§ 1.

Den som overtrer eller forsømmer militære tjenesteplikter som følger av lov, reglement, instruks, direktiv, forskrift eller rettmessig ordre, kan refses disiplinært.

Det samme gjelder den som overtrer eller forsømmer seg mot militær skikk og orden.

Refselse kan også ilegges den som gjør seg skyldig i borgerlig straffbare forhold

eller

§ 2.

Refselse kan ilegges for forsettlige og uaktsomme forhold.

§ 3.

Refselse kan brukes mot vernepliktige i tjeneste og militært tilsatte.

Refselse kan også brukes overfor krigsfanger og den som omfattes av lov av 17 mars 1916 om straffebestemmelse for utenlandske militærpersoner som er internert her i riket under krig mellom fremmede makter.

§ 4.

Refselse kan brukes når det refsbare forhold er utvist i tjenestetiden. Tjenestetiden er den tid vedkommende gjør militær tjeneste. Den omfatter den tid som medgår til reise til og fra tjenestestedet, i alle fall minst 24 timer før fremmøte og like lang tid etter dimisjon. Tjenestetiden omfatter også fritid, herunder permisjon.

Utenfor tjenestetiden kan refselse brukes:

§ 5.

Som refselsesmiddel må bare brukes:

En alminnelig tilrettevisning er ikke refselse, det samme gjelder pålegg om å utføre eller gjenta tjeneste som er forsømt eller dårlig utført.

Kollektive reaksjoner i refselseshensikt er forbudt.

§ 6.

Når bot ilegges, skal det samtidig fastsettes subsidiær arrest på inntil 15 dager. Arrest trer i stedet for boten i den utstrekning denne ikke er betalt innen 4 måneder etter at vedtaket om refselse er blitt endelig.

§ 7.

Foreløpig arrest utover 12 timer som den refsede har utholdt på grunn av saken, bringes til fradrag i arrest som senere ilegges, og tas i betraktning når andre refselsesmidler nyttes.

§ 8.

For samme forhold kan bare ett enkelt av refselsesmidlene brukes. Blir refselse ilagt for flere forhold, skal refselsen fastsettes samlet med bruk av ett refselsesmiddel innenfor rammen av det som er bestemt i § 5.

Når det refses for et forhold som i tid ligger forut for et tidligere refselsesvedtak, utmåles det en felles refselse for samtlige forhold innenfor rammen av det som er bestemt i § 5.

§ 9.

Adgangen til å ilegge refselse faller bort to år etter den refsbare handling.

§ 10.

Er et anmeldt forhold straffbart etter borgerlig lov og undergitt offentlig påtale, eller begjæres påtale av allmenne hensyn, eller er det annen grunn til å regne med at straffesak vil bli reist, bør refselse bare brukes dersom spesielle forhold gjør en forføyning nødvendig.

At refselse er ilagt eller foreldelse er inntrådt etter § 9 eller § 38 annet ledd, er ikke til hinder for at forholdet forfølges som straffesak.

Reiser ikke påtalemyndigheten straffesak, kan refselse ilegges eller iverksettes etter at saken har vært forelagt for krigsadvokat, førstekrigsadvokat eller Generaladvokat.

§ 11.

Iverksatt refselse skal tas i betraktning når straff utmåles. Straffen kan da settes ned under det lovbestemte lavmål og til en mildere straffeart eller helt falle bort. Er refselsen ikke iverksatt, faller den bort når straff er idømt eller ilagt.

Frifinnes den refsede for det forhold refselsen gjelder, bortfaller refselsen med mindre frifinnelsen bare er begrunnet i at forholdet ikke anses straffbart på grunn av manglende forsett. I så fall avgjør Forsvarssjefen med bistand av Generaladvokaten om refselsen fortsatt skal bli stående ved makt fordi refsede anses å ha gjort seg skyldig i uaktsom overtredelse etter § 2.

§ 12.

Myndighet til å ilegge undergitt personell refselse har enhver offiser som fast eller for tilfellet fører kompanisjefs eller tilsvarende eller høyere kommando.

