dødshjelp

Dødshjelp omfatter «eutanasi» og «assistert selvmord». Eutanasi er å ta livet av en person etter personens frivillige forespørsel, for eksempel ved å injisere dødbringende medikamenter. Assistert selvmord er å bistå en annen med å ta sitt eget liv, for eksempel ved å gi den andre dødbringende medikamenter, som personen så tar selv.

Dødshjelp innebærer å handle i den hensikt å ta eller hjelpe til å ta livet av en person som selv ber om dette. I motsetning til dødshjelp står på den ene siden det å ta livet av en person som ikke frivillig har forespurt en om dette. Dette kan bli gjort av medlidenhet, såkalt medlidenhetsdrap. På den andre siden står behandlingsavgrensning, hvor en unnlater å gi behandling som kunne forlenget livet til en person.

I debatten om dødshjelp benyttes ofte begrepsparet «aktiv dødshjelp» og «passiv dødshjelp». I denne artikkelen benyttes i stedet de mer presise begrepene «dødshjelp» og «behandlingsavgrensning».

Behandlingsavgrensning er i motsetning til dødshjelp tillatt i Norge. En pasient har etter pasient- og brukerrettighetsloven rett til å nekte å motta livsforlengende behandling, hvor behandlingen ikke gis med utsikt til helbredelse eller bedring, men kun er en forlengelse av en pågående dødsprosess.

Den sentrale etisk relevante forskjellen mellom behandlingsavgrensning og dødshjelp er at mens det ved behandlingsavgrensning er pasientens grunnsykdom som er årsaken til at pasienten dør, er det ved dødshjelp en persons handling som er årsaken.

Medisinsk utvikling gjør at en i helsetjenesten i økende grad kan opprettholde livet hos alvorlig syke mennesker. Dette kan være et gode, men ikke i alle tilfeller. Behandlingsavgrensning er en måte å unngå de tilfeller hvor pasienten ikke ser livsforlengende behandling som et gode, men snarere som overbehandling som unødig trekker ut dødsprosessen og forlenger pasientens lidelser.

Behandlingsavgrensning betyr ikke at en unnlater å gi pasienten videre pleie og omsorg. Det er snarere snakk om et fravalg av livsforlengende behandling, og et tilvalg av behandling som ikke forlenger livet. Ved behov kan palliativ behandling gis, inkludert medikamenter som potensielt har livsforkortende effekt, så lenge det primære formålet fremdeles er å lindre pasientens plager (se dødspleie).

Særlig i situasjoner hvor livet går mot slutten og det ikke er utsikter til annet enn et fortsatt liv med sterke lidelser, kan det synes urimelig å ikke hjelpe en person til å slippe dette ved å avslutte livet. En kan i slike situasjoner argumentere for at helsepersonell burde ha en forpliktelse til å bistå med dødshjelp, ut fra det profesjonsetiske prinsippet om ikke å skade sine pasienter.

Motsatt kan en hevde at det å hjelpe en pasient med å ta sitt liv vil være det klareste bruddet på forpliktelsen om ikke å skade. En kan også hevde at en ved hjelp av behandlingsbegrensning og med dagens muligheter innen palliativ behandling, langt på vei kan unngå sterke lidelser ved livets slutt.

Betydningen av menneskeverd står sentralt i det etiske spørsmålet om hvorvidt dødshjelp bør være tillatt. Er menneskets verdighet noe umistelig, eller nettopp noe en kan miste i livets sluttfase? Er det uverdig å avslutte livet med hjelp fra andre, eller er det uverdig å utsette seg selv og de rundt seg for en siste livsfase hvor en ikke lenger kan være seg selv?

Et perspektiv er å alltid legge til grunn at et menneskes liv og verdighet er umistelig og ukrenkelig. I det ligger det en forpliktelse til å respektere ens egen og andres absolutte menneskeverd. Selv ved fysiske og psykiske lidelser som endrer en persons liv og adferd fundamentalt, er menneskeverdet det samme.

I dette perspektivet blir det å avslutte et liv en krenkelse av menneskeverdet. I stedet for å bekrefte verdigheten, også i vanskelige situasjoner og livsfaser, viser en ved dødshjelp at dette menneskets liv er verdiløst. I stedet for å tilby dødshjelp, bør en hjelpe mennesker som lider ved å lindre og gi omsorg, og derved bekrefte menneskeverdet i stedet for å redusere det.

