Hvem som har rett til å stemme ved stortingsvalg og i lokalvalg i Norge er regulert i valgloven. Siden Norges første grunnlov i 1814 har disse reglene endret seg, og en stadig større del av befolkningen har fått stemmerett.
I Norge fikk vi allmenn stemmerett for kvinner og menn i 1913. De første hemmelige valgene, der folk kunne stemme anonymt, var i 1885. Før dette er det vanskelig å karakterisere valgene som demokratiske, ut fra vår forståelse av demokrati i dag.
I Grunnloven fra 1814 het det at borgere som skulle ha stemmerett måtte ha fylt 25 år innen valget ble holdt, måtte ha opphold i landet og ha bodd i Norge i minst 5 år. De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn 5 år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler. Det var kun menn som hadde stemmerett.
I dag gjelder stemmeretten ved stortingsvalg for alle norske statsborgere som vil ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret. De må også være, eller ha vært folkeregisterført som bosatt i Norge, og stå innført i manntallet i en kommune.
Endringer i stemmerettsreglene
Etter 1815 har endringene i stemmerettsreglene bestått i nedsettelse av aldersgrense, opphevelse av inntektskrav og begrensninger i stemmeretten for kvinner.
- Fra 1814 til 1913 var aldergrensen for å delta i valg 25 år (til å begynne med fylt 25 år før valgdagen, seinere fylt 25 år i valgåret). I 1920 ble aldersgrensen satt ned til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og i 1978 til 18 år.
- I 1821 ble det foretatt en endring i reglene som gjorde at rettighetsmenn i Finnmark fikk stemmerett. Nordmenn i fylket var fritatt for skatt, men måtte betale ”rettigheter” til det offentlige.
- Fra og med valget i 1885 fikk alle menn som betalte minst 500 kroner i skatt på landsbygda eller 800 kroner i kjøpstedene stemmerett, under den forutsetningen at de ”ikke som Tyende tilhøre en Andens Husholdning” og de måtte ha bodd minst et år i valgkretsen. Fra og med valget i 1900 var det allmenn stemmerett for menn.
- Fra og med valget i 1909 fikk kvinner, som hadde fylt 25 år og som betalte skatt av en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene eller levde i formuesfellesskap med en mann som betalte skatt, stemmerett. Kvinner som oppfylte disse betingelsene hadde hatt stemmerett ved kommunevalgene fra 1901. Fra og med Stortingsvalget i 1915 hadde kvinner over 25 år alminnelig stemmerett på lik linje med menn. Dette ble vedtatt i 1913.
Valgdeltakelse
Den historiske valgstatistikken for stortingsvalgene opererer med to kategorier, stemmerettskvalifiserte og stemmerettsberettigede. Personer som mente de hadde stemmerett måtte selv oppsøke manntallsfører i sitt distrikt for å bli stemmeberettiget.
For årene 1859 til 1882 var 7,43 prosent av befolkningen stemmerettskvalifiserte, for tidsrommet 1815 til 1882 var 5,21 prosent av befolkningen stemmeberettiget. Det var altså forholdsvis mange som oppfylte kravene til å kunne stemme, men som av forskjellige grunner ikke lot seg manntallsføre for dermed å bli stemmeberettiget. Valgdeltakelsen beregnes fra de manntallsførte stemmeberettigede.
I 1891 beregnet valgstatistikken at det var 197 865 stemmekvalifiserte i riket, mens antall stemmeberettigede var 139 690, det var nesten 60 000 som ikke hadde latt seg manntallsføre. I 1894 da valgdeltakelsen var over 90 prosent, var differansen mindre mellom de stemmerettskvalifiserte og de stemmeberettigede, 225 419 mot 184 124.
I 1870-åra ble det lagt fram flere forslag til utvidelse av stemmeretten. Grunnen til dette var at antall stemmeberettigede per 1 000 innbyggere gikk ned. Dette skyltes at stemmeretten var knyttet til eiendom og næringer som var i tilbakegang, mens næringene som var i vekst ikke ga stemmerett. Den første grundige undersøkelsen av hvordan stemmerettsreglene virket ble foretatt av Jacob Neumann Mohn, sekretær i Det statistiske Centralbureau og lagt fram i 1877.
