Et åkle er et vevd teppe tradisjonelt brukt som sengetøy. Åklær har også blitt hengt på veggen, med den doble funksjonen dekor og varmeisolasjon. Åklær har siden middelalderen blitt vevd over store deler av landet, i teknikker som rutevev, tavlebragd, krokbragd og skillbragd. De representerer en mangfoldig kulturarv som stort sett har vært holdt i hevd av kvinner. Åklemønstrene er ornamentale og flerfargede, og graden av kompleksitet spenner fra enkle striper til rike formspill som vitner om svært intrikate tilvirkingsmetoder.
I skriftlige kilder fra og med 1300-tallet forekommer betegnelsen åkle (àklædi) særlig i Norge og Island, og noe mindre i Sverige.
Bruksområder
Sydd til saueskinnsfeller, har såkalte fellåklær fungert som dyner. Flere personer har gjerne kunnet ligge under det samme fellåkleet, og for å få et bredt nok åkle har to vevde lengder blitt sydd sammen på langs.
Noen fellåklær har senere blitt sprettet av skinnfellen og lagt oppå en dundyne som sengeteppe. Åklær har også blitt laget direkte til dette mer dekorative formålet, hentet frem og lagt som pryd på senga når det er høytid eller fint besøk.
Åkle har også vært brukt om et teppe som ligger oppå halmen i sengen, altså under den sovende.Voggeåklær og kisteåklær vitner om tekstilenes betydning både ved livets begynnelse og ende. Kisteåklær, som gjerne var den enkelte kirkes eiendom og brukt i begravelser, har iblant et felt i midten av mønsteret dedikert til plassering av seremonielle gjenstander.
Når husene etter hvert fikk bedre isolasjon, ble stadig flere sengeåklær hengt på veggen, lagt på bordet eller brukt som portierer. Åklær har også, helt siden vikingtiden, blitt vevd med den hensikt å skulle henge på veggen, en skikk som kalles tjelding.
Teknikker, bindinger og mønstre
Åklær har oftest blitt laget på flatvevstol med horisontal renning. Figurative billedtepper vevd i gobelinteknikk på vertikal vevstol har noen ganger også blitt kalt åklær; så har også de til tider vært anvendt som sengetepper. Det finnes også åklær med mønstre som er brodert eller trykket med trykkblokk på enkle lerretsvevde stoffer.
Hovedkategorien består imidlertid av vevnader. De to trådsystemer i enhver vev kalles renning og innslag. Den enkleste måten renning og innslag kan bindes sammen på, er at innslagstrådene legger seg over og under annenhver renningstråd. Dette kalles toskaftsbinding. Ruteåklær har en type toskaftsbinding der innslaget dekker renningen helt. Det er utelukkende fargeskiftene i det diskontinuerlige innslaget som danner mønsteret. Rutevev er derfor en type billedvev, og vevingen er tidkrevende.
Å veve med mer avanserte bindinger kan gå langt hurtigere; her er det i stedet forberedelsen av renningen som krever tid. Det er også flere tråder å holde styr på under vevingen, da man i flere av åklebindingene har et ekstra sett med innslagstråder. Med dette ekstra settet oppnår man mønstereffekten. Mens de ordinære innslagstrådene en bunnvev sammen med renningstrådene, flotterer det ekstra innslaget oppå bunnveven som mønster. Jo flere skaft vevstolen er utstyrt med, desto flere ulike måter kan grupper av renningstråder løftes og senkes på. Disse måtene utgjør antallet skiller som mønsterinnslagene kan føres gjennom. Åkleets mønster reflekterer blant annet hvor kompleks bindingen er.
De mer komplekse bindingene veves altså i kombinasjon med toskaftsbinding. Toskaftsbindingen er oftest vevd med ufarget lin- eller bomullstråd i både renning og innslag, og utgjør et enkelt lerret uten mønster i seg selv. Det ekstra mønsterinnslaget er gjerne vevd med farget ulltråd. Der bunnveven er beholdt synlig som lyse linjer og felt innimellom mønsterinnslaget, utgjør den en del av mønsteret.
Tavlebragd er en av de enkleste mønsterbindingene med en toskaftsbinding i bunnen. Det benyttes fire skaft i tavlebragd. Mønstertrådene ligger gjerne løse over ganske mange av bunnvevens tråder om gangen. Mønsteret man får består av felt med større og mindre ruter (tavler) og et forholdsvis enkelt stripespill.
I krokbragd har man gjerne tre eller fire skaft. Hyppige fargeskifter i forskjellige vevskiller skaper «krokete», horisontale striper. Vevnaden blir ekstra fast og tett, og derfor tykkere enn med andre bindinger.
Vevteknikken skillbragd har fått sitt navn på bakgrunn av det ofte store antallet skaft og dermed skiller man har å variere med. Det er ikke uvanlig med så mange som sytten skaft. Med så mange skiller får man to mønsterparti, og det dannes en ruteinndeling i mønsteret. Åklær vevd i skillbragd har som regel myldrende mønstre og varierte linjespill. Vevstolen bør være lang for å gi rom til alle skaftene, som løftes og senkes av hver sin trø i bredden.
Andre åklebindinger er for eksempel halvdreiel og rosebragd.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hoffmann, Marta. (1991). Fra fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Oslo: Landbruksforlaget.
- Kjellberg, Anne. (1991). Tepper i skillbragd og tavlebragd fra Budalen. Oslo: Norsk Folkemuseums årbok 1989-91.
- Sandstad, Anne Grete. (2002). Åklær: Å kle ei seng, å veve et åkle. Trondheim: Trøndersk Forlag.