Indianere, fellesbetegnelse for de opprinnelige amerikanerne, dvs. de folkene som oppdaget Amerika og først slo seg ned der. Urbefolkningen på de amerikanske kontinentene omfatter også inuiter og aleuter. Den norske betegnelsen indianere er en avledning av eng. Indian, som brukes om både indere og amerikanske indianere. Denne flertydigheten finnes også på spansk (indio), og beror på en misforståelse, idet Columbus trodde De karibiske øyer var en del av India.
Den indianske befolkningen representerer varierende kombinasjoner av marginal-mongolide og kaukasoide trekk. Det kaukasoide innslaget skyldes ikke først og fremst kontakten med europeere, men tidlig innvandring av kaukasoide grupper fra Asia over Beringstredet. Man kan observere store forskjeller i kroppshøyde og hudfarge. De fleste blir gjerne kobberbrune i ansiktet og på andre utsatte steder. Kanskje er det dette som har gitt opphav til tilnavnet «rødhuder», men det kan også skyldes utstrakt bruk av rød kroppsmaling, som var og er vanlig blant mange folk i Amerika.
Det viktige er imidlertid egen identitet og følelse av tilknytning. I Latin-Amerika har folk stort sett et nokså avslappet forhold til utseende; det er språk, klesdrakt og lokal tilhørighet som teller. I USA, derimot, er man, også offisielt, frenetisk opptatt av avstamning, med betegnelser som «full-blooded Indian», «half-breed» osv. Til og med i offentlige dokumenter kan man komme over kategorier som «1/8 Cherokee».
Historie
Landnåmstiden – den første bosetning
Det er sannsynligvis 30 000–40 000 år siden indianernes asiatiske forfedre fulgte reinsdyrtrekket over Beringstredet, som den gangen var tørrlagt. Dyr og mennesker krysset fritt mellom de to kontinentene, og noen jegergrupper slo seg etter hvert til på den «amerikanske» siden av stredet.
Ennå mens innlandsisen lå tykk over store deler av Nord-Amerika, trakk jegerne sørover i korridoren som hadde dannet seg mellom isen og Rocky Mountains. Her støtte de på bisonen, dvs. en utdødd slektning av den nålevende varianten. For en tundrajeger, vant med drivjakt på villrein, var overgangen til bisonjakt uproblematisk. Bison er også flokkdyr, og de samme jaktteknikkene kunne med fordel anvendes på slettelandet og prærien, som den gang strakte seg helt til det nordlige Mexico.
Flere steder er det funnet grovt utformede skrapere, slagsteiner og andre redskaper sammen med trekullrester og dyreknokler av arter som for lengst er utdødd i Amerika, bl.a. kamel, mammut og en tidlig bisonart. Teorien om at disse funnene har en høy alder, er delvis bekreftet gjennom C-14-dateringer. Ifølge målinger er trekullrester fra Lewisville, Texas, mer enn 38 000 år gamle. Lignende funn er gjort på Santa Rosa Island utenfor kysten av California (30 000 år), ved La Jolla på fastlandet (21 500 år) og ved Tule Springs, Nevada, der påståtte ildsteder blir angitt å være 23 800 og 28 000 år gamle. Tilsvarende redskaps- og benfunn er registrert flere andre steder, f.eks. et 20 000 år gammelt funn fra det sørlige Chile som omfatter grovt uthugde redskaper sammen med ben fra det utdødde dovendyret. Videre er to funnsteder i Mexico fastslått å være 23 000 og 22 000 år gamle.
Felles for disse eldste funnene er deres tvilsomme kronologiske og typologiske status. Det kan være tvil om skraperne, knoklene og trekullrestene virkelig hører sammen og således representerer spor etter pionérfolk med en paleolittisk teknologi. Ellers har man flere steder i New Mexico (Clovis Blackwater, Sandia Cave, Folsom) gjort funn av en mengde relativt store prosjektiler som antakelig er spisser til kastespyd og/eller støtlanser. Slike våpen er særlig velegnet for drivjakt på store flokkdyr som f.eks. reinsdyr og bison. At de første amerikanerne var spesialister på slik jakt, synes også å fremgå av dyreknokler funnet sammen med redskapene.