Antall stemmeberettigede på landsbygda var 77 per 1 000 innbyggere og varierte fra 148 i Finnmark, 124 i Lister og Mandal til 55 i Akershus og 56 i Nordre Trondheim. Det høye tallet for Finnmark skyldes rettighetsmennene. På herredsnivå lå Aker, nabokommunen til Kristiania lavest med 32 stemmeberettigede per 1 000 innbyggere. Av 1 000 stemmeberettigede på landsbygda var 939 selvstendig næringsdrivende, av disse var 850 jordbrukere, de øvrige var 17 private betjente, 15 arbeidere, 8 embetsmenn, 17 bestillingsmenn og fire uproduktive.
Antall stemmeberettigede i kjøpstedene var landet sett under ett 74 per 1 000 innbyggere. Jo større byene var desto lavere var antall stemmeberettigede per 1 000 innbyggere. I Kristiania, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen og Kristiansand 59, i de ni nest største byene 74, og de minste byene 96 per 1 000 innbyggere.
Åsgårdstrand og Grimstad hadde flest stemmeberettigede med henholdsvis 142 og 140 per 1 000 innbyggere mens byer med en stor arbeiderbefolkning som Halden hadde 56, Moss og Gjøvik 61 per 1 000 innbyggere. Av 1 000 stemmeberettigede i byene var 509 selvstendig næringsdrivende, 225 arbeidere (omfatter arbeidere ansatt i handel, sjømenn, håndverkere, fabrikkarbeidere og dagarbeidere) 192 handelsmenn.
I enkelte mindre byer som Kongsberg, Horten og Egersund med mange arbeidere, var det flere stemmeberettigede, henholdsvis 568, 491 og 585 stemmeberettigede per 1 000 innbyggere.
Så lenge stemmerett ble knyttet til eiendom, formue eller inntekt krevde praktiseringen av reglene mange opplysninger og et ganske stort apparat som ved de første valgene var temmelig mangelfullt. I utredningen gjorde da også Mohn oppmerksom på at reglene for beskatning av inntekt og fastsettelse av formue ikke ble praktisert på samme måte over alt, og at dette hadde konsekvenser for hvem som fikk stemmerett.
Krav om jord og inntekt
Utvidelsen av stemmeretten fra valget i 1885 til personer med en inntekt over et visst nivå førte ikke til at antallet stemmeberettigede steg fra mer enn 52 til 63 per 1 000 innbyggere. Før denne utvidelsen hadde mange skaffet seg stemmerett ved å kjøpe et lite stykke verdiløs jord, som regel myr.
Personer som skaffet seg stemmerett på denne måten ble derfor kalt myrmenn, og de sognet nesten alltid til partiet Venstre. I stemmerettsreglene fra 1814 het det at eiendom til matrikulert jord ga stemmerett, bestemmelsen inneholdt ingen angivelse av hvor stort jordstykket måtte være. Ved endringene av valgloven gjeldende fra og med valget i 1885 ble det satt en nedre grense, for å bli matrikulert måtte jordstykkene ha en verdi på minst 20 kroner.
Tankegangen bak § 50 i Grunnloven var at den stemmeberettigede skulle være en fri og uavhengig og innsiktsfull person. Kombinasjonen av uavhengighet og fornuft mente man å finne hos ”embeds- eller eiendomsmænd”. For å eksemplifisere dette skriver historikeren Alf Kaartvedt at arbeidsfolk kunne være avhengig av sine arbeidsgivere, bondesønner av sine fedre, kårfolk av dem som drev gården, tjenere av sine herrer. Av samme grunn mistet en borger stemmeretten når han gikk fallitt, og fikk den ikke tilbake før kreditor hadde fått full betaling.
Kaartvedt gjør også oppmerksom på et annet element. Det var naturlig å begrense stemmeretten til dem som var solidarisert med riket og forfatningen gjennom eiendom, næringsvirksomhet og statstjeneste, og som var med på å betale stats- og kommuneutgiftene som skatteborgere.
I 1814 var det så å si utelukkende matrikkelen og fast eiendom som var skattefundament, det var derfor konsekvent å gi stemmerett til dem som satt på matrikulert jord eller med fast eiendom. Dette systemet ble svekket da land- og kjøpstadsskatten falt bort i 1836, og staten i enda høyere grad fikk sine inntekter gjennom tollintrader, altså gjennom indirekte skatter samtidig som kommunene begynte å skattlegge inntekt og formue, uten at dette førte til at de nye skatteyterne fikk stemmerett.
