Artikkel 17.

Enhver krigsfange skal bare være forpliktet til på forespørsel å oppgi navn, fornavn, grad, fødselsdato og matrikkelnummer, eller, i mangel herav, tilsvarende opplysning.

Hvis han forsettlig bryter denne regel, kan han utsette seg for en innskrenkning av de fordeler som er tilstått fanger av hans grad eller stilling.

Hver av partene i konflikten skal være forpliktet til å utstyre alle personer under dens jurisdiksjon som er utsatt for å bli krigsfanger, med et identitetskort som angir innehaverens navn, fornavn og grad, matrikkelnummer eller tilsvarende opplysning, og fødselsdato. Dette identitetskort kan videre bli påført underskrift eller fingeravtrykk eller begge deler, og alle andre opplysninger som partene i konflikten måtte ønske å tilføye om de personer som hører til deres væpnete styrker. Kortets format skal så vidt mulig være 6,5 X 10 cm og kortet skal være utstedt i to eksemplarer. Krigsfangen skal på forlangende vise frem dette identitetskort, men det kan ikke under noen omstendighet bli tatt fra ham.

Det må ikke øves noen fysisk eller moralsk tortur eller noen tvang mot krigsfangene for å oppnå av dem opplysninger av noen som helst art. Fanger som nekter å svare kan hverken bli truet, fornærmet, utsatt for ubehageligheter eller tap av fordeler av noen art. Krigsfanger som på grunn av sin helbreds- eller sinnstilstand ikke er i stand til å gi opplysninger om sin identitet, skal bli overlatt til sanitetstjenesten. Slike fangers identitet skal søkes fastslått ved alle mulige midler, under forbehold av bestemmelsene i foregående ledd.

Forhør av krigsfanger skal foretas på et språk som de forstår.

Artikkel 18.

Alle effekter og personlige bruksgjenstander – unntatt våpen, hester, militærutstyr og militære dokumenter – skal forbli i krigsfangenes besittelse sammen med stålhjelmene, gassmaskene og alt annet utstyr som de måtte ha fått utlevert til egen beskyttelse. Videre skal også effekter og gjenstander som tjener til deres bekledning eller ernæring fortsatt beholdes av dem selv om disse effekter og gjenstander hører til deres offisielle militærutstyr.

Ikke på noe tidspunkt må krigsfangene være uten identitetsdokumenter. De som ikke har noen, skal få utlevert slike av den makt som holder dem tilbake.

Krigsfangene kan ikke fratas distinksjoner og nasjonalitetsmerker, dekorasjoner og gjenstander som vesentlig har personlig verdi eller affeksjonsverdi.

De pengebeløp som krigsfangene har på seg, kan bare bli tatt fra dem etter ordre fra en offiser og etter at beløpets størrelse og eierens signalement er blitt ført inn i et særskilt register og etter at eieren har fått utlevert en detaljert kvittering som tydelig angir navn, grad og avdeling til den som har utstedt kvitteringen. Beløp i myntsorten til den makt som holder ham tilbake eller som på fangens anmodning blir vekslet om til denne myntsort, skal bli kreditert fangens konto i samsvar med artikkel 64.

En makt som har krigsfanger i sin varetekt, kan bare ta fra dem verdigjenstander av sikkerhetshensyn. I slike tilfelle skal nyttes samme fremgangsmåte som når pengebeløp blir tatt fra dem.

Slike gjenstander og overtatte beløp i annen myntsort enn den som gjelder i den stat som holder ham tilbake, skal, når eieren ikke har forlangt dem vekslet, bli oppbevart av den makt som holder ham tilbake og ved fangenskapets opphør leveres tilbake til fangen i sin opprinnelige skikkelse.

Artikkel 19.

Snarest mulig etter tilfangetakelsen skal krigsfangene bli flyttet til leirer som ligger så langt fra kampområdet at de er utenfor fare.

Bare krigsfanger som på grunn av sår eller sykdom ville utsettes for større fare ved å bli flyttet enn ved å bli hvor de er, kan bli holdt midlertidig tilbake i et farlig område.

Krigsfangene skal ikke unødig utsettes for fare mens de venter på å bli flyttet fra et kampområde.

Artikkel 20.

Flytning av krigsfanger skal alltid skje humant og på liknende måte som transport av styrkene til den makt som har tatt dem til fange.

Den makt som holder dem tilbake, skal utstyre de krigsfanger som flyttes med tilstrekkelig drikkevann og mat, med nødvendige klær og nødvendig legehjelp. Den skal treffe de nødvendige tiltak for deres sikkerhet under flytningen og skal snarest mulig utarbeide liste over de krigsfanger som blir flyttet.

Hvis krigsfangene under flytningen må passere gjennomgangsleirer, skal deres opphold der være så kort som mulig.

Artikkel 49.

Den makt som holder dem tilbake, kan under hensyntagen til deres alder, kjønn, grad og fysiske evner, benytte arbeidsdyktige krigsfanger som arbeidere, og da særlig med sikte på å holde dem ved god helbred, fysisk og sjelelig.

Underoffiserer som er krigsfanger, kan bare settes til oppsyns arbeid. De som ikke settes til slikt arbeid, kan be om annet passende arbeid som så vidt mulig skal skaffes dem.

Hvis offiserer eller likestilte ber om å få et arbeid som passer for dem, skal det så vidt mulig skaffes dem. De kan ikke i noe tilfelle tvinges til å arbeide.

Artikkel 50.

Bortsett fra arbeid som står i forbindelse med forvaltningen, innredningen eller vedlikeholdet av deres leir, kan krigsfanger bare settes til å utføre arbeid innenfor følgende grupper:

I tilfelle av brudd på ovennevnte bestemmelser kan fangene utøve sin klagerett i samsvar med artikkel 78.

Artikkel 51.

Krigsfangene skal ha høvelige arbeidsforhold, særlig når det gjelder innkvartering, mat, klær og utstyr; arbeidsforholdene må ikke være dårligere enn de som gjelder for de borgere i den stat som holder dem tilbake, som utfører liknende arbeid; det skal også tas hensyn til klimaet.