Tilpasningen til storviltjakt er konstatert også i områder som nå er halvørken eller ørken. Altså må det ha vært mulig å opprettholde en drivjaktspesialisering over enorme områder før isens endelige tilbaketrekning og overgangen til et tørrere og varmere klima. Storviltjegerne kunne derfor trekke sørover og etter hvert spre seg utover hele bisonområdet. Tilsynelatende har denne spredningen foregått nokså raskt, noe som bekrefter spesialiseringens effektivitet. Befolkningen har økt, og grupper har søkt videre for å få kontroll over større jaktterritorier.
Noe markert befolkningspress har imidlertid ikke gjort seg gjeldende før 8000–7000 f.Kr., da klimaendringen for alvor satte inn. De sørlige og vestlige delene av slettelandet fikk en helt annen karakter, saftig gress ble avløst av halvørkenflora og -fauna. I øst stod de store skogene som en barriere mot videre fremrykning.
Etter hvert som folkemengden økte i disse grenseområdene, ble det nødvendig med nytenkning. Skogsjakt på streifende vilt som elg og hjort krever andre teknikker. De folkene som beveget seg østover, måtte derfor etter hvert erverve seg nye kunnskaper. Det skjedde over lang tid. Hvordan overgangen har foregått, kan muligens leses ut av de mange funnene på boplasser langs Mississippi. Redskapene er av samme type som drivjaktspesialistene brukte. Store avfallshauger av ferskvannsskjell røper imidlertid at folk først og fremst har levd av muslinger og skalldyr fra elven. For bisonjegerne var dette en løsning på matproblemet, mens de høstet erfaringer som kunne bli til nytte ved videre fremstøt mot øst.
I halvørkenfloraen i vest ble storviltjegernes etterkommere etter hvert eksperter i å utnytte kaktusarter og frøbærende busker, noe håndkvernsteiner og kjevler vitner om. Ved siden av sanking drev de jakt på smågnagere og større vilt. I det tørre klimaet er en hel del av deres etterlatenskaper bevart, bl.a. fremgår det at de tidlig mestret kunsten å lage kurver, samlenett og matter. Allerede omkring 7000 f.Kr. må denne ørkentilpasningen ha funnet sted, og fra denne tiden har økologisk og økonomisk differensiering økt i takt med befolkningsvekst og spredning.
Vi må regne med at begge de amerikanske kontinentene var befolket lenge før denne differensieringen tok til for alvor. Sikre dateringer av funnkomplekser i Sør- og Mellom-Amerika tyder på at mer eller mindre spesialiserte jegere hadde funnet veien sørover, helt til sørspissen av Ildlandet, omkring 8700 f.Kr.; dette er en moderat datering sammenlignet med den fra Sør-Chile som er nevnt ovenfor. Dette bekrefter igjen påstanden om en forholdsvis rask spredning de første årtusener etter innvandringen, noe som innebærer at enkelte jegergrupper må ha overskredet den sørlige bisongrensen før klimaforandringen og dermed fristet en usikker tilværelse på jakt etter mer ustadig vilt som hest (en utdødd variant), mammut og kjempedovendyr.
Først mange generasjoner senere har jegerne igjen støtt på flokkdyr. På den argentinske pampa fantes store flokker guanako og nandu. I det mellomliggende området har folk måttet søke livbergingsmåter med et utstyr som ikke skilte seg vesentlig fra det storviltjegerne i nord benyttet. Det ser f.eks. ut til at bue og pil ikke har hørt til våpenutvalget før langt senere. De sørligste redskapsfunnene ligner i forbausende grad på dem man møter i nord. Spyd, skrapere og klubber må følgelig tross alt ha vært anvendbare i regnskog og fjellområder.
Jordbruk
Med nye oppfinnelser som kastetre, slynge og til slutt blåserør åpnet mulighetene seg for mer optimale jegertilpasninger, noe som i sin tur måtte føre til befolkningsøkning og tilsvarende beskatning av viltet. Nettopp fordi en jegerbefolkning må være organisert i små og mobile sosiale enheter for å kunne utnytte et område effektivt, vil behovet for stadig mer omfattende territorier melde seg relativt raskt ved selv en beskjeden folkevekst.