Stemmerett for kvinner
Kampen for stemmeretten var den viktigste enkeltsaken til kvinnebevegelsen som vokste fram i 1880-årene. I 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningenstiftet. Målet for stemmerettsforkjemperne var fra starten av at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn.
I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte slik skatt. Reglene gjaldt for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret. I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg . I 1910 ble det innført allmenn stemmerett ved kommunevalg , slik at kvinner kunne stemme på lik linje med menn. I 1913 ble det vedtatt allmenn stemmerett ved stortingsvalg . Fra samme år hadde kvinner rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer. Det første Stortingsvalget etter innføringen av allmenn stemmerett var i 1915.
Les egen artikkel om Kampen for stemmerett for kvinner i Norge.
Tap av stemmerett
Retten til å stemme kunne ifølge Grunnloven fra 1814 tapes ved domfellelse for straffbar handling og ved å gå i en fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke. Valgstatistikken gir bare opplysninger om tap av stemmerett fra 1900 til og med valget i 1953.
Valget i 1900 var det første som ble gjennomført etter at valgloven fra da også suspenderte personer som mottok fattigunderstøttelse, ved konkurs eller ved erklæring om umyndiggjørelse. Før 1900 var antall stemmeberettigede som hadde tapt stemmeretten svært lavt, bare noen hundre. Av de 24 272 som ble suspendert ved valgene i 1903 var 22 745 på grunn av fattigdom.
Antallet suspenderte var høyere i byene enn på landsbygda. I Vardø og Bodø var over 10 prosent av de stemmeberettigede suspendert, i Kristiania og Gjøvik over 8 prosent. Det høyeste tallet er registrert i 1915, det første valget med allmenn stemmerett for kvinner. Da var nær 50 000 registrert med tapt stemmerett, over 30 000 av disse var kvinner.
Ved en endring av valgloven i 1916 ble det presisert at understøttelse ved sykdom, arbeidsledighet skulle føre til suspensjon av stemmeretten. Det samme skulle gjelde invalide, uføre eller gamle som fikk støtte. Reglene for suspensjon må likevel ha blitt praktisert annerledes ved valget i 1918, ettersom bare en tredjedel så mange ble suspendert, som i 1915. Fra valget i 1921 ble denne susepensjonsgrunnen fjernet fra valgloven. Ved valget i 1945 hadde vel 38 000 mistet stemmeretten etter grunnlovens opprinnelige bestemmelse.
Tabell: Utvikling i stemmeberettigede og valgdeltakelse
Antall stemmeberettigede menn og kvinner 1815-2009:
| Stemme | Valg | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| berettigede | deltakelse | |||||
Valgår |
I alt |
Menn |
Kvinner |
per 1000 | i prosent | |
| 1815 | 59 282 | 59 282 | 65 | |||
| 1817 | 60 488 | 60 488 | 65 | |||
| 1820 | 62 026 | 62 026 | 64 | |||
| 1823 | 62 469 | 62 469 | 62 | |||
| 1826 | 62 899 | 62 899 | 59 | |||
| 1829 | 61 598 | 61 598 | 56 | 45,3 | ||
| 1832 | 65 170 | 65 170 | 57 | 48 | ||
| 1835 | 66 561 | 66 561 | 56 | 52,2 | ||