Den makt som holder krigsfangene tilbake, skal under anvendelsen av deres arbeidskraft påse at de nasjonale arbeidervernlover og da særlig de gjeldende sikkerhetsforskrifter for arbeidere blir anvendt i de områder hvor fangene arbeider.

Krigsfangene skal få slik opplæring og utstyres med slike beskyttelsesmidler som passer for det arbeid som de skal utføre og som svarer til dem som er foreskrevet for borgerne i den stat som holder dem tilbake. Under forbehold av bestemmelsene i artikkel 52 kan fangene utsettes for slik normal risiko som de sivile arbeidere løper.

Ikke i noe tilfelle kan disiplinærforføyninger gjøre arbeidsforholdene mer byrdefulle.

Artikkel 52.

Såfremt han ikke melder seg frivillig, kan en krigsfange ikke settes til usunt eller farlig arbeid.

Ingen krigsfange skal settes til arbeid som kan betraktes som ydmykende for et medlem av de væpnete styrker til den makt som holder ham tilbake.

Fjerning av miner eller andre liknende gjenstander skal betraktes som farlig arbeid.

Artikkel 53.

Varigheten av krigsfangenes arbeidsdag, iberegnet den tid det tar å komme til og fra arbeidsstedet, skal ikke være for lang og må ikke i noe tilfelle være større enn den som er tillatt for stedlige sivile arbeidere som er borgere i den stat som holder dem tilbake og som utfører samme arbeid.

Midt under det daglige arbeid skal krigsfangene ha en fast hvilepause på minst en time. Denne hvilepause skal være like lang som den som er foreskrevet for arbeiderne i den stat som holder dem tilbake, hvis denne er av lengre varighet. De skal videre gis en sammenhengende fritid på 24 timer hver uke, helst på søndag eller på den hviledag som deres hjemland overholder. Videre skal enhver fange som har arbeidet et år, få en ferie på 8 sammenhengende dager med full lønn. Hvis arbeidsmåter som f.eks. akkordarbeid blir brukt, må de ikke gjøre arbeidsdagens varighet for lang.

Artikkel 54.

Krigsfangenes arbeidsgodtgjørelse skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjons artikkel 62.

Krigsfanger som kommer til skade under arbeidet eller som pådrar seg sykdom under eller som følge av sitt arbeid, skal få all den pleie som deres tilstand krever. Videre skal den makt som holder dem tilbake, gi dem en legeattest slik at de kan gjøre sine rettigheter gjeldende overfor den makt som de hører til, og den skal sende gjenpart av legeattesten til det sentralkontor for krigsfanger som er omtalt i artikkel 123.

Artikkel 55.

Krigsfangenes arbeidsevne skal kontrolleres regelmessig ved lege undersøkelser minst en gang om måneden. Undersøkelsene skal foretas med særskilt henblikk på det arbeid krigsfangene er satt til å utføre.

Hvis en krigsfange mener seg arbeidsudyktig, skal han ha adgang til å møte frem for leirens legemyndigheter; legene kan anbefale at de fanger som etter deres skjønn er arbeidsudyktige, fritas for arbeid.

Artikkel 56.

For forvaltningen av arbeidsgruppene skal gjelde tilsvarende regler som for krigsfangeleirene.

Hver arbeidsgruppe skal fortsatt stå under kontroll av en krigs fangeleir og administrativt være underordnet denne. Under sin regjerings kontroll skal de militære myndigheter og leirkommandanten være ansvarlig for at bestemmelsene i denne konvensjon overholdes i arbeidsgruppen.

Leirkommandanten skal føre å jour en liste over de arbeidsgrupper som hører under hans leir og skal meddele den til utsendingene fra beskyttermakten, fra den Internasjonale Røde kors-komité eller fra andre organisasjoner som yter hjelp til krigsfangene, som måtte besøke leirene.

Artikkel 57.

Krigsfanger som arbeider for privates regning skal, selv om disse fører oppsyn med dem og beskytter dem på eget ansvar, nyte godt av minst like god behandling som den konvensjonen foreskriver. Den makt som har fangene i sin varetekt, de militære myndigheter og kommandanten for den leir som disse krigsfanger hører under, skal ha fullt ansvar for deres underhold, pleie og behandling, og for betaling av deres arbeidsgodtgjørelse.

Disse krigsfanger skal ha rett til fortsatt å stå i forbindelse med tillitsmennene i de leirene som de hører under.

Artikkel 58.

Fra fiendtlighetenes åpning til den blir enig med beskyttermakten om dette spørsmål, kan den makt som har krigsfanger i sin varetekt fastsette det høyeste beløp som krigsfangene har rett til å være i besittelse av i kontanter eller liknende. Ethvert overskytende beløp som de på lovlig måte er innehavere av og som tas fra dem eller holdes tilbake, skal på samme måte som de penger som de deponerer, settes inn på deres konto og det kan ikke omveksles til noen annen myntsort uten deres samtykke.

Når krigsfangene har fått adgang til å foreta innkjøp eller motta tjenester utenfor leiren, mot kontant betaling, skal slike betalinger foretas av fangene selv eller av leirforvaltningen mot debitering av vedkommende fangers konto for beløpene. Den makt som har fangene i sin varetekt, skal utferdige de nødvendige bestemmelser herom.

Artikkel 59.

Beløp i myntsorten til den makt som har krigsfangene i sin varetekt, og som i samsvar med artikkel 18 tas fra krigsfangene ved tilfangetakelsen, skal krediteres hver fanges konto i samsvar med bestemmelsene i artikkel 64 i dette avsnitt.

Denne konto skal likeledes krediteres de beløp i myntsorten til den makt som har fangene i sin varetekt, som skriver seg fra omveksling av beløp i andre myntsorter tatt fra krigsfangene på samme tidspunkt.

Artikkel 60.

Den makt som har dem i sin varetekt skal utbetale til alle krigsfanger et månedlig lønnsforskudd hvis størrelse blir å fastsette ved omveksling til denne makts myntsort av følgende beløp:

Gruppe I. Fanger med grad under sersjant: åtte sveitserfrancs.

Gruppe II. Sersjanter og andre underoffiserer eller fanger av tilsvarende grad: tolv sveitserfrancs.

Gruppe III. Offiserer inntil kapteins grad eller fanger av tilsvarende grad: femti sveitserfrancs.

