Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

moské

Versj. 24
Denne versjonen ble publisert av Mari Paus 17. april 2023. Artikkelen endret 83 tegn fra forrige versjon.

Moské er et islamsk forsamlingshus som brukes til bønn og som samlingssted.

Utformingen av moskéer har utviklet seg gjennom tidene, men noen grunnelementer er felles: Moskéer er alltid vendt mot Mekka, islams helligste by. Retningen (qibla) markeres med en bønnenisje i veggen inne i moskéen (mihrab). Bønn og koranlesing inne i moskéen foregår alltid vendt mot denne. Til høyre for bønnenisjen plasseres ofte prekestolen (minbar). De store moskéene har en eller flere tårn, (minareter). Fra minareten kalles de troende til bønn. Menn og kvinner har hver sine områder i moskéen.

Ifølge islamsk tradisjon skal man ta av seg skoene utenfor moskéen. Man skal også vaske seg på en bestemt måte (wudu) før man kan be. Derfor er det fontener eller vaskeanlegg med rennende vann i tilknytning til moskéene.

Islam har ingen faste ritualer som forutsetter en helligdom. Den rituelle bønnen kan utføres hvor som helst, for eksempel på arbeidsplassen eller hjemme. Det er imidlertid vanlig at fredagsbønnen utføres i fellesskap i moskéen. I muslimske land har alle større byer en sentralt beliggende moské som skal samle alle voksne muslimske menn til felles bønn og preken (khutba) hver fredag. En slik moské kalles en masjid al-juma’, fredagsmoské.

Moskéens tradisjonelle rolle har vært å forene religionen med det verdslige (din wa dunya). Den er en arena for kommunikasjon og et viktig samlingssted, særlig for menn, der det gjerne diskuteres for eksempel politikk og samfunnsspørsmål.

Islamsk arkitektur og kunst gjenspeiler ulike kulturer forent under en felles religion, islam, og dens ulike retninger. Lokale elementer skaper variasjon i islamsk kunst og arkitektur, men det finnes allikevel flere likhetspunkter på tvers av landegrenser, særlig når det gjelder utformingen av moskéer.

Betegnelsen

Ordet moské stammer fra det arabiske masjid fra verbet sajada: å bøye seg ned foran Gud. Et annet betegnelse for moské er jami’ (fra det arabiske jama’a: å samle) og som tradisjonelt ble brukt for moskéer hvor fredagsbønn ble utført. I dag er disse to betegnelsene gjerne brukt synonymt.

Moskéenes grunnmønster

Profeten Muhammeds bolig i Medina ble brukt som samlingssted og til bønn. Høye murer omga en rektangulær gårdsplass, og deler av plassen var dekket av tak som ga skygge. Denne enkle arkitekturen ble utgangspunkt for de første moskébyggene på 600-tallet.

Tradisjonelt ble moskéene bygget i sentrum av byer og tettsteder nær markedsplassene og sentrale administrative institusjoner. Den tradisjonelle moskéen omfatter en gård med vannpunkt eller fontene hvor en kan foreta den rituelle vasking (wudu) før bønnen. Som oftest inneholder moskéene en skole (madrassa), et kjøkken hvor man lager mat for de fattige og en helsestasjon. De fleste moskéer rundt omkring i verden har samme felles grunntrekk basert på mønsteret av profeten Mohammeds hus i Medina. Vanligvis er rommet firkantet, innredet i retning muslimenes viktigste helligdom, Ka’aba i Mekka. Rommets plan gjenspeiler islams egalitære ideal, og de bedende skal stå i rader ved siden av hverandre skulder mot skulder uten distinksjoner med hensyn til sosial klasse, nasjonalitet eller etnisitet. I praksis står ledere og kjente personer i de første radene. En imam står foran og leder bønnen.

Menn og kvinner er atskilt i moskéen. I de fleste moskéer som bygges i dag rundt omkring i verden er 20 prosent av flaten reservert for kvinner. I noen land, blant annet Tyrkia og Kina, har kvinner hatt egne moskéer ledet av kvinnelige imamer. Fra begynnelsen av 2000-tallet har flere grupper yngre muslimske kvinner utfordret det mannlige imam-monopolet og villet ta over rollen som imam for en blandet forsamling. Dette nye engasjement er særlig utbredt i land som Canada, USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Danmark og Sør-Afrika, hvor muslimene er en minoritet.

