Nestekjærlighet, betegner kjærlighet og omsorg over for sin neste, sitt medmenneske, og er det motsatte av egoisme. Det er et moralsk ansvar å møte sitt medmenneske med omsorg, respekt og medfølelse uavhengig hvem den andre er. Nestekjærligheten som ideal og norm finnes i alle verdensreligionene.
I Tanakh og Det gamle testamentet finnes følgende påbud: ”Du skal elske din neste som deg selv (3. Mosebok 19,18), jf. den gyldne regel. Det hebraiske ordet for ”neste” refererer til venn, folkefelle, landsmann, men også slektning. I Det nye testamentet blir nestekjærligheten utvidet til å gjelde alle medmennesker og som en sammenfatning av hele loven. ”…hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: ’Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven’” (Romerbrevet 13,9, se også Galaterbrevet 5,14). I evangeliene uttrykker Jesus dette slik: ”Alt du vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem” (Matteusevangeliet 7,12; Lukasevangeliet 6,31). Jesus knytter for øvrig nestekjærligheten sammen med kjærligheten til Gud som to sider av samme sak. På spørsmålet om hva som er det største budet i loven svarer han med å vise til 5. Mosebok 6,5 om å elske Gud, og likestiller så dette med budet om å elske sin neste: ”Men det andre er likeså stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene (Matteusevangeliet 22,37-39). I den velkjente lignelsen om den barmhjertige samaritan identifiseres nesten med den som viser barmhjertighet mot ethvert menneske som man møter på sin vei (Lukasevangeliet 10, 25-37).
I kristendommen er nestekjærligheten avgjørende ikke bare som tolkningshorisont for de enkelte etiske budene, men kan med rette sies å være en hovednorm for kristen etikk.