Gruppe IV. Majorer, oberstløytnanter, oberster eller fanger av tilsvarende grad: seksti sveitserfrancs.

Gruppe V. Generaler eller fanger av tilsvarende grad: syttifem sveitserfrancs.

De interesserte parter i konflikten kan imidlertid ved særavtaler endre størrelsen av de lønnsforskudd som skal ytes krigsfanger av de forskjellige nevnte grupper.

Hvis de beløp som er fastsatt i første ledd ovenfor, skulle være for høye i forhold til den lønn som utbetales til medlemmene av de væpnete styrker til den makt som holder fangene tilbake, eller hvis de av noen annen grunn skulle føre til alvorlige vansker for denne makt, kan videre denne i påvente av at det sluttes en særavtale med den makt som krigsfangene hører til, om endring av beløpene:

Artikkel 61.

Den makt som holder krigsfangene tilbake, skal ta imot pengesendinger som den makt de hører til sender til dem som tillegg til lønnen, forutsatt at beløpene er de samme for alle fanger av samme gruppe, at de blir gitt alle fanger av denne gruppe som hører til denne makt, og at de snarest mulig skal krediteres fangenes individuelle konti i samsvar med bestemmelsene i artikkel 64. Disse tillegg til lønnen skal ikke frita den makt som har fangene i sin varetekt for noen av dens forpliktelser etter denne konvensjon.

Artikkel 62.

Krigsfangene skal få utbetalt en rimelig arbeidsgodtgjørelse direkte fra de myndigheter som holder dem tilbake. Dens størrelse skal fastsettes av disse myndigheter, men den må aldri være mindre enn en fjerdedels sveitserfranc for hel arbeidsdag. Den makt som holder dem tilbake, skal underrette fangene og, ved beskyttermaktens mellomkomst, den makt som fangene hører til, om størrelsen av de daglige arbeidsgodtgjørelser som den har fastsatt.

De myndigheter som har fangene i sin varetekt, skal også utbetale en arbeidsgodtgjørelse til krigsfanger som utfører faste oppdrag eller fast håndverksarbeid i forbindelse med leirenes forvaltning, innredning eller vedlikehold, og til fanger som er pålagt å utøve sin prestegjerning eller legegjerning til fordel for sine kamerater.

Arbeidsgodtgjørelsen til tillitsmannen, hans medhjelpere og, eventuelt, hans rådgivere skal tas fra det fond som kantinens overskudd går til. Størrelsen av denne godtgjørelse skal fastsettes av tillitsmannen og godkjennes av leirkommandanten. Hvis noe slikt fond ikke finnes, skal de myndigheter som har dem i sin varetekt utbetale en rimelig arbeidsgodtgjørelse til disse fanger.

Artikkel 63.

Krigsfangene skal ha adgang til å motta pengesendinger som blir adressert til dem enten individuelt eller kollektivt.

Hver krigsfange skal rå over sin kontos kreditsaldo som bestemt i neste artikkel innenfor de grenser som blir satt av den makt som har fangene i sin varetekt og som skal foreta de ønskede utbetalinger. Under forbehold av finansielle eller pengemessige restriksjoner som denne makt anser nødvendig, skal krigsfangene få adgang til å foreta betalinger til utlandet. I dette tilfelle skal den makt som har dem i sin varetekt, særlig begunstige fangenes pengesendinger til de personer som de forsørger.

I alle tilfelle skal krigsfangene med samtykke fra den stat som de hører til, kunne foreta utbetalinger i sitt hjemland etter følgende fremgangsmåte: Den makt som har dem i sin varetekt skal gjennom beskyttermakten sende førstnevnte makt en melding som gir alle nødvendige opplysninger om avsenderen og mottakeren av utbetalingen og størrelsen av det beløp som skal utbetales, uttrykt i myntsorten til den stat som holder fangene tilbake. Denne melding skal undertegnes av vedkommende fange og medundertegnes av leirkommandanten. Den makt som holder fangene tilbake skal debitere fangens konto for beløpet. De beløp som på denne måte er debitert skal den kreditere den makt som fangene hører til.

Ved anvendelsen av ovennevnte bestemmelser kan den makt som har fanger i sin varetekt, med utbytte søke veiledning i det standardreglement som er inntatt som vedlegg V til denne konvensjon.

Artikkel 64.

Den makt som har fanger i sin varetekt, skal for hver krigsfange føre en konto som i det minste skal angi:

Artikkel 65.

Enhver postering på en krigsfanges konto skal medundertegnes eller paraferes av ham eller av tillitsmannen på hans vegne.

Krigsfangene skal til enhver tid ha rimelig adgang til å gjennomgå sin konto og få utskrift av den; kontoen kan videre gjennomgåes av beskyttermaktens representanter under deres leirbesøk.

Når krigsfanger blir flyttet fra en leir til en annen, skal deres personlige konto følge med. I tilfelle av overflytning fra en makts varetekt til en annen skal de beløp som de eier som ikke er i myntsorten til den makt som holdt dem tilbake, følge dem; de skal få utlevert et bevis for alle andre beløp som fortsatt står til kredit på deres konto.

Vedkommende parter i konflikten kan bli enig om å sende hver andre, gjennom beskyttermakten og med bestemte mellomrom, utskrifter av krigsfangenes konti.

Artikkel 66.

Når en krigsfanges fangenskap opphører ved frigivelse eller hjemsendelse, skal den makt som har holdt ham tilbake, levere ham en erklæring undertegnet av en dertil bemyndiget offiser, som attesterer hvilken kreditsaldo han har til gode ved fangenskapets opphør. Dessuten skal den makt som har hatt fangene i sin varetekt, gjennom beskyttermakten sende til den makt som fangene hører til, lister med alle opplysninger om fanger for hvem fangenskapet er brakt til opphør ved hjemsendelse, frigivelse, flukt, dødsfall eller på annen inåte og med særskilt oppgave over kreditsaldoen på deres konti. Hver side av disse lister skal bekreftes av en dertil bemyndiget representant for den makt som hadde fangene i sin varetekt.

De interesserte makter kan ved særavtaler helt eller delvis endre ovennevnte bestemmelser.