Et annet perspektiv tar utgangspunkt i at det i stadig økende grad er medisinsk mulig å forlenge en persons liv, i noen tilfeller langt utover det som er ønskelig. Mennesket har en sterk selvoppholdelsesdrift, og en føler også en sterk forpliktelse til å hjelpe andre. Så lenge det er liv, er det også håp. Men er det alltid et gode i seg selv å leve videre?

I dette perspektivet vil en svare nei. I noen situasjoner vil det å leve videre ikke være et gode. Da kan dødshjelp være det riktige. Å opprettholde livet, særlig ved medisinsk-teknologiske midler, kan være en krenkelse av menneskeverdet. Å respektere et menneskes liv innebærer dermed i visse tilfeller å respektere dets ønske om å unngå en uverdig siste livsfase og menneskets rett til en verdig død.

Et sentralt ideal i vår tid er at enhver person i størst mulig grad skal ta beslutninger som gjelder en selv, særlig valg som gjelder ens eget liv og egen helse. I møte med helsetjenesten skal pasienten kunne utøve sin selvbestemmelsesrett.

Selvbestemmelsesretten i møte med helsepersonell omfatter retten til å si nei til behandlingstilbud, men omfatter ikke en rett til å kreve behandling som ikke er helsefaglig forsvarlig. Bør selvbestemmelsesretten også omfatte retten til å kreve dødshjelp?

Et svar er at ja, ens rett til å bestemme over sitt eget liv bør også omfatte en rett til selv å bestemme over sin egen død. En har en rett til liv, men ingen plikt til å leve. Har en derfor et veloverveid og vedvarende ønske om å avslutte sitt eget liv, bør ikke andre legge hindringer i veien for det, men tvert imot være til hjelp.

Motsatt vil en kunne argumentere at nei, retten til selvbestemmelse gjelder forhold i ens liv, men ikke om en ønsker å leve. Selvbestemmelsesretten gir i alle fall ingen forpliktelser for andre til å hjelpe en med å avslutte livet sitt. Overfor hverandre, og særlig i helsepersonells forhold til pasientene, er og bør ens forpliktelse være å redde liv og fremme helse.

Et profesjonsetisk synspunkt er at dødshjelp bryter fundamentalt med de normer og idealer som gjelder for helsepersonell. Helsepersonell skal redde pasientenes liv og bedre pasientenes helse, ikke ta pasientenes liv.

Bare det å åpne muligheten for at pasienten selv skal gjøre en vurdering av om hens fortsatte liv er av tilstrekkelig verdi, eller bør avsluttes med hjelp fra helsepersonell, innebærer ut i fra et slikt synspunkt et brudd på den grunnleggende kontrakten mellom pasient og helsepersonell. Pasienter skal kunne være trygge på at helsepersonell aldri vil redusere verdien av ens liv, og alltid tilby den best mulige behandling, uansett hvem en er og hvilken situasjon en står i.

Hvis en gir helsepersonell i oppgave å oppfylle en persons rett til å dø, vil kontrakten mellom pasient og helsepersonell bli uklar. Muligheten for dødshjelp kan åpne opp for tanker hos pasienten om at en ikke bør belaste helsetjenesten unødig, eller ligge helsepersonell eller familien til byrde. Det kan paradoksalt nok føre til at pasienten ikke lenger føler at hen kan bestemme selv over sitt eget liv, men bør gjøre det som er best for andre, og at livet hens ikke lenger er av stor nok verdi til å få behandling og omsorg.

I tråd med en betoning av pasientens selvbestemmelsesrett, inkludert retten til en verdig død, vil et annet synspunkt være at helsetjenesten bør ha et velregulert tilbud om dødshjelp. Dette står ikke i motsetning til å anerkjenne at dødshjelp er en praksis som kan bryte med den personlige overbevisningen til helsepersonell, på en måte som bør gi mulighet til reservasjonsrett.

Ved å gi helsepersonell tillatelse til å yte dødshjelp, vil en gi så vel pasienter som helsepersonell valgfrihet, og unngå gråsoner i behandlingen ved livets slutt. Å si at dødshjelp bryter fundamentalt med de normer og idealer som gjelder for helsepersonell, vil i dette perspektivet bare si at dagens profesjonsetikk er for snever, og i større grad må ta høyde for kompleksiteten ved å respektere pasientens verdighet og selvbestemmelsesrett.