Refselsesmyndighet kan ikke delegeres.

§ 13.

Den som fører kompanisjefs eller tilsvarende kommando, kan ilegge arrest inntil 12 dager. Vedkommende kan videre ilegge bøter inntil halvdelen av det beløp som følger av § 5 første ledd nr. 2 bokstav b, og kan for øvrig ilegge alle refselser.

Den som innehar høyere kommando, kan ilegge alle refselser.

Kongen bestemmer hvilke stillinger som skal være tillagt kompanisjefs refselsesmyndighet og hvilke stillinger som skal være tillagt full refselsesmyndighet.

§ 14.

Den nærmeste foresatte med refselsesmyndighet skal som regel utøve denne. Den skal utøves etter offiserens overbevisning om hva som er sant etter bevisene og rett etter loven. Foresatte kan ikke gi pålegg om hvordan myndigheten skal utøves i det enkelte tilfelle.

Avgjørelsen hører likevel under høyere foresatt hvis det refsbare forhold er skjedd i vedkommendes overvær. Har nærmeste foresatte unnlatt å refse et forhold, kan høyere foresatt refse dersom det finnes grunn til det.

Finner en offiser at det bør brukes strengere refselse enn vedkommende selv kan ilegge, skal saken overlates til offiserens foresatte. Det samme gjelder dersom særlige grunner taler mot at offiseren selv avgjør saken.

§ 15.

Generaladvokaten bistår Forsvarssjefen og generalinspektørene ved utøvelsen av refselsesmyndigheten. Krigsadvokatene og førstekrigsadvokatene bistår andre militære sjefer som har myndighet til å ilegge refselser.

Refselse på arrest i mer enn 12 dager, samt frihetsinnskrenkning over 15 dager kan ikke ilegges uten at saken har vært forelagt for krigsadvokat, førstekrigsadvokat eller Generaladvokaten dersom avgjørelsen skal treffes av Forsvarssjefen eller Generalinspektørene for Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret eller Heimevernet. Er det av særlige grunner nødvendig at slik refselse blir ilagt straks, kan det i stedet gis melding om saken til krigsadvokat, førstekrigsadvokat eller Generaladvokaten så snart som mulig etter at refselsen er ilagt. Refselse ilagt i strid med reglene her, faller bort for den del som overstiger grensene i første punktum.

I alle andre saker bør refsende sjef forelegge saken dersom vedkommende sjef finner saken tvilsom, eller av andre grunner ønsker råd i saken.

§ 16.

En offiser kan ikke etterforske en sak eller utøve refselsesmyndighet mot noen offiseren er gift eller forlovet med eller er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken, eller når offiseren er en av dennes fosterforeldre eller verge.

Det samme gjelder når offiseren selv eller en person som offiseren er forbundet med som nevnt i første ledd, er personlig fornærmet ved handlingen.

Offiseren har plikt til å ta stilling til sin egen habilitet. Offiserens avgjørelse er ikke gjenstand for særskilt klage.

Foreligger forhold som nevnt i første eller annet ledd, behandles saken av offiserens nærmeste foresatte.

§ 17.

Den som utøver refselsesmyndighet, skal sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst før det avgjøres om refselse skal ilegges.

Før refselse ilegges, skal den som forfølgningen er rettet mot, gjøres kjent med det påklagede forhold og de opplysninger som foreligger. Vedkommende skal også gis adgang til å forklare seg muntlig eller skriftlig og til å oppgi bevis. Der det etter forholdene ikke er utilrådelig, skal den som forfølgningen er rettet mot, gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

§ 18.

Den forfølgningen retter seg mot, har rett til å la seg bistå av vernepliktig i tjeneste, tillitsvalgt eller militært tilsatt. Valget må ikke vesentlig forsinke saken.

§ 19.

Vedtak som går ut på refselse, skal være skriftlig, underskrevet og datert og inneholde:

§ 20.

Den refsede skal uten opphold underrettes om vedtaket, jfr § 19.

Andre refselser enn de som inngår under § 5 nr. 4 b, meddeles vanligvis i nærvær av flere vernepliktige i tjeneste eller militært tilsatte.