Sanking som en utfyllende livbergingsmåte gir variasjon i kostholdet og tryggere utkomme. I den utstrekning virksomheten utvikler seg til systematisk «høsting» av planter, nøtter, frø, bær og røtter på bestemte voksesteder, vil disse også automatisk gjøres til gjenstand for spesiell interesse. Man vil pleie ettertraktede vekster for å øke avkastningen, og samtidig søke å sikre rettighetene til denne. I lys av dette kan vi forstå fremveksten av større befolkningskonsentrasjoner og politiske enheter basert på et mer differensiert næringsliv. Jegerne blir presset vekk fra subtropiske og tempererte strøk til marginalområder av liten interesse for en stadig økende mengde folk som er på leting etter bedre jordsmonn. Etter hvert finner disse tidlige jordbrukerne mulighet for å eksperimentere med et rikt utvalg planter.
I Tehuacándalen i Mexico er det funnet frø av en tidlig maistype som skriver seg fra tidsrommet 5200–3400 f.Kr. Disse frøene var åpenbart samlet av folk som også utnyttet andre ville vekster. I perioden 3400–2300 f.Kr. ser det ut til at maisen definitivt var kommet under kontroll. Omtrent samtidig har man klart å dyrke en rekke andre vekster som gresskar, kalebass og paprikaarter. Bønner kom formodentlig noe senere.
Selv om indianerne her og i tilstøtende halvørkenområder fremdeles var avhengige av sanking, var jordbruk blitt en fast del av tilværelsen. En beregning av dietten fra denne tiden eller noe senere går ut på at dyrkede planter utgjorde 30 prosent, ville planter 60 prosent og animalsk føde (jakt) 10 prosent.
Omkring 1400 f.Kr. var frøplanting blitt den sentrale produksjonsvirksomheten i Mesoamerika. Herfra bredte denne formen for jordbruk seg over hele den tempererte sone, og det er verdt å legge merke til at den amerikanske «treenighet», mais, bønner og gresskar – inklusive kalebass eller flaskegresskar – fortrinnsvis spredte seg i mer regnfattige strøk langs kysten og de brede fjellplatåene. Jordsmonnet er her nemlig bedre egnet for kontinuerlig dyrking enn i jungelområdene. Omtrent på denne tiden, dvs. omkring 1500 f.Kr., finner vi igjen maisen på kysten av Peru. I løpet av de neste 2000 år er maisdyrkingen etablert fra det nordvestlige Argentina i sør til det sørlige Canada i nord.
Omtrent samtidig med maisens vandring nordover og sørover fra Mesoamerika, skjer det en tilsvarende utbredelse av det tropiske hagebruket basert på rotfrukter som maniok, søtpotet og jordnøtt. Mens maisjordbruket først og fremst hører hjemme i halvtørre og tempererte egner, er tropisk hagebruk naturlig begrenset til varme og fuktige soner. I enkelte grenseområder møtes de to produksjonsformene; dette gjelder f.eks. de subtropiske distriktene i Mesoamerika.
Urbanisering
De tidligste sporene etter kompakt landsbybosetting og seremonielle monumentalbyggverk er funnet i de typiske frøsamlerområdene, dvs. de halvtørre, mineralholdige kyst- og fjellstrøkene i Mellom- og Sør-Amerika. Ikke minst har mulighetene ligget vel til rette i nærheten av elver eller andre permanente vannreservoarer. Noen steder ble elveslammet utnyttet, som f.eks. ved elvene Yaqui og Mayo i det nordlige Mexico, ikke helt ulikt jordbruket ved Nilens bredder. Andre steder bygde man ut sidekanaler fra naturlige vannløp. Slike kunstige vanningsanlegg er f.eks. kjent fra Perus nordkyst.
Mot slutten av perioden fra 1500 f.Kr. til Kristi fødsel, også kalt den arkaiske, har landsbyboerne begynt å reise store, terrasseformede byggverk eller plattformer kronet med altere. Ved vår tidsregnings begynnelse er det oppstått lokale stilvarianter i arkitektur og keramikk som etter hvert utkrystalliserer seg i klart atskilte stilarter. I de første århundrene e.Kr. kan man avgrense særegne tradisjoner med navn som maya, olmec, teotihuacan og totonac innenfor det mesoamerikanske kulturområdet. Lenger sør finner man på tilsvarende vis at en arkaisk tradisjon, særlig vel dokumentert for Virúdalen i Peru (den såkalte chavinstil), avløses av lokale utforminger i arkitektur og keramikk. På kysten av Peru har man kunnet avgrense to stiltradisjoner, i nord mochica og i sør nazca. Omtrent samtidig utvikles en høylandstradisjon på steder som Tiahuanaco og Pucara. Denne differensieringsepoken kalles vanligvis den klassiske av arkeologene. I Andes-området varer den til omkring 650 e.Kr., i Mesoamerika til ca. 900–1000 e.Kr.