I hver moské markeres orienteringen (qibla) mot Ka’aba vanligvis med en nisje eller mihrab. Mihrab’en er som oftest utformet som en portal som symboliserer inngangen til paradiset. Større moskéer har en prekestol eller minbar ved mihraben. Fra den holdes det fredagspreken. Moskéene blir også innredet med en slags plattform eller dikka for Koranlesere. I tillegg finnes det ofte en eller flere minareter hvorfra de troende kalles til bønn. I dag blir de kalt gjennom høytalere. I tillegg finner vi ofte en eller flere kupler. Ifølge islamsk ikonografi symboliserer kuppelen himmelhvelvingen, viss lys reflekteres på jorda. Dette er grunnmønsteret som har utviklet seg i mange variasjoner opp gjennom tidene.

Moskéenes estetikk

Den islamske estetikken i visuell kunst hviler på fire hovedelementer: geometri, ornamentikk, kalligrafi og farger.

Geometriske motiver i moskéene er basert på sirkelen og dens polygonale og stjerneutformete avledninger.

Ornamentikk er særlig sentralt i den orientalistiske stilen. Veggene er ofte dekket med ornamentikk i gips og fliser. Hvelv og søyleganger har blomsterdekorasjoner og innskrifter. Vegger er ofte delt i paneler, hvert med sitt eget design. Samtidig finnes det elementer i hvert panel som gjenkaller noen av elementene i andre paneler. Blant de mest berømte eksemplene på moskéer med denne stilen er:

I Norge står Central Jam-e-Mosque i Åkebergveien i Oslo (World Islamic Mission-moskéen) som et eksempel på denne typen utsmykning.

Det tredje hovedelement i den islamske visuelle estetikken er kalligrafi. Det finnes syv forskjellige arabiske skrifttyper gruppert i to hovedgrupper. Den første hovedgruppen består av ulike former av kufisk skrift karakterisert ved rette, vertikale linjer og vinkelformede bokstaver. Den andre hovedgruppen omfatter flere kursive skriftstiler. Koranversene blir brukt dekorativt. De blir skrevet på vegger, kupler og minareter. De fleste moskéene i Norge bruker forskjellige kursive former av skrift som dekorasjon.

Det fjerde hovedelement i den islamske estetikken er farger. Det finnes syv basisfarger i islamsk visuell kunst. Disse er svart, mørk- og lyseblå, turkis, grønt, rødt, okergul og hvit. Fargene er ofte gitt symbolske betydninger som varierer fra region til region. De brukes ikke bare for estetiske formål, men uttrykker også abstrakte begreper. Rødt symboliserer lykke, blått er himmelens farge og står for sannheten. Gult er solens farge og symboliserer makt og ære. Grønt er islams farge, det er profeten Muhammeds farge. Det er også fargen til paradiset.

Fra 1950-tallet har det utviklet seg en sammensatt islamsk stil i moskéenes arkitektur med to hovedretninger. I land hvor majoriteten av befolkningen er muslimer velger mange arkitekter en orientalistisk stil. De bruker rik ornamentikk, med arabesker, arkader, kupler, avrundete eller firkantete minareter. Moskéene bygd i denne stilen omfatter som oftest frodige innegårder med fontener. Andre arkitekter foretrekker å følge nyere internasjonale trender og lager moderne bygninger i minimalistisk stil med klare former og rette linjer.

Vestlige arkitekter synes å anvende en blanding av den orientalistiske og den moderne stilen i sine mosképrosjekter. Moskéene i Oslo er eksempler på dette.

Norske moskéer

Moskéene i Norge er religiøse steder for bønn. I tillegg er de er møteplasser for mennesker med samme kulturelle og religiøse bakgrunn. De er steder for sosialt samvær, opplæring og kulturelle aktiviteter. Det er over 200 muslimske menigheter i Norge. De forskjellige menighetene har hver sine nasjonale, språklige og kulturelle forankringer, og hver har sin moské.

De fleste moskéer i Norge er flerformålsbygninger. De virker som både religiøse og kulturelle sentre og tilbyr ulike typer aktiviteter til sine medlemmer og deres familier.

Arkitektonisk kan moskéene i Norge deles inn i tre hovedgrupper.