Blir en refselse opphevet eller omgjort, skal dette så vidt mulig meddeles på samme måte som det opprinnelige vedtak om refselse.

Den forfølgningen har rettet seg mot, skal underrettes om avgjørelsen selv om refselse ikke blir ilagt.

Vil forholdet bli anmeldt til påtalemyndigheten, skal den forfølgningen har rettet seg mot også gis underretning om dette.

§ 21.

Den refsede skal leveres kopi av vedtaket. På blanketten skal det være opplyst at den refsede kan kreve å gjøre seg kjent med de bestemmelser som er nevnt i § 19 nr. 2. Når vedtaket er meddelt, skal den refsede spørres om refselsen vedtas eller om det tas betenkningstid. Betenkningstiden er i så fall 48 timer. Samtidig skal vedkommende gis skriftlig meddelelse om adgangen til å kreve saken prøvet av høyere refselsesmyndighet, jfr. §§ 23 og 38, frister for slik klage og hvordan en skal gå frem.

§ 22.

Offiser som har ilagt en refselse, kan selv oppheve eller omgjøre den, dersom det viser seg at vedtaket er uriktig, eller det på grunn av etterfølgende omstendigheter er urimelig at det blir stående ved makt.

Likeledes kan vedkommende offiser omgjøre en ilagt refselse på arrest til bot når fullbyrdelsen ikke kan gjennomføres som følge av at refsede av en militærlege er kjent soningsudyktig og/eller udyktig til videre militærtjeneste.

Skjerpelse av refselsen kan bare skje når opplysninger som senere er kommet frem, gjør det utvilsomt at forholdet er vesentlig grovere enn tidligere antatt.

Adgang til omgjøring etter første og annet ledd faller bort når klage over refselsen er avsendt til høyere myndighet etter §§ 23 og 28.

§ 23.

Den som er ilagt en refselse kan klage over refselsen til den høyere sjef Kongen bestemmer, jfr. dog § 28 annet punktum.

§ 24.

Klagen må fremsettes innen 48 timer etter at den refsede blir gjort kjent med vedtaket. Den kan være skriftlig eller muntlig og settes frem for en foresatt. Er klagen muntlig, nedskrives og undertegnes den straks av den foresatte.

I klagen bør angis hvilke omstendigheter den bygges på.

Er klagen ikke satt frem i rett tid, skal saken likevel tas under behandling av den høyere myndighet dersom særlige omstendigheter foreligger eller oversittelsen av fristen ikke kan legges den refsede til last og klagen er satt frem innen 48 timer etter at den refsede fikk adgang til det.

§ 25.

Klageinstansen skal påse at saken er tilstrekkelig opplyst. Før klageinstansen treffer sin avgjørelse, skal saken legges frem for krigsadvokat eller førstekrigsadvokat hvis avgjørelsen treffes av distriktskommandosjef eller tilsvarende, eller for Generaladvokaten hvis avgjørelsen treffes av generalinspektør eller Forsvarssjefen.

Klageren skal gjøres kjent med nye opplysninger som er fremkommet i klagesaken og gis anledning til å uttale seg om disse.

Klagebehandlingen foregår etter reglene i kapittel 4.

§ 26.

Blir det klaget over refselse som går ut på arrest, bot eller frihetsinnskrenkning, skal refselsen ikke iverksettes før klagen er avgjort. Refselse som går ut på bot, kan likevel iverksettes dersom den refsede dimitterer før klagen er avgjort.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om at refselse på frihetsinnskrenkning i inntil 7 dager kan iverksettes uten opphold.

§ 27.

Klageinstansen kan prøve alle sider ved saken. Avgjørelsen kan gå ut på at den påklagede refselse stadfestes, oppheves eller omgjøres, eller at forholdet anmeldes til påtalemyndigheten.

Refselsen kan bare skjerpes hvis det er misforhold mellom den anvendte reaksjon og den refselse klagemyndigheten finner passende.

§ 28.