| 1838 | 69 737 | 69 737 | 57 | 50 | ||
| 1841 | 69 692 | 69 692 | 56 | 50,1 | ||
| 1844 | 69 968 | 69 968 | 54 | 49,4 | ||
| 1847 | 71 853 | 71 853 | 53 | 49,1 | ||
| 1850 | 73 125 | 73 125 | 53 | 50,3 | ||
| 1853 | 73 422 | 73 422 | 51 | 45,4 | ||
| 1856 | 75 202 | 75 202 | 50 | 44,1 | ||
| 1859 | 78 034 | 78 034 | 50 | 47,6 | ||
| 1862 | 78 830 | 78 830 | 48 | 44,6 | ||
| 1865 | 80 088 | 80 088 | 48 | 41,8 | ||
| 1868 | 81 278 | 81 278 | 47 | 47,6 | ||
| 1870 | 81 329 | 81 329 | 47 | 45,1 | ||
| 1873 | 81 970 | 81 970 | 46 | 45,6 | ||
| 1876 | 84 253 | 84 253 | 46 | 43,1 | ||
| 1879 | 87 173 | 87 173 | 46 | 48,7 | ||
| 1882 | 99 501 | 99 501 | 52 | 72,5 | ||
| 1885 | 122 952 | 122 952 | 63 | 75,1 | ||
| 1888 | 128 368 | 128 368 | 65 | 70,4 | ||
| 1891 | 139 690 | 139 690 | 69 | 73,7 | ||
| 1894 | 184 124 | 184 124 | 90 | 90,2 | ||
| 1897 | 195 956 | 195 965 | 91 | 85,3 | ||
| 1900 | 426 593 | 426 593 | 191 | 55,9 | ||
| 1903 | 433 448 | 433 448 | 189 | 55,5 | ||
| 1906 | 446 705 | 446 705 | 193 | 64,8 | ||
| 1909 | 760 277 | 480 432 | 279 845 | 321 | 64,5 | |
| 1912 | 809 582 | 500 971 | 308 611 | 341 | 65,9 | |
| 1915 | 1 086 557 | 521 758 | 564 799 | 435 | 61,8 | |
| 1918 | 1 186 602 | 557 444 | 629 158 | 460 | 60,5 | |
| 1921 | 1 351 183 | 635 890 | 715 293 | 506 | 67,9 | |
| 1924 | 1 412 441 | 663 096 | 749 345 | 518 | 69,9 | |
| 1927 | 1 484 409 | 697 170 | 787 239 | 535 | 68,1 | |
| 1930 | 1 550 077 | 729 546 | 820 531 | 552 | 77,6 | |
| 1933 | 1 643 498 | 780 055 | 863 443 | 575 | 76,4 | |
| 1936 | 1 741 905 | 832 828 | 909 077 | 600 | 84 | |
| 1945 | 1 961 977 | 954 282 | 1 007 695 | 635 | 76,4 | |
| 1949 | 2 159 065 | 1 046 685 | 1 112 380 | 668 | 82 | |
| 1953 | 2 256 799 | 1 102 104 | 1 154 695 | 671 | 79,3 | |
| 1957 | 2 298 376 | 1 125 896 | 1 172 480 | 658 | 78,3 | |
| 1961 | 2 340 495 | 1 146 661 | 1 193 834 | 648 | 79,1 | |
| 1965 | 2 406 866 | 1 179 405 | 1 227 461 | 646 | 85,4 | |
| 1969 | 2 579 566 | 1 263 779 | 1 315 787 | 670 | 83,8 | |
| 1973 | 2 686 676 | 1 315 999 | 1 370 677 | 678 | 80,2 | |
| 1877 | 2 780 190 | 1 358 080 | 1 422 110 | 688 | 82,9 | |
| 1981 | 3 003 093 | 1 466 108 | 1 536 985 | 733 | 82 | |
| 1985 | 3 100 479 | 1 512 448 | 1 588 031 | 747 | 84 | |
| 1989 | 3 190 311 | 1 556 416 | 1 633 895 | 755 | 83,2 | |
| 1993 | 3 259 957 | 1 592 545 | 1 667 412 | 756 | 75,8 | |
| 1997 | 3 311 190 | 1 622 935 | 1 668 255 | 754 | 78,3 | |
| 2001 | 3 359 433 | 746 | 75,5 | |||
| 2005 | 3 421 741 | 743 | 77,4 | |||
| 2009 | 3 530 785 | 736 | 76,4 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Tabell: Tap av Stemmerett 1900-1953
År |
|
Personer |
|---|---|---|
| 1900 | 23 581 | |
| 1903 | 24 272 | |
| 1906 | 22 936 | |
| 1909 | 19 570 | |
| 1912 | 17 692 | |
| 1915 | 47 692 | |
| 1918 | 14 710 | |
| 1921 | 1 493 | |
| 1924 | 1 441 | |
| 1927 | 1 478 | |
| 1930 | 1 823 | |
| 1933 | 2 210 | |
| 1936 | 2 335 | |
| 1945 | 38 031 | |
| 1949 | 13 389 | |
| 1953 | 3 116 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå.