Wöhler, Friedrich (tegning) (bilde)
tysk kjemiker - en gigant i en brytningstid.
Doktor og oversetter
Wöhler viste tidlig interesse for kjemi (og mineraler og meteoritter som han samlet hele livet). Han studerte i Heidelberg hos Leopold Gmelin og tok en doktorgrad i medisin der i 1823. På grunn av sine eksperimentelle ferdigheter, rådet Gmelin ham til å konsentrere seg om kjemien. Han reiste derfor til Jöns Jacob Berzelius i Stockholm hvor han arbeidet et år. Der lærte han ikke bare kjemi, men også svensk, og de fortsatte å korrespondere til Berzelius døde i 1848. Han oversatte flere utgaver av Berzelii lærebøker til tysk og det samme gjorde han med de årlige oversikter over kjemien som Berzelius skrev. Wöhler skrev også selv lærebøker i organisk og uorganisk kjemi. Arbeidet tok mye tid, men samtidig kunne han følge kjemiens utvikling på nært hold i en brytningstid.
Wöhler fikk først en stilling ved en teknisk skole i Berlin, men i 1836 ble han professor i kjemi i Göttingen, og der ble han en sentral person til sin død. I nær kontakt med Justus von Liebig i Giessen var han en pioner særlig i organisk kjemi fra 1825-40.
Forskning
Vitalisme
Wöhler ble tidlig kjent for fremstillingen av en organisk forbindelse, urea (NH2)2CO, ved å varme opp en blanding av to uorganisk salter, ammoniumklorid NH4Cl og sølvcyanat, AgOCN. Han ville egentlig lage ammoniumcyanat, NH4OCN, men da det saltet har samme bruttoformel som urea, CH4NO, fikk han urea (sølvcyanat og urea er isomere). Urea (også kalt urinstoff) var tidligere fremstilt fra urin. Wöhler laget senere ammoniumcyanat ved å krystallisere saltet fra en vannløsning av ammoniumklorid og sølvcyanat etter at sølvkloridet var filtrert bort.
Man trodde den gang at organiske forbindelser bare kunne lages i en levende organisme ved hjelp av en egen livskraft, og at det derfor var en vesentlig forskjell på organisk og uorganisk kjemi. Men utover 1800-tallet ble flere og flere organiske forbindelser fremstilt fra uorganiske som da en av hans studenter, Hermann Kolbe, fremstilte eddiksyre fra grunnstoffene i 1844 (en såkalt totalsyntese). I dag er det ingen prinsipiell forskjell på de to hoveddisiplinene av kjemien. Troen på livskraften (vitalisme) forsvant ut av kjemien for mer enn hundre år siden.
Aluminium
Under et besøk i København i 1825 fortalte Hans Christian Ørsted at han hadde fremstilt aluminium som metall som den første. Vel hjemme i Göttingen gjentok, og rafinerte, Wöhler fremstillingen, og publiserte oppdagelsen, hva Ørsted ikke gjorde. Wöhler har derfor av mange senere blitt gitt æren for å ha fremstilt aluminiummetall for første gang. Også når det gjelder fremstilling av beryllium, titan og yttrium var Wöhler tidlig ute ved å å gjøre som Ørsted (reduksjon av kloridet med kalium).
Isomeri
Wöhler kom i diskusjon med Justus von Liebig i 1825 hvor begge hevdet at den andre hadde analysert feil. Som nevnt hadde Wöhler fremstilt ammoniumcyanat og andre cyanater. Liebig fremstilte fulminater. Fulminatene eksploderte mens cyanatene var stabile så de to hadde vesentlig forskjellige egenskaper. Men analysen viste at begge hadde samme bruttoformel. Det var noe nytt. Hittil var den alminnelige oppfatning at en kjemisk forbindelse hadde en unik bruttoformel. Wöhler og Liebig aksepterte etter hvert at begge hadde analysert riktig, og etter hvert ble det akseptert at forskjellige forbindelser kan ha samme bruttoformel. Jöns Jacob Berzelius innførte begrepet isomer i 1832 og cyanatene og fulminatene ble kalt isomere. I dag kjenner vi strukturformelen og vet at cyanationet er O=C=N– og fulminationet O=N=C–. Wöhler og Liebig ble etter hvert gode venner og samarbeidet videre i denne pionertiden i organisk kjemi hvor det var mye forvirring før man fikk metoder til å bestemme molekylformelen.
Bitre mandler
I 1832 studerte Liebig og Wöhler sammen en olje isolert fra bitre mandler. I dag vet vi at oljen er benzaldehyd, C6H5CHO. De laget flere forbindelser og fant at en gruppe atomer gikk igjen. De kalte gruppen et radikal og, i et samarbeid med Berzelius, konkluderte de med at dette radikalet oppførte seg som et grunnstoff. I dag skrives radikalet C6H5CO-; de kalte det benzoyl fordi radikalet inngår i benzosyre (C6H5COOH). Idéen om radikaler ble tatt opp av Auguste Laurent og Charles Frédéric Gerhardt som et fruktbart begrep i den videre utvikling av organisk kjemi (se radikal – kjemi).
Uorganisk kjemi
Wöhler ble etter hvert mer og mer interessert i uorganisk kjemi og forlot den organiske kjemien før Liebig. Han fremstilte kalsiumkarbid i 1837, og i 1850-årene fremstilte han silaner og viste at de var analoge til hydrokarboner. Det er kjent bare en nordmann som studerte hos Wöhler i Göttingen. Det var Hans Henrik Hvoslef – Apoteker som tok doktorgraden der i 1856.
Karl Johan August Theodor Scheerer fant et nytt mineral i Langesundsfjorden i 1843 som han kalte wöhleritt etter Friedrich Wöhler. Scherrer var da lektor ved universitetet i Christiania. Han ble i 1848 professor ved bergakademiet i Freiberg.