Den makt som krigsfangen hører til, skal ha ansvar for oppgjøret med ham av den kreditsaldo som den makt som holdt ham tilbake, skyldte ham ved fangenskapets opphør.

Artikkel 67.

Lønnsforskudd utbetalt til krigsfangene i samsvar med artikkel 60 skal betraktes som om de er foretatt på vegne av den makt som de hører til; slike lønnsforskudd og alle utbetalinger foretatt av nevnte makt i henhold til artikkel 63, tredje ledd, og artikkel 68, skal ved fiendtlighetenes opphør være gjenstand for en ordning mellom de interesserte makter.

Artikkel 68.

Ethvert erstatningskrav som en krigsfange fremmer for en ulykke eller annen uførhet som skyldes hans arbeid, skal gjennom beskyttermakten bli meddelt den makt han hører til. I samsvar med bestemmelsene i artikkel 54 skal den makt som har fangen i sin varetekt, i alle tilfelle gi krigsfangen en erklæring som gir opplysning om sårets eller uførhetens art, under hvilke forhold han har pådratt seg skaden, og den legehjelp og sykehusbehandling han har fått. Denne erklæring skal undertegnes av en ansvarlig offiser fra den makt som har ham i sin varetekt og riktigheten av de midisinske opplysninger skal bekreftes av en lege fra sanitetstjenesten.

Den makt som har krigsfangene i sin varetekt, skal også underrette den makt som de hører til, om ethvert erstatningskrav som en krigs fange fremmer for personlige effekter, pengebeløp eller verdigjenstander som er blitt fratatt ham i kraft av artikkel 18 og som ikke er blitt levert tilbake til ham ved hjemsendelsen, og videre om ethvert erstatningskrav for tap som fangen gir den makt som holdt ham tilbake eller en av dens tjenestemenn skylden for. Den makt som holder ham tilbake, skal imidlertid på egen bekostning erstatte de personlige effekter som fangen måtte ha bruk for under fangenskapet. I ethvert fall skal den makt som har holdt ham tilbake, gi fangen en erklæring, undertegnet av en ansvarlig offiser, med alle nødvendige opplysninger om årsaken til at disse effekter, pengebeløp eller verdigjenstander ikke er levert tilbake til ham. Gjenpart av denne erklæring skal sendes til den makt som fangen hører til, gjennom det sentralkontor for krigsfanger som er omtalt i artikkel 123.

Artikkel 69.

Så snart den får krigsfanger i sin varetekt, skal den makt som holder dem tilbake, underrette dem og, gjennom beskyttermakten, den makt de hører til, om de tiltak den har truffet for å gjennpmføre bestemmelsene i dette avsnitt; den skal på samme måte gi underretning om enhver senere endring i disse tiltak.

Artikkel 70.

Umiddelbart etter tilfangetakelsen eller senest en uke etter ankomsten til en leir, selv om det er en gjennomgangsleir, og videre i tilfelle av sykdom eller av flytning til sykehus eller til en annen leir, skal enhver krigsfange settes i stand til å sende direkte til sin familie på den ene side, og til det sentralkontor for krigsfanger som er omtalt i artikkel 123, på den annen side, et kort, om mulig laget etter den standardtype som er lagt ved denne konvensjon, som gir melding om hans tilfangetakelse, adresse og helbredstilstand. Slike kort skal sendes videre så hurtig som mulig og må ikke på noen måte forsinkes.

Artikkel 71.

Krigsfangene skal få adgang til å sende og motta brev og kort. Hvis den makt som har fangene i sin varetekt, finner det nødvendig å begrense denne korrespondanse, skal den i det minste tillate at det hver måned sendes -to brev og fire kort, så vidt mulig laget etter de standardtyper som er lagt ved denne konvensjon (de kort som er omtalt i artikkel 70 medregnes ikke i dette tall). Andre begrensninger kan bare pålegges hvis beskyttermakten har all grunn til å mene at det er i fangenes egen interesse på grunn av de vansker som den makt som har dem i sin varetekt, møter i forbindelse med rekrutteringen av et tilstrekkelig antall kvalifiserte oversettere til å utføre nødvendig sensur. Hvis korrespondanse adressert til fangene må begrenses, kan en slik beslutning bare tas av den makt som de hører til, eventuelt etter anmodning fra den makt som holder dem tilbake. Slike brev og kort må sendes med de hurtigste befordringsmidler som den makt som holder dem tilbake rår over. De kan ikke forsinkes eller holdes tilbake av disiplinære grunner.

Krigsfanger som lenge har vært uten nytt fra sin familie eller for hvem det er umulig å få eller å sende nytt på alminnelig måte, og videre de som store distanser skiller fra deres familie, skal få adgang til å sende telegrammer som debiteres deres konto hos den makt som holder dem tilbake eller betales av de penger de rår over. Fangene skal også nyte godt av denne adgang i hastesaker.

Krigsfangenes korrespondanse skal i alminnelighet føres på deres morsmål. Partene i konflikten kan gi samtykke til korrespondanse på andre språk.

Sekker med fangepost skal være omhyggelig forseglet, merket slik at de gir tydelig opplysning om sitt innhold, og adressert til postkontorer på bestemmelsesstedet.

Artikkel 72.

Krigsfangene skal få adgang til å ta imot gjennom posten eller på annen måte, individuelle eller kollektive sendinger som særlig inneholder matvarer, klær, legemidler og ting som er beregnet på å tilfredsstille deres behov når det gjelder religion, studier eller fritid, her under bøker, religiøst eller vitenskapelig utstyr, eksamenspapirer, musikkinstrumenter, sportsartikler og utstyr som setter fangene i stand til å fortsette sine studier eller å utøve kunstnerisk virkomhet.

Slike sendinger fritar ikke på noen måte den makt som har fanger i sin varetekt, for de forpliktelser som hviler, på den etter denne konvensjon.

De eneste innskrenkninger i slike sendinger som kan foretas, er de som foreslås av beskyttermakten i krigsfangenes egen interesse, eller, og da utelukkede når det gjelder deres egne sendinger, de som på grunn av ualminnelig stor belastning av transport- eller samferdselsmidlene, foreslås av den Internasjonale Røde kors-Komité eller av noen annen organisasjon som bringer hjelp til krigsfangene.