Den påfølgende perioden, kalt den postklassiske, er preget av tilsynelatende motsatte tendenser: etnisk differensiering og politisk konsolidering. På den ene side lar det seg gjøre å skille ut stadig nye kunst- og redskapstradisjoner, på den annen side får visse områder og sentre karakter av geopolitiske tyngdepunkter.
I Mesoamerikaopptrer stilarter identifisert som mixtec, zapotec, tarasco, huaxtec o.fl. Omtrent samtidig dukker navnet toltek opp med sentrum i Tula. Gjennom overleverte historisk-legendariske skildringer fremgår det at toltek må ha vært et folk eller en stammeallianse som har øvd en viss innflytelse i Mexicodalen og tilgrensende distrikter. 900–1000 e.Kr. merkes denne ikke minst i det nordlige Yucatán. På 1100-tallet måtte toltekernes herredømme vike for nye inntrengere fra nord, chichimecstammene. Omkring 1300-tallet klarte en av disse stammene, chichimec fra Aztlán, å ta makten i Anahuac (Mexicodalen). Med sentrum i Tenochtitlán kunne denne stammen konsolidere sitt herredømme og utvide det ved delvis inkorporering av skattepliktige nabostammer. Under denne ekspansjonstiden opptrer den voksende staten under forskjellige navn, som tenochca, colhua-méxica eller bare méxica. For ettertiden er folket imidlertid best kjent under betegnelsen aztek.
I Andes-områdeter det likeledes høylandet som ekspanderer på bekostning av regionale tradisjoner. Man mener her å kunne påvise et samsvar mellom tiahuanaco-stilens innflytelse på kystfolkenes keramikk og en gradvis oppbygging av et «imperium» med sentrum i Tiahuanaco. Noe senere oppløses dette riket, bare for å gi plass for nye statsdannelser på kysten. Det ser i det hele tatt ut til at Andes-området i noen århundrer har vært arnestedet for sykliske erobringer og lokale maktforskyvninger. En forklaring går ut på at disse tidlige irrigasjonssivilisasjonene var særlig sårbare overfor folkevekst og ekspansjon utover en viss grense. Under slike tilstander vil det være en nær sammenheng mellom befolkningspress og sosial uro. Hvis dette er riktig, måtte de gunstigste vilkårene for denne type teknologi og bosetting nødvendigvis også skape grunnlag for den største befolkningskonsentrasjonen og den mest slagkraftige stat. Vi skulle da vente at Perus nordkyst, med sine mange og relativt store elver, kunne være sete for den mest omfattende statsdannelsen. Det var da også nettopp her at det velkjente Chimuriket ble skapt med sentrum i Chanchan. Mindre stater eksisterte omtrent samtidig sørover langs kysten, som Cuismancu, Chuquimancu og Chincha. I høylandet var statene på denne tiden mindre betydelige når vi ser bort fra Tiahuanaco, som til tross for sin tidlige oppløsning som imperium fremdeles hadde en viss størrelse og innflytelse.
Inkariket
Likevel var det i høylandet at Amerikas største imperium skulle ta form i løpet av ett århundre, fra 1432, da Viracocha Inca ble innsatt som prestefyrstelig overhode for inkastatens sammenslutning av mindre stammer og regioner, til 1532. Det var det året den spanske erobreren Francisco Pizarro myrdet Atahualpa og med ett slag veltet inkariket. Da hadde inkaene lagt under seg et område som strakte seg fra Ecuador i nord til Río Maule, Chile, i sør.
