Stemmerett, rett til å avgi stemme ved valg til nasjonalforsamling eller annet besluttende organ i et territorielt samfunn eller en organisasjon. Retten til å stemme er normalt regulert gjennom lover eller vedtekter; oftest vil det også være regler for når valg kan finne sted og hva valgene skal gjelde. I de aller fleste tilfeller er stemmeretten knyttet til valg av representanter, som så skal fatte de aktuelle løpende avgjørelser. Av og til er imidlertid stemmeretten også knyttet til konkrete avgjørelser, som ved folkeavstemninger.
Stemmerett er et fenomen som i prinsippet er knyttet til demokratiske styreformer og demokratiske forestillinger. Tanken er at de som berøres av avgjørelser, også bør ha rett til å være med på å influere disse. Undertiden sees endog det å være med på å influere slike avgjørelser som en plikt; i enkelte land (som i Australia) og i mange organisasjoner (f.eks. Stortinget) er det således stemmeplikt.
Jo mer demokratisk en styreform er, jo videre vil stemmeretten være. Over tid har det i territorielle samfunn vært en tendens til en stadig utvidelse av stemmeretten; i enkelte land har det også forekommet innskrenkninger. Begrensninger i stemmeretten har blant annet vært knyttet til formue, rase, kjønn og alder; i våre dager er bare aldersbegrensningen igjen.
Historisk utvikling
Selv om styreformer basert på stemmerett forekom i antikken, er det særlig etter den franske revolusjonen (1789) at stemmerettsbaserte styreformer har vunnet stor utbredelse, først i Europa, Nord-Amerika og Oseania, etter hvert også i den øvrige verden.
Opprinnelig var stemmeretten begrenset, som regel til menn over en relativt høy alder, f.eks. 25 år, og fra de besittende klasser (se census). I samfunn med flere raser representert var stemmeretten normalt begrenset til den dominerende rase, i praksis de hvite. Etter hvert ble stemmeretten utvidet, i noen land gradvis (som i Storbritannia og Sverige), i andre land med lengre mellomrom og mer radikalt (som i Frankrike, Tyskland og Danmark). Se egen artikkel om Stemmerettens historie i Norge.
Allmenn stemmerett
I de fleste vestlige land ble stemmeretten allmenn for menn over en viss alder i løpet av 1800-tallet; i Frankrike 1848, i USA 1870, i Tyskland 1871, i England 1884, og i Norge 1898. Stemmeretten i Norge hadde fra 1814 vært begrenset til embetsmenn, selveiende bønder, leilendinger på matrikulert jord og handelsborgere, og ble 1884 utvidet til å omfatte også alle som betalte skatt av en viss minsteinntekt.
Allmenn stemmerett for kvinner ble i de fleste vestlige land innført i løpet av de to første tiår av 1900-tallet; i New Zealand 1893, i Australia 1902, i Finland 1906, i Danmark 1915, i Storbritannia og Sverige 1918 og i Tyskland 1919. I Frankrike fikk kvinner stemmerett først 1944 og i Sveits så sent som 1971.
Kvinnene i Norge fikk begrenset stemmerett og valgbarhet til Stortinget i 1907 og alminnelig stemmerett 1913. Se egen artikkel om stemmerett for kvinner i Norge.
Ved lokale valg har stemmerettsutvidelsen gjerne gått noe raskere enn på nasjonalt nivå. Kvinner fikk således i Norge begrenset lokal stemmerett 1901 og allmenn lokal stemmerett 1910. I flere europeiske land, bl.a. Norge, er også innvandrere, som ikke ennå har oppnådd statsborgerskap, gitt lokal stemmerett. I Norge har innvandrere som har bodd i landet i tre år, siden 1983 stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg.
Stemmerettsalder
Stemmerettsalderen er også gradvis blitt lavere. Inntil en tid etter den annen verdenskrig var 20 og 21 år den vanligste aldersgrense. Siden er den mange steder senket ytterligere, og 18 år er i ferd med å bli den nye typiske stemmerettsalder. I Norge ble stemmerettsalderen for første gang senket 1920, fra 25 til 23 år, 1946 videre til 21 år, 1967 til 20 år, og 1978 til 18 år.
Som nevnt er det nå allmenn stemmerett i de fleste land i verden. Menneskerettighetskonvensjonen av 1948 og Europakonvensjonens protokoll om menneskerettigheter av 1952 erklærer at stemmeretten er en menneskerettighet.