fra 1816. Storbritannias stilling som ledende kolonimakt ble stadfestet gjennom Napoleonskrigene. I begynnelsen av 1800-tallet gjorde Storbritannia nye landevinninger i Canada og Sør-Afrika, og koloniserte videre Australia og New Zealand. Fransk kolonipolitikk var i denne tid rettet mot Nord-Afrika.
De forskjellige staters kolonipolitikk hadde mange felles trekk som svarte til den herskende økonomiske oppfatning i tiden (jfr. merkantilismen). Koloniene var til for moderlandets skyld, og alle stater sørget for å sikre seg handelsmonopol i sine egne kolonier, ofte til stor skade for disse. De ble dessuten hindret i å bygge opp en egen industri som kunne konkurrere med hjemlandets. Et annet karakteristisk trekk var tendensen til å overføre hjemlandets styreformer til koloniene. De mest fremskredne kolonier reagerte imidlertid mot denne underordning, og gjennom frihetskrigen 1775–83 rev Nord-Amerika seg løs. I den første delen av 1800-tallet fulgte de søramerikanske statene etter.
Imperialismen
Den industrielle revolusjon førte til et brudd med den tidligere kolonipolitikk. Merkantilismen ble avløst av liberalismen, og den nye masseproduksjonen av billige varer krevde større markeder enn de økonomisk tilbakeliggende koloniene representerte.
Et nytt element kom inn da interessen forskjøv seg fra marked for forbruksvarer til marked for kapitaleksport. Bl.a. på grunn av den billige arbeidskraften ble utbyttet særlig stort i koloniene. Dessuten nøt industrien i Vest-Europa godt av bestillingene på industrielt utstyr, kommunikasjonsmidler og ferdigvarer som «europeiseringen» av koloniene førte med seg. Den økonomiske faktor var i mange tilfeller drivkraft for landenes kolonipolitikk. Men andre faktorer var også virksomme. Nasjonale prestisjehensyn spilte en fremtredende rolle; politiske og militære ledere gikk med stor kraft inn for kolonipolitikk for å styrke landets «makt og ære». I visse kretser, kanskje særlig i Storbritannia, mente man også å ha en viss moralsk forpliktelse til å bringe Vestens sivilisasjon, religion og kultur ut til de «tilbakeliggende» områder. Det var «den hvite manns byrde» slik enkelte følte det, særlig i tiden 1870–1914. Endelig bør nevnes at nasjonale sikkerhetspolitiske motiver og store befolkningsoverskudd medvirket til å fremme en aktiv kolonipolitikk. I 1880- og 1890-årene ble Afrika delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og litt senere Italia, mens Spania og Portugal utbygde sine kolonier ved kysten. I Asia sikret britene, franskmennene, tyskerne, nederlenderne og japanerne seg kontrollen over store landområder og øygrupper. Amerikanerne førte også en kolonipolitikk som bl.a. gav dem herredømme over Filippinene, Panamakanalen, Alaska m.m. Kolonipolitikken ble til dels gjennomført med stor hensynsløshet, og kolonimaktene utnyttet sin styrke til planmessig økonomisk utbytting av de områder de kontrollerte. I mellomkrigsårene var det bare Italia, Tyskland og Sovjetunionen som førte en virkelig ekspansiv kolonipolitikk, de to sistnevnte rettet mot nabostatene i Europa.
Etter den andre verdenskrig
Etter den andre verdenskrig fikk kolonipolitikken stort sett et nytt, liberalt innhold. Koloniområdene gjorde krav på selvstyre, og i Afrika og Asia gjorde nasjonalistiske strømninger slutt på koloniveldet mange steder, enten på fredelig vis eller gjennom bitter kamp. I De forente nasjoner har spenningen mellom antikolonistatene og kolonimaktene preget alle sesjoner. FNs generalforsamling vedtok 1960 resolusjonen Declaration on the Granting of Independence to Colonial Countries and Peoples. I denne erklæring om kolonisystemets avskaffelse ble det fastslått at systemet stod i strid med FNs idealer, og kolonimaktene ble anmodet om å ta de nødvendige skritt for at koloniområdene kunne oppnå selvstendighet snarest mulig; mangelfull politisk, økonomisk eller sosial utvikling eller et lavt utdannelsesnivå i området måtte ikke forsinke uavhengigheten.
Se også imperialisme.