Den første gruppen består av enkle bønnerom eller musalla. De kan sammenlignes med kapeller eller stillerom som blir innredet i større komplekser som kontorlokaler, fabrikker, skoler, universiteter og høyskoler, flyplasser osv. I flere norske musalla finner vi qibla eller retningspekeren mot Mekka i et hjørne. Dette gjør at hele rommet er vendt mot dette hjørnet. Selve qibla framheves gjerne med et innrammet bilde av Ka’aba på veggen og et bønneteppe på gulvet. For å markere skillelinjen mellom mennenes og kvinnenes område i bønnerommet er det vanlig å henge opp et forheng som kvinnene står bak.

Den andre gruppen moskéer, som også er den mest vanlige i Norge, består av ominnredete loft eller kjelleretasjer i bygårder, leiligheter i boligblokker, hus med hage, gamle fabrikk- og lagerlokaler, eller nedlagte skoler. Et eksempel er Masjid Attouba i Oslo som har overtatt en bygning som tidligere hørte til Lakkegata skole. Andre eksempler er Det Islamske forbundet Rabita og Det islamske felleskap Bosnia og Herzegovina som befinner seg i gamle boligblokker. Eyüp Sultan-moskéen til Rogaland Islamske Fellesforening i Stavanger, Bergen moské, Det Muslimske Samfunn i Trondheim, Alnor senter og Al-Rahma moské i Tromsø har alle tatt over lokaler i gamle trehus. Bygningen til Hammerfest Islamske Senter var opprinnelig brukt som Folkets Hus, Det Islamske kultursenter i Stavanger har tatt over et tidligere kristent bedehus og Telemark islamske forening moské var opprinnelig Grenland Kristne Senter i Skien.

Den tredje gruppen er bygget som moské både utvendig og innvendig. Foreløpig er det syv slike bygninger i Norge, alle i Osloområdet. Fire av dem befinner seg i bydel Gamle Oslo på Grønland i sentrum av Oslo. De tre andre befinner seg utenfor Oslos indre by. De mest avgjørende grunnene til dette er knyttet til plass, finansiering og byggetillatelser. En annen grunn er at det er mange muslimer bosatt i Osloområdet og Viken, og dermed behov for forsamlingshus sentralt i Oslo.

De syv moskéene av denne typen i Norge er:

Central Jam-e-Mosque (World Islamic Mission-moskéen) åpnet i 1995 og var den første moskéen av denne type som ble bygd i Norge. Den er tegnet av den norske arkitekten Eigil Wæhle, som valgte en orientalistisk stil for bygningen. Moskéen befinner seg mellom gamle bygårder i Åkerbergveien ved Politihuset på Grønland i Oslo. To sekskantete minareter som peker mot himmelen står på hver side av den rektangulære portalen og kuppelen. Moskéen er bygd over flere etasjer. Fasaden er dekket med håndmalte keramikkfliser som er laget i Iran og Spania. Disse er dekorert med blomstermønster og arabisk kursivskrift. Fargene på flisene er i blått, grønt, rødt og svart på hvit bakgrunn. Flisene på fasaden og minaretene viste seg å ikke tåle norske vintre og begynte å falle ned allerede det første året. Fasaden er senere blitt rehabilitert. Førsteetasjen er reservert for menighetens kvinner. Et stort, lyst bønnerom ligger i andre etasje. Gulvet er dekket med et spesialaget teppe. Kuppelen i midten fremhever rommets høyde og preger atmosfæren. Mezzaninen som er oppført rundt kuppelen brukes som bibliotek og lesesal. Qibla -veggen med mihrab’en i midten er vis-à-vis inngangsdøren. Veggene i både mennenes og kvinnenes rom er dekket med fargerike fliser.

