økonomisk politikk

I de fleste vestlige land har de viktigste målene for den økonomiske politikken vært å

• stabilisere økonomien (konjunkturpolitikk)
• motvirke arbeidsledighet
• sikre lav og stabil inflasjon
• fremme økonomisk vekst
• påvirke inntektsfordelingen (utjevningspolitikk)

Ulike land har imidlertid prioritert målene ulikt.

I finanspolitikken vil en økonomisk tilstramning i nedgangstider tilsi økning av skatter og avgifter og/eller nedskjæring av utgifter. Motsatt vil en økonomisk stimulering innebære lavere skatter og avgifter og høyere offentlige utgifter.

Myndigheter har i noen tilfeller søkt å bruke finanspolitikk inntektspolitisk, det vil si å treffe tiltak som skal påvirke utfallet av lønnsoppgjør, jordbruksoppgjør, fiskerioppgjør med mer.

Penge- og kredittpolitikken skal regulere kreditten private kan oppnå og rentesatsene som skal gjelde. Dette henger nær sammen med landets valutapolitikk. Før hadde de fleste land faste valutakurser, mens i dag har flytende kurs blitt det mest vanlige.

I Norge og i mange andre land styres pengepolitikken i hovedsak gjennom styringsrenten, som i Norge settes av Norges Bank.

I tillegg til de politiske tiltakene nevnt ovenfor, har mange stater også drevet en aktiv næringspolitikk. Det vil si at staten har brukt ulike økonomiske virkemidler for å påvirke næringsstrukturen slik at den blir annerledes enn i det frie markedet.

Dette kan være begrunnet med distriktspolitikk. For eksempel har det blitt lokalisert virksomhet til næringssvake områder og utformet egne skattebestemmelser, og kredittinstitusjoner med distriktspolitiske oppgaver.

Subsidier og annen støtte til jordbruk, fiskeri og deler av industrien tar sikte på å opprettholde en viss produksjon eller kan være på grunn av et ønske om å hindre en for rask nedtrapping. Skattebestemmelser for utgifter til forskning og utvikling og statsstøtte til forskning tar sikte på å påskynde fremveksten av ny industri.

• samfunnsøkonomi
• skatt
• avgift