Vilkårene for forsendelse av individuelle eller kollektive sendinger, skal, om nødvendig, være gjenstand for særavtaler mellom de interesserte makter som ikke i noe tilfelle må forsinke fordelingen av hjelpesendinger til krigsfangene. Sendinger med mat eller klær må ikke inneholde bøker. Medisinsk hjelp skal i alminnelighet sendes i kollektive sendinger.

Artikkel 73.

I mangel av særavtaler mellom de interesserte makter om vilkårene for mottaking og fordeling av kollektive hjelpesendinger, skal man anvende det reglement om kollektiv hjelp som er lagt ved denne konvensjon.

De særavtaler som her er nevnt kan ikke i noe tilfelle innskrenke tillitsmennenes rett til å ta i besittelse kollektive hjelpesendinger som er beregnet på krigsfangene, fordele dem og disponere over dem i fangenes interesse.

Slike avtaler kan heller ikke innskrenke den rett til å kontrollere fordelingen til mottakerne som er tillagt representantene for beskyttermakten, den Internasjonale Røde kors-komité eller noen organisasjon som yter hjelp til fanger, som har ansvar for slike kollektive sendinger.

Artikkel 74.

Alle hjelpesendinger til krigsfanger skal være fritatt for innførselsavgift, toll og andre avgifter. Korrespondanse, hjelpesendinger og tillatte pengesendinger adressert til krigsfanger, eller sendt av dem i posten, enten direkte eller gjennom det opplysningskontor som er omtalt i artikkel 122 og det sentralkontor for krigsfanger som er omtalt i artikkel 123, skal være fritatt for alle portoavgifter både i avsenderlandet, i mottakerlandet og i alle mellomliggende land.

Utgiftene ved transport av hjelpesendinger til krigsfanger som på grunn av vekten eller av andre grunner ikke kan bli sendt dem i posten, skal bæres av den makt som holder dem tilbake, i alle områder som er under dens kontroll. De andre makter som er parter i konvensjonen, skal bære transportutgiftene på sine respektive territorier.

I mangel av særavtaler mellom de interesserte makter skal de utgifter ved transporten av slike sendinger som ikke dekkes av de her nevnte fritakelser bæres av avsenderen.

De høye kontraherende parter skal søke å sette ned så meget som mulig telegramtakstene for telegrammer som krigsfangene sender eller som sendes til dem.

Artikkel 75.

Hvis militære operasjoner skulle hindre de interesserte makter i å oppfylle den plikt de har til å sørge for transport av de sendinger som er omtalt i artiklene 70, 71, 72 og 77, kan de interesserte beskyttermakter, den Internasjonale Røde kors-komité eller andre organisasjoner som er godkjent av partene i konflikten, påta seg å sørge for transport av sendingene ved hjelp av passende midler (jernbanevogner, lastebiler, skip eller fly osv.) I dette øyemed skal de høye kontraherende parter gå inn for å skaffe dem slike transportmidler og tillate dem å sirkulere, særlig ved å gi dem nødvendig fritt leide.

Slike transportmidler kan dessuten bli brukt til å befordre:

I mangel av særavtaler skal de utgifter som bruken av slike transportmidler medfører, bæres forholdsmessig av de parter i konflikten hvis statsborgere nyter godt av disse tjenester.

Artikkel 76.

Sensur av korrespondanse, adressert til krigsfanger eller sendt av dem, skal finne sted hurtigst mulig. Den kan bare foretas av avsenderstaten og mottakerstaten, og bare en gang av hver av dem. Kontroll av sendinger til krigsfanger må ikke foretas under slike forhold at den kan skade de matvarer som de inneholder, og, såfremt det ikke gjelder noen skrevet eller trykt sak, skal den foregå i nærvær av mottakeren eller en kamerat som har fått behørig fullmakt fra ham. Utlevering av individuelle eller kollektive sendinger til fangene må ikke forsinkes under påskudd av sensurvansker.

Ethvert korrespondanseforbud som partene i konflikten utsteder av militære eller politiske grunner, kan bare være midlertidig og av så kort varighet som mulig.

Artikkel 77.

De makter som har krigsfanger i sin varetekt, skal på alle måter lette oversendelsen gjennom beskyttermakten eller gjennom det sentralkontor for krigsfanger som er omtalt i artikkel 123, av aktstykker, papirer og dokumenter som er bestemt for krigsfangene eller som kommer fra disse, og særlig fullmakter eller testamenter.

I alle tilfelle skal de makter som har krigsfanger i sin varetekt, gjøre det lettere for krigsfangene å sette opp slike dokumenter; særlig skal de gi dem adgang til å rådføre seg med en jurist og de skal ta de nødvendige skritt til å få deres underskrift behørig bekreftet.

Artikkel 109.

Med det forbehold som er tatt i denne artikkels tredje ledd, skal partene i konflikten være forpliktet til i samsvar med første ledd i neste artikkel å sende alvorlig syke eller hårdt sårede krigsfanger tilbake til deres hjemland, uten hensyn til antall eller grad, etter å ha pleiet dem til de er i stand til å tåle reisen.

Så lenge fiendtlighetene varer, skal partene i konflikten med støtte fra de interesserte nøytrale makter søke å få underbrakt i nøytrale land de sårede eller syke fanger som er omtalt i annet ledd i neste artikkel; de kan dessuten slutte avtaler om direkte hjemsendelse eller internering i nøytrale land av friske krigsfanger som har sittet lenge i fangenskap.

Ingen såret eller syk krigsfange som etter første ledd i denne artikkel er berettiget til hjemsendelse, kan bli hjemsendt mot sin vilje under fiendtlighetene.

Artikkel 110.

Følgende skal bli sendt direkte hjem:

Følgende kan underbringes i et nøytralt land:

Krigsfanger som er underbrakt i et nøytralt land, skal i alminnelighet sendes hjem når de hører til følgende grupper:

Hvis det ikke er sluttet noen særavtaler mellom de interesserte parter i konflikten for å fastsette hvilke tilfelle av invaliditet eller sykdom skal medføre direkte hjemsendelse eller underbringelse i et nøytralt land, skal disse fastsettes i samsvar med prinsippene i den standardavtale om direkte hjemsendelse og underbringelse i et nøytralt land av sårede og syke krigsfanger og i det reglement om blandede legekommisjoner som er lagt ved denne konvensjon.

