koagulasjonsfaktorer

Koagulasjonsfaktorer er nummerert med romertall fra I til XIII. Koagulasjonsfaktoren protrombin er for eksempel betegnet faktor II (forkortet til FII) og uttales «faktor to».

De fleste faktorene er enzymer, som spalter og derved aktiverer den neste koagulasjonsfaktoren i koagulasjonskaskaden. Den aktiverte formen av en faktor får derfor en liten «a» som tilleggsbetegnelse. For eksempel er trombin (FIIa) et svært aktivt enzym som oppstår ved spaltning av protrombin (FII).

Faktor III er egentlig betegnelsen på vevsfaktor, som frigjøres fra skadet vev og er den viktigste utløsende faktor for koagulasjonen. Nå brukes ikke betegnelsen FIII lenger, bare vevsfaktor eller TF (forkortelse for tissue factor på engelsk).

Faktor IV har vist seg å være kalsium (Ca²⁺), så FIV brukes heller ikke lenger. FVI viste seg å være identisk med den aktiverte formen av faktor V (FVa) og brukes ikke lenger.

Mangel på faktor VIII eller IX gir blødersykdom (hemofili A eller hemofili B).

Faktor XII og XI har vist seg ikke å spille noen vesentlig rolle for koagulasjon i kroppen, bare i laboratoriet eller når blodet sirkulerer i en hjerte-lunge-maskin.

Historisk sett har man inndelt koagulasjonsfaktorene i et indre og et ytre system og et fellessystem.

Det indre systemet fikk sitt navn fordi alle faktorene fantes inne i blodbanen og består av prekallikrein (ingen faktorbetegnelse) og faktorene XII, XI, IX og VIII. Kontakt med en negativt ladet overflate aktiverer prekallikrein til kallikrein, som setter i gang en trinnvis aktivering av de andre koagulasjonsfaktorene, og etter hvert aktivering av faktor X til Xa.

Det ytre systemet består av vevsfaktor, som frigjøres ved vevsskade og aktiverer faktor VII til VIIa, også her med aktivering av faktor X til Xa som resultat.

Faktor X, V, II og I utgjør fellessystemet og aktiveres av både det indre og det ytre system.

Det siste stadiet i koagulasjonsprosessen er omdannelse av fibrinogen (faktor I) til uløselige fibrin, som danner et nettverket kalt koagel. Faktor XIII aktiveres av faktor IIa (trombin) til å danne kovalente kryssbindinger mellom fibrintrådene slik at fibrinnettverket forsterkes.

Inndelingen i et indre og et ytre koagulasjonssystem er egentlig foreldet. Det har vist seg at koagulasjonen vanligvis utløses via vevsfaktor, altså ved det ytre systemet, men forsterkes via det indre systemet. Faktor IIa (trombin) spiller en nøkkelrolle og aktiverer flere av de andre faktorene.

Allerede på 1800-tallet begynte man å forske på koagulasjonen, men det var først utover i det 20. århundre at forskningen skjøt fart. Rundt i verden beskrev forskerne sine eksperimenter og forsøkte å isolere og beskrive substanser som var involvert i koagulasjonen.

Ofte viste det seg at de samme faktorene var beskrevet av ulike forskere og gitt forskjellige navn. Noen faktorer fikk også egennavn etter pasienter med blødningstendens som manglet disse faktorene. Derfor ble det etter hvert et virvar av betegnelser og vanskelig å holde oversikt over forskningsfeltet.

I 1954 bestemte en gruppe forskere seg for å bringe orden i den forvirrende nomenklaturen. De dannet «The International Committee for the Nomenclature of Blood Clotting Factors», som foreslo at hver koagulasjonsfaktor skulle betegnes med et romertall. Faktor V ble oppdaget av den norske legen Paul Owren i 1947.

• hemostase
• koagulasjon
• blødersykdom
• trombose