I faktaboksene i hver enkelt artikkel kan du angi uttale.
Feltet for uttale skal vise en tilnærmet korrekt uttale av oppslagsordet ved hjelp av det norske alfabets bokstaver og uttaleregler, supplert med markering av trykk. Vi bruker ikke IPA-transkripsjon i uttalefeltene.
Trykksterk stavelse markeres ved å kursivere den eller de trykktunge vokalene. For eksempel integrering, integrasjon, naiv. Når dette publiseres, vil kursiverte bokstaver bli understreket.
Bokstaver som c bør skrives som s, k eller sj i uttalefeltet avhengig av hva som passer.
Hvis oppslagsordet inneholder tegn som c, der uttalen ikke er entydig, skal dette endres til s, k, sj eller hva annet som kommer nærmest.
Eksempler:
Jo flere av oppslagsordene som får uttale, jo bedre. Oppgi gjerne «egersund» for Egersund og «sjeen» for Skien. Ikke ta for gitt at alle leksikonbrukere vet hvordan alle norske stedsnavn uttales. Hvis flere uttaler er vanlig, ta med alle. Eksempel: Oslo kan få uttaleangivelsen «osjlo eller oslo».
Skriv gjerne forklarende i tillegg til å oppgi selve uttalen. I artikkelen om Québec, skriv gjerne: «fransk uttale kebek, engelsk uttale kwibek».
Uttalen kan omfatte både fornavn og etternavn i biografier, men det vanligste er at bare etternavn får uttale.
Vi kan angi uttale for bare den ene delen av et ord hvis den andre delen er et alminnelig norsk ord. Eksempel: chardonnetsilke kan ha uttaleangivelsen sjardone-.
Denne artikkelen er en del av forfatterveiledningen .
