Sist endret 17.11.2025

Lov om internasjonal sikkerhet i mobilt løsøre er en norsk lov som inkorporerer Cape Town-konvensjonen i norsk rett. Konvensjonen etablerer en internasjonal registreringsordning for panteretter og sikringsretter i mobilt løsøre som beveger seg på tvers av landegrenser, og dermed eksponeres mot tredjeparter i ulike jurisdiksjoner. Det er dermed snakk om et internasjonalt rettsvern for løsørepant.

For at konvensjonen skal ha rettsvirkning for ulike typer løsøre, er det lagt til grunn at konvensjonsstatene har signert tilleggsprotokoller som inneholder spesifikke regelsett for de aktuelle kategoriene løsøre, som luftfartøysløsøre, rullende jernbanemateriell, romfartsutstyr eller gruve- eller landbruksutstyr.

Formålet med loven er å gi norske selskaper og banker tilgang til sikker og kostnadseffektiv finansiering av kostbart mobilt løsøre, og dermed kunne ha samme rammebetingelser som blant annet europeiske konkurrenter.

Særlig viktig er loven, og den tilhørende konvensjonen, for sikkerhetsrettigheter i luftfartøy, der den gir en vesentlig styrket beskyttelse for panthaveren, og dermed gode rammebetingelser for panterett i luftfartøy registrert i det norske luftfartøyregisteret. Luftfartsloven § 3-53 gir Cape Town-konvensjonens regler forrang fremfor luftfartslovens egne regler om pant i luftfartøy. I praksis er det dermed stort sett konvensjonens regler som regulerer pant i norskregistrerte fly.

Det er utarbeidet tilleggsprotokoller for sikkerhet i jernbanemateriell, romfartsutstyr og anleggsutstyr i gruve-, landbruks- og entreprenørvirksomhet, som Norge ikke har tilsluttet seg, og som det fremgår tydelig av lovens § 1 at ikke er omfattet av inkorporeringen i norsk rett. Av disse tilleggsprotokollene er foreløpig (per 2025) kun jernbaneprotokollen trådt i kraft.

Les mer i Store norske leksikon.