Grunnlaget for denne maktutfoldelsen kan ikke i første rekke søkes i produksjonslivet, selv om f.eks. tamdyrhold, særlig basert på lama og vikunja, nok innebar en ekspansjon. Av langt større rekkevidde var de administrative tiltak som tok sikte på systematisk integrasjon av erobrede folk og distrikter. Militært herredømme ble sikret ved stasjonære garnisoner, og en sambandstjeneste mellom garnisonene og mellom disse og sentraladministrasjonen ble utbygd gjennom et komplisert veinett og kurértjeneste. Samtidig fungerte dette nettverket som trafikkårer i et internt distribusjonssystem av varer og tjenester, noe som motvirket uheldige konsekvenser av lokal spesialisering og produksjonsterskler. Dessuten førte inkaene en bevisst inkorporeringspolitikk som utnyttet lokalt lederskap som basis for den sentraldirigerte regionale forvaltning. Men selv om inkariket utgjorde et slags klimaks i amerikansk statsmannskunst og for øvrig imponerte både de spanske erobrerne og senere generasjoner ved sin arkitektur og sine kunsthåndverkstradisjoner, må man ikke miste av syne det politiske og kulturelle mangfold som kom til uttrykk både før og etter inkaenes tid.
Amerikas kjerneområde
Denne sentrale regionen, som også er blitt kalt «Den nye verdens økumene», omfattet Mesoamerika så vel som den vidstrakte Andes-regionen. Herfra har det i mange retninger strømmet impulser som har ført til tekniske og kunstneriske nyvinninger. Når prosessen først er satt i gang, frembringes en kumulativ effekt (i våre dager ofte kalt synergi), og kjerneområdet vil fremstå som en katalysator for sosial og teknologisk forandring i selv de mest fjerntliggende omgivelser.
Rekkevidden av slike prosesser kan vi få et begrep om ved å studere maisjordbrukets spredning fra Mesoamerika og nordover via «sørvestområdet» i USA og videre østover til de store sjøene. Diverse funn gjør at det synes åpenbart at maisjordbruket neppe er kommet til det sørvestlige USA som en ferdig «pakke». Ideer og erfaringer har, tross avstander og relativ isolasjon, sirkulert i hele det området der frøsamling utgjorde en vesentlig del av produksjonslivet.
Imidlertid ser det ut som om den kompakte landsbybosetning i klipper eller på fjellplatåer (mesas) – de såkalte pueblos – utviklet seg uavhengig av Mesoamerikas bosetningsmønstre og arkitektur. De formelle likheter mellom det sørøstlige Nord-Amerika og Mesoamerika er langt mer uttalte. I det østlige skoglandet finner man igjen monumentalarkitektur i form av store, kunstige høyder. Omkring Kristi fødsel tjente disse mounds også som gravhauger, senere ble de bygd ut til tempelplattformer som minner om tempelpyramidene i Mesoamerika. Hvorvidt disse byggverkene også representerer teokratiske stater av mesoamerikansk karakter, er umulig å si. Derimot er det godtgjort at til dels komplekse og omfattende politiske enheter eksisterte i det samme området ved europeernes ankomst. Den nordlige grensen for sedentær bosetning og store korporasjoner faller sammen med maisens nordgrense, dvs. der hvor irokeserforbundet ble dannet en stund før europeerne nådde frem til området omkring de store sjøene.
Nord for maisgrensen
Hele det østlige skogområdet var et umåtelig jakt- og sanketerreng for spredte småstammer. Noen levde som hjortejegere og bærsankere, andre utnyttet i tillegg fisket i elver og innsjøer foruten forekomster av villris i stillestående vann. Nord for dette området, nær tregrensen og på tundraen, var den opprinnelige tilpasningen fremdeles enerådende. Her holdt de spesialiserte reinjegerne til, mens den arktiske kyststrekningen og Grønland var bebodd av inuitiske selfangere. Aleut representerer en spesialisert kystfangst-tilpasning på den øygruppen som utgjør den siste rest av landbroen over Beringstredet.
Sør for inuit- og aleutområdet på den amerikanske nordvestkysten hadde en naturlig resurs, laksen, gitt forutsetninger for fast bosetning og en kompleks organisasjonsform. Det årvisse laksefisket i elvene gav nordvestkystindianerne et overskudd i form av røkt og tørket fisk som satte dem på like fot med maisdyrkerne andre steder på kontinentet.
For platåindianerne i fjellene øst og sør for denne rike kyststripen var situasjonen mindre gunstig, og folkene her streifet om i smågrupper som livnærte seg ved jakt, sanking og fiske.