Artikkel 111.

Den makt som har krigsfangene i sin varetekt, den makt som krigsfangene hører til og en nøytral makt som disse to makter er enige om, skal søke å slutte avtaler som gjør det mulig å internere krigsfanger på nevnte nøytrale makts territorium inntil fiendtlighetenes opphør.

Artikkel 112.

Etter fiendtlighetenes åpning skal det oppnevnes blandede lege kommisjoner som skal undersøke syke og sårede fanger og treffe alle nødvendige avgjørelser om disse. Oppnevnelsen av disse kommisjoner, deres oppgaver og arbeidsmåte skal være i samsvar med bestemmelsene i det reglement som er lagt ved denne konvensjon.

Fanger som legemyndighetene i den stat som holder dem tilbake, mener opplagt er hardt sårede eller alvorlig syke, kan imidlertid hjemsendes uten å ha vært undersøkt av en blandet legekommisjon.

Artikkel 113.

I tillegg til dem som er utpekt av legemyndighetene til den makt som holder fangene tilbake, skal sårede eller syke fanger som hører til en av de etterfølgende grupper, ha rett til å møte frem for å undersøkes av de blandede legekommisjoner som er omtalt i foregående artikkel:

Krigsfanger som ikke hører til en av de nevnte tre grupper, kan likevel møte frem for å bli undersøkt av de blandede legekommisjoner, men de skal først bli undersøkt etter dem som hører til disse grupper.

Den lege som er av samme nasjonalitet som de krigsfanger som møter frem for å bli undersøkt av den blandede legekommisjon og deres tillitsmann, skal ha adgang til å være til stede ved denne undersøkelse.

Artikkel 114.

Krigsfanger som utsettes for ulykker, unntatt de som skader seg med vilje, skal nyte godt av bestemmelsene i denne konvensjon om hjemsendelse eller eventuell underbringelse i et nøytralt land.

Artikkel 115.

Ingen krigsfange som er ilagt disiplinærstraff, men som fyller de vilkår som er satt for hjemsendelse eller underbringelse i et nøytralt land, kan holdes tilbake på grunn av at han ikke har sonet sin straff. Krigsfanger som er under rettsforfølgning eller som er dømt og som er valgt ut for hjemsendelse eller underbringelse i et nøytralt land, kan nyte godt herav før saksbehandlingen er slutt eller straffen sonet, hvis den makt som holder dem tilbake gir sitt samtykke.

Partene i konflikten skal meddele hverandre navnene på dem som blir holdt tilbake til saksbehandlingen er avsluttet eller straffen sonet.

Artikkel 116.

Utgiftene ved hjemsendelse av krigsfangene eller deres flytning til et nøytralt land skal bæres av den makt som disse fanger hører til, fra grensen til den stat som har holdt dem tilbake.

Artikkel 117.

Ingen av de hjemsendte kan anvendes i aktiv militærtjeneste.

Artikkel 118.

Krigsfangene skal frigis og sendes hjem uten opphold etter de aktive fiendtligheters opphør.

Hvis det ikke finnes bestemmelser herom i en avtale inngått mellom partene i konflikten for å bringe fiendtlighetene til opphør, eller hvis det ikke finnes noen slik avtale, skal hver av de makter som har fanger i sin varetekt på egen hånd utarbeide og uten opphold sette iverk en plan for hjemsendelsen i samsvar med det prinsipp som er fastslått i foregående ledd.

I begge tilfelle skal de tiltak som treffes, bringes til krigsfangenes kunnskap.

Utgiftene ved hjemsendelsen av krigsfangene skal i alle tilfelle fordeles på rettferdig måte mellom den makt som har holdt fangene tilbake og den makt som fangene hører til. Følgende prinsipper skal legges til grunn for fordelingen:

Artikkel 119.

Hjemsendelsen skal finne sted under liknende forhold som de artiklene 46 til 48 i denne konvensjon fastsetter for flytning av krigsfanger og under hensyntagen til bestemmelsene i artikkel 118 og i etter følgende ledd.

Ved hjemsendelsen skal krigsfangene få tilbake de verdigjenstander som ble tatt fra dem i samsvar med bestemmelsene i artikkel 18 og de beløp i fremmed mynt som ikke er omvekslet til myntsorten til den makt som holdt dem tilbake. Verdigjenstander og pengebeløp i fremmed mynt, som av en eller annen grunn ikke er blitt levert tilbake til krigsfangene ved deres hjemsendelse, skal sendes det opplysningskontor som er omtalt i artikkel 122.

Krigsfangene skal ha adgang til å ta med sine personlige effekter, sin korrespondanse og pakker som de har mottatt. Vekten av disse ting kan, hvis hjemsendelsesforholdene krever det, begrenses til det som fangen rimelig kan bære; i et hvert fall skal hver fange ha adgang til å medta minst 25 kilo.

Den hjemsendte fanges øvrige personlige effekter skal oppbevares av den makt som hadde ham i sin varetekt. Denne skal sende dem til ham så snart den har sluttet avtale med den makt som fangen hører til om enkelthetene ved deres transport og betalingen av de utgifter som denne medfører.

Krigsfanger som er under straffeforfølgning for en forbrytelse eller forseelse mot straffeloven, kan holdes tilbake til rettsforhandlingene er slutt og i tilfelle straffen sonet. Det samme gjelder for dem som er dømt for en forbrytelse eller en forseelse mot straffeloven.

Partene i konflikten skal meddele hverandre navnene på de krigs fanger som holdes tilbake inntil rettsforhandlingene er slutt eller straffen sonet.

Partene i konflikten skal bli enige om å opprette kommisjoner for å søke etter forsvunne krigsfanger og sørge for deres hjemsendelse med minst mulig opphold.

Artikkel 120.

Krigsfangers testamenter skal opprettes på slik måte at de tilfredsstiller de gyldighetskrav som lovgivningen i deres hjemland stiller, og hjemlandet skal ta de nødvendige skritt for å gjøre disse krav kjent for den makt som har fangene i sin varetekt. På krigsfangens anmodning, og i hvert fall etter hans død, skal testamentet uten opphold sendes til beskyttermakten, og en behørig bekreftet kopi tilstilles det sentrale opplysningskontor.

