balsamering

Balsamering er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor teknikken ble tatt i bruk fra rundt 3000 fvt. Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til. I tillegg endret og utviklet balsameringsteknikkene seg gjennom historien. Felles for de egyptiske teknikkene var imidlertid dehydrering, det vil si tørking av kroppen. De konserverte likene ble etter hvert kalt mumier. Ordet ‘mumie’ er fra år 1000 evt. Særlig kjent er de kongelige mumiene fra Egypt.

Den egyptiske teknikken er ikke fullt ut kjent. Balsamering var forbeholdt et laug, og de holdt teknikken sin hemmelig. Det enkleste var å legge liket i saltlake med etterfølgende lufttørking. Betydningen av det siste går frem av den geografiske begrensning av skikken til tørre strøk. Blant de mer kompliserte metodene hørte det å ta ut innvollene gjennom et snitt i nedre del av bukveggen, og å behandle dem med palmevin, natron, salt og andre midler. Bukhulen ble fylt med krydder og balsamer, blant annet myrra. Hjernen ble tatt ut gjennom neseborene med særlige instrumenter. Hjertet ble ikke rørt. Etter dette ble liket dyppet i forskjellige midler som senere førte med seg at mumier ble brukt som legemiddel. Til slutt ble liket svøpt i linbind. En balsamering kunne ta 2–10 måneder. Da dyredyrkelse ble vanlig, ble også dyr balsamert.

I den greske og romerske antikken forekom balsamering praktisk talt aldri. Skikken ble likevel ikke helt i glemt, og i løpet av middelalderen forekom balsamering av og til hos fyrstelige personer. Man brukte da koksalt, alun og urteekstrakter. Som regel ble innvollene tatt ut og kroppshulen fylt med sand og aske, og til slutt ble kroppen omviklet av stoffremser innsatt med voks.

Også i Norden var slike teknikker i bruk, blant annet på de svenske konger som Erik 14. (død i 1577). Sprit ble også anvendt på 1500-tallet, senere sammen med kvikksølvforbindelser, arsenikk, terpentin og voks.

I Europa var balsamering i bruk for kongelige og adelige personer, både på 1600- og 1700-tallet. Man tok ut innvollene og vasket bryst- og bukhulen med alkohol, hvorpå kroppen ble fylt med salt, sand, sagflis og annet, ofte blandet med velluktende urter, og innsvøpt i et klede innsatt med voks eller harpiks. Ikke sjelden ble hjertet tatt ut separat og lagt i et forseglet glass med sprit. Da kong Christian 4. døde i februar 1648, ble han balsamert før han – 9 måneder senere – ble begravet i Roskilde domkirke.

I land der begravelser med åpen kiste har vært vanlig, ble balsamering i forskjellige former ofte utført blant den mer velstående delen av befolkningen. Skikken fikk en betydelig utbredelse i USA under borgerkrigen (1861–1865), hvor soldater som døde i kamp ofte måtte transporteres lange veier før de kunne begraves på hjemstedet. Den amerikanske legen Thomas Holmes (1817–1900) ble en forkjemper for denne metoden, som han hadde fått ideen til gjennom sitt anatomistudium. Han mente at giftige stoffer som arsenikk og kvikksølv var de mest effektive under balsameringsprosessen.

Da president Abraham Lincoln ble skutt og drept i 1865, ble han balsamert før togtransporten fra Washington til hans hjemsted Springfield i Illinois. På den måten ble det skapt en tradisjon som til en viss grad har holdt seg i USA til vår egen tid.

Det er ikke kjent at balsamering ble utført i Norge blant befolkningen i eldre tid, og de mange «balsamerte» likene som finnes i norske kirkekjellere er kun blitt bevart ved å ligge tørt og kjølig.

Kroppene som ble brukt i anatomiundervisningen, ble ikke balsamert de første årene. Undervisningen foregikk derfor i den kalde årstiden, for å begrense forråtnelse. Balsamering ved innsprøyting av formalinholdige stoffer – som ikke bare bevarte det biologiske materialet, men også gjorde det stivere og derfor ble kalt «fiksering» – begynte man med under anatomiprofessor Jacob Munch Heibergs tid ved Universitetet i Kristiania (Oslo).