Hesten og geværet
Selve slettelandet (og prærien) med de store bisonflokkene, som hadde spilt så stor rolle under landnåmstiden, var ved europeernes ankomst forholdsvis sparsomt befolket. Bare noen få grupper hadde permanent tilhold i området, på evig vandring etter bisonen. På østsiden av prærien, mot skoggrensen der maisen hadde fått innpass, kunne folk fordele sin tid mellom maisfeltene og bisonflokkene.
Europeernes ankomst skulle i løpet av ca. et århundre få virkninger av stor rekkevidde nettopp for folkene på slettelandet og tilgrensende distrikter. Med europeerne fulgte nemlig hesten og skytevåpenet. Som ridedyr og pakkdyr ble hesten et revolusjonerende instrument. Indianerne var ikke lenger avhengige av terrengets beskaffenhet for å kunne gjennomføre en vellykket drivjakt. Med ett slag var bisonflokkene blitt en nærmest uuttømmelig ressurs. Etter hvert som hesten og ridekunsten ble kjent, strømmet folk utover prærien. Først nå kunne indianerne ta dette umåtelige området i besittelse for alvor. Ikke bare jegerspesialistene, som opprinnelig fulgte bisonen, men også landsbyboerne i øst intensiverte jakten. Det var til og med noen fastboende folk som gav opp maisfeltene og landsbytilværelsen til fordel for nomadeliv og jakt; den eneste planten de fortsatt dyrket, var tobakken.
Allerede i 1754 fantes det et stort antall hester blant siksikaene i den nordligste delen av slettelandet. Fra den tiden av må vi regne med at den såkalte slettelands- eller prærieindianske kulturform, sentrert omkring hester, krigerklasser og tapperhet, soldans og stammestolthet, var under utvikling. Samtidig får klær og dekor etter hvert det preg ettertiden oppfatter som «typisk indiansk». Forutsetningen for denne intensivering av kulturtrekk og understrekning av egenart er økt levestandard og folkevekst.
Utover på 1800-tallet ble det klart at befolkningspresset, kombinert med europeernes fremstøt mot vest, truet områdets bæreevne. Dette skjerpet konkurransen og førte til uro. Mange folkegrupper var konstant på krigsfot med hverandre. Først senere vendte mange stammer seg mot inntrengerne fra øst, men uten særlig hell. Motstanden var for spredt. Tross enkelte store seirer kunne indianernes geriljateknikk i det lange løp ikke stå seg mot de bedre utstyrte yrkesmilitære avdelingene som gradvis presset eierne vekk fra deres tradisjonelle jaktmarker til mer perifere trakter.
Ved begynnelsen av 1900-tallet var indianerne gått sterkt tilbake i antall. I mellomtiden var bisonen på det nærmeste utryddet, så de overlevende hadde små sjanser til å klare seg, og mange ble henvist til en ydmykende reservattilværelse.
På de store slettene i Sør-Amerika (las pampas) fant en lignende utvikling sted etter at hesten også der hadde gitt grunnlaget for en høykonjunktur blant jegerspesialistene. På samme måte som i Nord-Amerika var denne oppblomstringen innledningen til en tragisk avslutning. Europeerne trengte slettelandet til beitemarker for sine voksende kvegflokker; viltmengden (guanako og nandu) ble sterkt redusert, og pampasindianerne ble tvunget til å jage tamdyr før de etter hvert mistet sin identitet, idet de ble tilknyttet kvegfarmene som gjetere (gauchos).
I nasjonalstatens skygge
Det er ikke bare pampasindianerne som har tapt sin identitet. Over hele Amerika er etniske grupper forsvunnet. En del ble utryddet under erobringstiden og kolonitiden, andre er gått opp i den øvrige befolkningen uten å etterlate seg mange spor. Imidlertid finnes det fremdeles til dels store indianske befolkninger, og flere folkegrupper, f.eks. mayaene, er mer tallrike i dag enn før erobringen. Enkelte stammer eller folk har ikke bare klart å bevare sitt særpreg, de har også funnet frem til en ny tilpasning som åpenbart er mer gunstig, omstendighetene tatt i betraktning, enn den tidligere måten å innrette seg på. Dette gjelder f.eks. navahoene i Arizona, som har økt i antall fra ca. 9000 i 1868 til ca. 200 000 i 2000. I likhet med hopi og andre pueblo-indianere unngikk navahoene den undergangspregede konfrontasjonen med de hvite settlerne. Navahoene har også maktet å konsolidere seg politisk gjennom sitt Council (stammeråd). En lignende utvikling har skjedd blant tarahumare-indianerne i Nord-Mexico, som i en kritisk periode etablerte et fellesorgan for de små, isolerte politiske enhetene som utgjorde deres vagt definerte språklig-kulturelle identitet.