Dødsattester utarbeidet i samsvar med det formular som er lagt ved denne konvensjon, eller dødsfallslister, bekreftet av en ansvarlig offiser, for alle krigsfanger som dør i fangenskap, skal snarest mulig sendes det opplysningskontor for krigsfanger som er opprettet i samsvar med artikkel 122. Disse attester eller lister må gi alle de opplysninger om identiteten som er oppregnet i tredje ledd i artikkel 17, dødssted og dødsdato, dødsårsak, sted og dato for begravelsen og alle opplysninger som er nødvendige for å finne igjen graven.

Begravelse eller kremering kan først foretas etter en legeundersøkelse av likene for å fastslå at døden er inntrådt, for å gjøre det mulig å sette opp en rapport og om mulig for å fastslå den dødes identitet.

De myndigheter som har krigsfangene i sin varetekt, skal våke over at de krigsfanger som dør i fangenskap blir begravet på verdig måte om mulig i samsvar med ritualet for den trosbekjennelse som de tilhørte og at deres graver blir respektert, behørig vedlikeholdt og merket slik at de alltid kan bli funnet igjen. Når det er mulig skal avdøde Krigsfanger som hørte til samme makt bli begravd på samme sted.

Avdøde krigsfanger skal begraves individuelt med mindre tvingende grunner gjør bruk av fellesgrav nødvendig. Likene kan bare kremeres hvis tvingende hygieniske grunner eller avdødes tros bekjennelse krever det eller hvis han har uttrykt ønske herom. I tilfelle av kremering skal dødsattesten påføres merknad herom med angivelse av grunnen.

For at gravene alltid skal kunne finnes igjen, skal alle opplysninger om kremeringer og graver bli registrert av et krigsgravkontor opprettet av den makt som hadde fangene i sin varetekt. Lister over gravene og opplysninger om krigsfanger som er begravet på kirkegårdene eller andre steder skal sendes til den makt som fangene hørte til. Det påligger den makt som kontrollerer området, hvis den er part i konvensjonen, å sørge for gravene og registrere enhver senere flytning av likene. Disse bestemmelser gjelder også aske som blir opp bevart av krigsgravkontoret inntil hjemlandet har meddelt hvilke endelige bestemmelser den ønsker å treffe i denne forbindelse.

Artikkel 121.

Hver gang en krigsfanges død eller alvorlige sår er forårsaket av eller mistenkes for å være forårsaket av en skiltvakt, av en annen kigsfange, eller av noen annen person, og når det inntreffer et dødsfall med ukjent årsak, skal den makt som hadde fangen i sin varetekt omgående foreta offisiell etterforsking.

Det skal øyeblikkelig gis beskyttermakten melding herom. Det skal straks innhentes forklaring av vitnene, særlig av dem som er krigsfanger. En rapport skal sammen med disse erklæringer sendes nevnte makt.

Hvis etterforskningen fastslår en eller flere personers skyld, skal den makt som hadde fangene i sin varetekt, treffe alle nødvendige tiltak for å sette igang rettsforfølgning mot den eller de ansvarlige.

Artikkel 126.

Beskyttermaktenes representanter eller utsendinger skal ha adgang til alle steder hvor krigsfanger er internert, arrestert eller arbeider; de skal ha adgang til alle lokaler som blir brukt av fanger. Videre skal de ha adgang til avreise-, gjennomreise- eller ankomststed for fanger som blir flyttet. De skal kunne føre samtaler med fangene uten vitner, og særlig med deres tillitsmann, om nødvendig gjennom tolk.

Beskyttermaktenes representanter og utsendinger skal ha full frihet til å velge de steder som de ønsker å besøke. Hverken varigheten eller hyppigheten av slike besøk skal begrenses. De kan bare bli forbudt når tvingende militære grunner gjør det nødvendig og bare unntaksvis og midlertidig.

Den makt som har krigsfangene i sin varetekt og den makt som de fanger som skal besøkes hører til, kan i påkommende tilfelle bli enige om at landsmenn av disse fanger kan få adgang til å delta i besøkene.

Utsendinger fra den Internasjonale Røde kors-komité skal nyte godt av de samme fordeler. Oppnevningen av disse utsendinger skal forelegges den makt som har i sin varetekt de fanger som skal besøkes, til godkjenning.

Artikkel 127.

De høye kontraherénde parter forplikter seg til å spre denne konvensjons tekst i sine respektive land videst mulig både i fredstid og i krigstid, og særlig å ta studiet av konvensjonen med i undervisningsprogrammet for militære, og hvis mulig, for sivile, slik at dens grunnsetninger kan bli kjent av alle deres væpnete styrker og av hele befolkningen.

De militære myndigheter og andre som i krigstid får ansvar for krigsfanger skal være i besittelse av konvensjonens tekst og få særskilt undervisning i dens bestemmelser.

Artikkel 128.

De høye kontraherénde parter skal ved den sveitsiske forbundsregjerings formidling og, under fiendtlighetene, gjennom beskyttermaktene, utveksle offisielle oversettelser av denne konvensjon og av lover og reglementer som de måtte ha vedtatt for å sikre dens gjennomføring.

Artikkel 129.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å vedta de nødvendige lovbestemmelser for å fastsette passende straffebestemmelser til anvendelse overfor personer som har begått, eller gitt ordre til å begå, et eller annet av de alvorlige brudd på denne konvensjon som er oppregnet i neste artikkel.

Hver av de kontraherende parter skal ha plikt til å ettersøke de personer som er anklaget for å ha begått eller å ha gitt ordre til å begå et eller annet av disse alvorlige brudd, og den må stille dem for sine egne domstoler, uansett de anklagedes nasjonalitet. Den kan også, hvis den foretrekker det, i samsvar med de vilkår som dens egen lovgivning stiller, overlate dem til domfellelse av en annen kontraherende part som er interessert i rettsforfølgningen, forutsatt at denne kontraherende part har tilstrekkelig grunnlag for å reise sak mot vedkommende personer.

Hver av de kontraherende parter skal treffe de nødvendige tiltak for å bringe til opphør andre handlinger som strir mot denne konvensjons bestemmelser enn de alvorlige brudd som er omtalt i neste artikkel.