Central Jamaat-e Ahl e Sunnat ble grunnlagt i 1976, og er Norges største muslimske menighet. Den holdt først til i en omgjort lagerbygning i Urtegata. Den nåværende moskéen ble bygd på nabotomten i Motzfeldtsgate og ble tatt i bruk i 2006. Moskéen er tegnet av den norske arkitekten Frithjof Wiese fra Pride Architects. Bygningen har en moderne stil og er godt integrert i byrommet. Minareten er i stål og gjennomsiktig glass. Bygget har også en liten glasskuppel. Fasaden har store rektangulære vinduer. Det er garasjeanlegg i kjelleren. Hovedbønnerommet er stort og luftig. Lyskronen som henger ned fra kuppelen og glassplatene med sandblåste, religiøse inskripsjoner i arabisk kursivskrift er spesiellaget fra Hadeland Glassverk. Etasjen over hovedbønnerommet inneholder et galleri som overser hovedbønnerommet, kvinnenes bønnerom, et kjøkken, et bibliotek og mindre rom for leksehjelp for barn og ungdommer.

Islamic Cultural Centre Norway tegnet av arkitekten Frithjof Wiese ble ferdigstilt i 2009. Den tilhører den eldste muslimske menighet i Norge, som ble grunnlagt i 1974. Moskéen er en treetasjes bygning på hjørnet av Tøyenbekken og Rubina Ranas gate i bydel Gamle Oslo på Grønland. Bygningen er i en moderne, nøktern stil som samsvarer med nabolaget. Hovedinngangen består av en høy buet portal i glass dekorert med geometriske motiver og blomstermotiver. Den er innrammet av kopperaktige søyler på hver side. Alle tredve vinduer i andre og tredje etasje er dekket med stjernemønstret gitter. Minareten er et avrundet tårn med en balkong i tredje etasje på hjørnet av de to gatene. Den markerer qibla og hvor mihraben befinner seg i det store bønnerommet.

Den norsk-somaliske moskéen Tawfiiq Islamsk Senter er tegnet av arkitektfirmaet Skjeseth og Solvang/Vindveggen Arkitekter AS og ble ferdigstilt i 2012. Den består av en fem etasjes nøktern, hvitmalt, moderne bygning på hjørnet av Åkebergveien og Håkons gate. Den avrundete minareten begynner fra tredje etasje er toppet med en gylden kuppel. Vinduene er lange og smale med buet topp mens de er rektangulære i de to øverste etasjene. En lukket, avrundet balkong hvor toppen er formet som en halv kuppel markerer qibla og hvor mihraben befinner seg i det store bønnerommet.

Baitun Nasr moské også kjent som Furuset-moskéen, tilhører trossamfunnet ahmadiyya og ble tatt i bruk i 2011. Det er den største moskéen i Norden med et areal på 4200 kvadratmeter. Det tyske entreprenørfirmaet Ligbau sto ansvarlig for bygget. Moskéen er hvitmalt og har en nøktern, orientalistisk form med en høy sekskantet minaret og en stor kuppel.

Tauheed Islamic Centre i Prinsdal er en flerkulturell sjia-moské som ble ferdigstilt i juni 2014. Den er tegnet av arkitekten Atle Klungrehaug i en moderne orientalistisk stil. Det er en toetasjes bygning malt i gult, fasaden har tolv vinduer organisert i seks blåfargede søyler, hver med to vinduer. Kuppelen, toppen av mihrabens ytre vegg, de to minaretene og søylene er i blått.

Søndre Norsdstrand Muslimske Senter på Mortensrud ble tegnet av arkitekt Frithjof Wiese og ferdigstilt i 2016. Moskéen består av en moderne, toetasjes bygning med nøkterne former og rette linjer. Den har en rektangulær forside, og mer avrundet form på baksiden. Vinduene er lange og rektangulære. Den har en liten kuppel over inngangen og ingen minaret. I stedet finner vi et firkantet glasstårn for heis og trapper.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bettum, Anders (2007), «Grønland som religiøs møteplass». Byminner. 52 (1): 46-53.
  • Frishman, Martin & Hasan-Uddin Khan (eds.), (1994), The Mosque. History, Architectural Development & Regional Diversity. London: Thames and Hudson.
  • Naguib, Saphinaz-Amal (2001), Mosques in Norway. The Creation and Iconography of Sacred Space, The Institute of Comparative Research in Human Culture, serie B: Skrifter 107, Oslo: Novus forlag
  • The Ornamental Mode in Norwegian Mosques, i: Anne Hvenekilde and Jacomine Nortier (eds.), Meetings at Crossroads. Studies of Multilingualism and Multiculturalism in Oslo and Utrecht, Oslo: Novus forlag, s. 314-328. (2002)
  • Oslos moskéer i: Byminner 3: 30-39.