Generelt kan det sies at indianerne i Latin-Amerika utgjør en større og mer livskraftig del av befolkningen enn indianerne i Nord-Amerika. Mexico, Guatemala og Bolivia er blant de land som har et «indiansk preg»: det finnes distrikter som helt eller hovedsakelig er bebodd av selveiende småbønder (campesinos) med indiansk morsmål og indiansk livsførsel. I Guatemala utgjør de indiansk-talende over 60 % av befolkningen.
Så vel i Guatemala som i Mexico er den indianske befolkningen stabil, selv om mayaene i Guatemala i de senere årene har vært utsatt for massakrer og andre overgrep under borgerkrigen. I noen deler av Latin-Amerika gjelder den alminnelige folkeveksten også indianerne. Enkelte lokalsamfunn viser endatil en kraftig vekst. Andre steder, særlig i Sør-Amerika, har indianerne også i den senere tid vært utsatt for forfølgelse, og det ser ut til at mange grupper her går en usikker fremtid i møte. Trass i dette fantes det ved midten av 1990-årene ca. 17,5 millioner høylandsindianere i Sør-Amerika (først og fremst i Andes-området), og ca. 1 million i lavlandet. Meso- og Mellom-Amerika har omkring 13 millioner.
I USA og Canada var det i 1990 2 375 000 personer offisielt registrert som indianere. Dette innebærer en ganske sterk befolkningsvekst siden 1900, da lavmålet ble nådd med 250 000 i USA og 100 000 i Canada. En del av denne veksten skyldes imidlertid at folk som tidligere skjulte sin indianske identitet, nå vedkjenner seg den. I folketellingen i USA 1980 var det 7 millioner som oppgav at de var av «indiansk herkomst».
Disse tallene representerer bare i begrenset grad intakte sosiale og kulturelle enheter. Bortsett fra navaho og pueblofolkene er det få nordamerikanske indianere som har hatt mulighet til å vedlikeholde en selvstendig økonomisk tilpasning og organisasjonsform. Mange fører en slags skyggetilværelse i en spesiell form for offentlig understøttet landsbygdslum. Pan-indianske bevegelser og felleskonferanser kan ikke gi indianerne næringsgrunnlaget tilbake, men det er mulig at de gjennom sine representanter kan føre en realistisk politikk som tar sikte på en alminnelig anerkjennelse av indiansk identitet.
Organisering
De senere tiårene har vært preget av en mer målbevisst politisk aktivitet blant indianerne på begge de amerikanske kontinentene. I USA har yngre indianere startet The National Youth Council og American Indian Movement. De har ønsket å aksjonere for å tvinge verden til å se hvilke lidelser som er påført de indianske folkene. Okkupasjonen av øya Alcatraz i 1969, beleiringen av hovedkontorene til Bureau of Indian Affairs i Washington i 1972 og okkupasjonen av Wounded Knee i 1973 ble gjennomført med denne hensikt. Ellers har en rekke stammer og grupper kjempet for sine rettigheter gjennom domstolene og gjennom lobbyvirksomhet, og i flere tilfeller har de vunnet frem.
En svært viktig og sensitiv sak som er kommet opp de siste årene, er tilbakeføring av gravgods og rester av forfedre som har vært oppbevart i museer. I 1990 ble det vedtatt en lov om gravbeskyttelse og tilbakeføring, Native Grave Protection and Repatriation Act.
I løpet av 1970-årene oppstod nasjonale indianske bevegelser i Colombia, Ecuador og Bolivia, og en rekke organisasjoner gjør seg gjeldende i flere land. Et grunnlag for pan-indianske organer ble lagt i 1975 ved opprettelsen av World Council of Indigenous Peoples (WCIP), en verdensomspennende interesseorganisasjon for Den fjerde verdens folk som nordamerikanske indianere tok initiativet til.
Se også Mesoamerika, nordamerikanske indianere og søramerikanske indianere.