Under alle omstendigheter skal de tiltalte nyte godt av garantier med hensyn til rettergang og fritt forsvar som ikke skal være mindre enn de som er fastsatt i artikkel 105 og etterfølgende artikler i denne konvensjon.

Artikkel 130.

De alvorlige brudd som det siktes til i foregående artikkel er de som omfatter en eller annen av følgende handlinger, hvis de er begått mot personer eller eiendom beskyttet ved konvensjonen; Overlagt drap, tortur eller umenneskelig behandling, herunder biologiske eksperimenter, med overlegg å forårsake store lidelser eller å gjøre alvorlig skade på legeme eller helbred, å tvinge en krigsfange til å gjøre tjeneste i de væpnete styrker til den fiendtlige makt eller å unndra ham retten til vanlig og upartisk rettsforfølgning etter bestemmelsene i denne konvensjon.

Artikkel 131.

Ingen kontraherende part kan frita seg selv eller frita en annen kontraherende part for det ansvar som den eller en annen kontraherende part har pådratt seg som følge av slike brudd som er nevnt i forrige artikkel.

Artikkel 132.

På anmodning av en av partene i konflikten skal det settes i gang etterforskning angående enhver påstått krenkelse av konvensjonen på den måte som de interesserte parter måtte bli enige om.

Hvis de ikke kommer til enighet om fremgangsmåten for etterforskningen skal partene enes om å velge en voldgiftsmann som avgjør hvilken fremgangsmåte som skal bli fulgt.

Så snart krenkelsen er konstatert, skal partene i konflikten snarest, mulig bringe den til opphør og treffe tiltak mot den.

Artikkel 133.

Denne konvensjon er avfattet på fransk og engelsk. De to tekster har samme gyldighet.

Den sveitsiske forbundsregjering skal utarbeide offisielle oversettelser av konvensjonen til russisk og spansk.

Artikkel 134.

Denne konvensjon trer i stedet for konvensjonen av 27. august 1929 i forholdet mellom de høye kontraherende parter.

Artikkel 135.

I forholdet mellom makter som er bundet av Haag-konvensjonen om landkrigens lover og sedvaner, hva enten det gjelder den av 29. juli 1899 eller den av 18. oktober 1907, og som er part i denne konvensjon, skal denne utfylle kapitel II i det reglement som er lagt ved de ovennevnte Haag-konvensjoner.

Artikkel 136.

Denne konvensjon, som skal bære denne dags dato, kan inntil den 12. februar 1950 undertegnes på vegne av de makter som var representert ved den konferanse som ble åpnet i Genéve den 21. april 1949, og av makter som ikke var representert ved denne konferanse, men som er part i konvensjonen av 27. juli 1929.

Artikkel 137.

Denne konvensjon skal ratifiseres så snart som mulig, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres i Bern.

Om deponeringen av hvert ratifikasjonsdokument skal det settes opp en protokoll hvorav en bekreftet gjenpart av den sveitsiske forbundsregjering skal sendes alle de makter som har undertegnet konvensjonen eller meddelt at de tiltrer den.

Artikkel 138.

Denne konvensjon skal tre i kraft seks måneder etter at minst to ratifikasjonsdokumenter er blitt deponert.

Deretter skal den tre i kraft for hver enkelt av de høye kontraherende parter seks måneder etter at dens ratifikasjonsdokument er blitt deponert.

Artikkel 139.

Fra den dag den trer i kraft, skal denne konvensjon være åpen for tiltredelse av enhver makt som ikke har undertegnet den.

Artikkel 140.

Tiltredelsene skal skriftlig meddeles den sveitsiske forbundsregjering og får virkning fra seks måneder etter den dag da de ble mottatt.

Den sveitsiske forbundsregjering skal sende melding om tiltredelsene til alle de makter som har undertegnet konvensjonen eller meddelt at de tiltrer den.

Artikkel 141.

De situasjoner som er omtalt i artiklene 2 og 3 skal gi øyeblikkelig virkning til ratifikasjoner som er deponert og tiltredelser som er meddelt av partene i konflikten før eller etter at fiendtlighetene eller okkupasjonen er begynt. Melding om ratifikasjoner og tiltredelser mottatt fra partene i konflikten skal gis av den sveitsiske forbundsregjering på hurtigst mulig måte.

Artikkel 142.

Hver av de høye kontraherende parter skal ha adgang til å si opp denne konvensjon.

Oppsigelsen skal skriftlig meddeles den sveitsiske forbundsregje ring. Denne skal underrette alle de høye kontraherende parters regjeringer om oppsigelsen.

Oppsigelsen skal tre i kraft ett år etter at meldingen om den er blitt mottatt av den sveitsiske forbundsregjering. En oppsigelse som er blitt gitt mens den makt som sier opp er innblandet i en konflikt, skal imidlertid ikke ha noen virkning så lenge det ikke er sluttet fred og, i ethvert fall, ikke så lenge arbeidet med frigiving og hjemsending av de personer som er beskyttet av denne konvensjon, ikke er avsluttet.

Oppsigelsen har bare virkning for den makt som sier opp. Den skal ikke ha noen virkning på de forpliktelser som partene i konflikten fortsatt må oppfylle i henhold til folkerettens grunnsetninger, slik disse fremtrer på grunnlag av vedtatte sedvaner mellom siviliserte nasjoner, av humanitetens lover og den offentlige samvittighets krav.

Artikkel 143.

Den sveitsiske forbundsregjering skal registrere denne konvensjon i de Forente Nasjoners Sekretariat. Den sveitsiske forbundsregjering skal også underrette de Forente Nasjoners Sekretariat om alle ratifikasjoner, tiltredelser og oppsigelser som den måtte motta vedrørende denne konvensjon.

Til bekreftelse herav har undertegnede, som har deponert sine respektive fullmakter, undertegnet denne konvensjon.

Utarbeidet i Genéve den 12. august 1949 på fransk og engelsk. Originaldokumentet skal deponeres i det Sveitsiske Forbunds arkiv. Den sveitsiske forbundsregjering skal sende en bekreftet gjenpart av konvensjonen til hver av de stater som undertegner konvensjonen og til de stater som tiltrer den.