krisesenter

At voldsutsatte skal få beskyttelse mot ny vold og veiledning i spørsmål om sikkerhet er en svært viktig del av krisesentrenes arbeid. Med utgangspunkt i en systematisk kartlegging av vold og trusler skal man i fellesskap vurdere hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige. I sikkerhetsarbeidet er politiet en viktig samarbeidspartner.

Krisesentrene tilbyr samtaler, kartlegging av brukerens situasjon, og hjelp til å ta kontakt med andre tjenester. Hvis brukeren har behov for det, kan ansatte ved krisesenteret delta på møter med andre hjelpetjenester sammen med brukeren. Brukerne kan også få hjelp til å finne bolig, barnepass, praktisk hjelp og tilbud om ulike typer sosiale aktiviteter.

Krisesentrene skal være tilrettelagt for brukere med ulike behov, inkludert behovene til personer med nedsatt funksjonsevne og barn som kommer i følge med omsorgsperson. Det skal være tilgang til kvalifisert tolk.

Botilbudet til voldsutsatte kvinner og menn skal være adskilt.

Krisesentrene har også dagtilbud for personer som ikke ønsker eller har behov for å bo der. På dagtilbudet kan utsatte for vold i nære relasjoner få tilbud om samtaler. Ansatte på krisesentrene har spisskompetanse på samtaler med voldsutsatte.

Personer som oppsøker dagtilbudet kan få råd om hvilke muligheter og rettigheter de har til å få hjelp, både på krisesenteret og ellers. Det gis også tilbud om samtaler som oppfølging etter et opphold.

Samtaler for voldsutsatte i dagtilbudet utgjør en selvstendig og lovpålagt del av krisesentrenes tilbud. Brukere fremhever ofte nettopp det å kunne snakke med noen som umiddelbart vet hva vold er og hvordan det oppleves, og som tror på det som blir fortalt, som særlig positivt ved krisesenterets tilbud.

Det er kommunene som har ansvar for å finansiere drift av oppgavene i sentrene. For 2023 bevilget kommunene litt over 485 millioner kroner til dette.

Krisesenterloven fra 2009 slår fast at tilbudet skal være gratis og omfatte både menn, kvinner og barn. Likevel er det store forskjeller i finansiering og flere sentre krever egenbetaling for oppholdet.

De fleste sentrene er organisert som kommunale virksomheter, men noen er organisert i interkommunale samarbeid eller som en frivillig eller privat virksomhet. Arbeidet til de ansatte er i prinsippet lønnet, men mange krisesentre har også betydelig innsats fra frivillige. Det finnes er to organisasjoner for norske krisesentre, Norsk Krisesenterforbund og Krisesentersekretariatet.

Barn skal behandles som en egen brukergruppe på krisesentrene og ivaretas på en måte som dekker deres behov. Om lag fire av ti beboere hadde med seg barn første gang de overnattet på et krisesenter i 2022, til sammen utgjorde det 1 482 barn. Gjennomsnittsalderen til barna var 6 år.

En stor del av krisesentertilbudene har egne ansatte som jobber med barn. Mange har tilbud om enesamtaler med barn, egen primærkontakt for barn blant de ansatte, og gjennomfører systematisk kartlegging av barnets sikkerhets-, og hjelpebehov.

Ifølge krisesenterloven skal barn få oppfylt sine rettigheter etter Barnekonvensjonen og annet lovverk under opphold på krisesenter, blant annet rett til skole, lek og fritidsaktiviteter.

Tanken om krisesenter for kvinner i Norge stammer fra Den internasjonale folkerettighetsdomstolen om forbrytelser mot kvinner, som ble avholdt i Brussel i 1976. For denne uformelle «domstolen» ble det blant annet lagt frem erfaringer fra krisesentre som var i drift i Storbritannia. En frivillig norsk krisesentergruppe ble startet kort tid etter at det internasjonale kravet var satt frem, og året etter ble det opprettet en krisetelefon som ble drevet med private midler og frivillig arbeid.

Da det første krisesenteret ble startet i Oslo i 1978 var tilbudet ment for mishandlede og voldtatte kvinner og deres barn. I 1980-årene ble det også etablert en rekke uavhengige og ulike sentre for ofre for incest, som tok imot og hjalp ofre uavhengig av kjønn.

• Krisesenterlov
• seksuelle overgrep
• voldtekt
• vold i nære relasjoner
• organisasjoner mot vold

• Krisesentersekretariatet: Finn ditt krisesenter
• Barne- og familiedepartementet (2009). Lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova)
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2023). Krisesenter og senter mot incest og seksuelle overgrep.

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2023). Tall og statistikk fra krisesentrene i norske kommuner.
• Fjær, Eivind Grip; Gundersen, Tonje og Mossige, Svein (2013). Lesbiske, homofile, bifile og trans personers utsatthet for vold i nære relasjoner – en kunnskapsoversikt. Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA rapport 5/2013.
• Grøvdal, Yngvil og Jonassen, Wenche (2015). Menn på krisesenter. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Rapport nr. 5, 2015
• Hestevik CH, Steiro A, Smedslund G, Harboe I. Norsk forskning om forebyggende tiltak og hjelpetiltak mot vold i nære relasjoner: Et forskningskart. Rapport – 2020. Oslo: Fokhehelseinstituttet 2020.
• Ikdahl, Ingunn og Strand, Vibeke Blaker (2021). Rettigheter i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal
• Krisesenterveileder – Faglig veileder for innholdet i krisesentertilbudet | Bufdir
• Lillevik, Ole Greger; Salamonsen, Jens Severin og Nordhaug, Inge (2019). Vold i nære relasjoner. Oslo: Gyldendal
• Melvik, Kate; Lillevik, Ole Greger og Edvardsen, Oddbjørg (2016). Vold mot barn. Oslo: Gyldendal
• St.meld. nr. 13 (2004-2005). Om incestsentra – tilbod, finansiering og forvaltning.
• Øverlien, Caroline; Jacobsen, Marit og Evang, Are (2009). Barns erfaring fra livet på krisesenter. Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, 2009, rapport nr. 2.