Den refsede kan påklage en avgjørelse i klagesak til en klagenemnd. For refselser som er ilagt av Forsvarssjefen, er klagenemnda første og eneste klageinstans.

§ 29.

Klagenemnda skal ha en leder og 2 andre medlemmer, alle med 2 personlige vararepresentanter. Lederen og dennes vararepresentanter skal være jurister, fortrinnsvis med dommererfaring, og være uten tilknytning til Forsvaret. Av de øvrige medlemmer skal ett medlem være offiser eller befal og ett medlem være vernepliktig i tjeneste.

Nemndas medlemmer og vararepresentanter oppnevnes av Kongen. Lederen og dennes vararepresentanter oppnevnes for 4 år av gangen og de øvrige for 2 år.

§ 30.

Klage til nemnda må fremsettes innen sju dager etter at den refsede ble gjort kjent med vedtaket. For øvrig gjelder bestemmelsen i § 24 tilsvarende.

Bestemmelsen i § 26, første ledd, gis tilsvarende anvendelse.

§ 31.

Et medlem av nemnda må ikke delta i behandlingen av en klagesak når medlemmet

Nemnda avgjør selv om et medlem ikke skal delta i behandlingen av en sak. Vedkommende medlem skal ikke delta i avgjørelsen. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende.

Medlem skal i god tid si fra om forhold som gjør eller kan gjøre medlemmet inhabil. Før spørsmålet avgjøres, bør vararepresentant innkalles til å møte og delta ved avgjørelsen dersom det kan gjøres uten vesentlig tidsspille eller kostnad.

§ 32.

Lederen og et annet medlem som nemnda velger, kan nekte en sak fremmet dersom de finner det klart at klagen ikke fører frem. Når en slik avgjørelse er fattet, kan vedtaket fullbyrdes. Alle saker som er nektet fremmet, skal omtales for nemnda i møte som kan beslutte at saken likevel skal fremmes.

§ 33.

Lederen tilrettelegger nemndas arbeid og leder saksforberedelsen og møtene. Lederen skal dra omsorg for at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Lederen eller nemnda kan beslutte at det skal holdes muntlige forhandlinger.

§ 34.

Den refsede har i forbindelse med saken adgang til å uttale seg skriftlig eller muntlig for en offiser. Den refsede har adgang til å oppgi bevis og rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med mindre dette etter forholdene er utilrådelig. Er det besluttet muntlige forhandlinger, har den refsede rett til å være til stede i møte.

Bestemmelsen i § 18 finner tilsvarende anvendelse. Vedkommende kan på ethvert trinn under behandlingen for nemnda la seg bistå av advokat. Nemnda kan også beslutte om det på det offentliges bekostning skal oppnevnes advokat til å bistå klageren.

Forsvaret kan opptre i saken med generaladvokaten eller den generaladvokaten bemyndiger.

§ 35.

En fulltallig nemnd avgjør saken i møte. Avgjørelsen skal grunngis og være undertegnet av nemndas medlemmer.

Bestemmelsen i § 27 gjelder tilsvarende, likevel slik at begrensningene i § 27, annet ledd, også gjelder for adgangen til å lempe på refselsen.

§ 36.

Søksmål etter tvisteloven kan bare reises når klageadgangen er uttømt. Søksmål må være reist innen to måneder etter at den refsede fikk underretning om avgjørelsen og om fristen til å reise søksmål.

§ 37.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om utøvelsen av disiplinærmyndighet overfor personell som tjenestegjør ved internasjonal enhet og gjøre unntak fra bestemmelsene i kapittel 3.

Utøvelse av disiplinærmyndighet etter første ledd skjer med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av avtale med fremmed stat eller med en internasjonal organisasjon.

§ 38.

Vedtak om refselse skal med de begrensninger som følger av § 26 og § 30 settes i verk uten opphold. Vil slik iverksetting være til ulempe for tjenesten eller ha åpenbart urimelige følger for den refsede eller for noen av den refsedes pårørende, kan den besluttes utsatt. Det samme gjelder når iverksetting uten opphold ikke vil tjene det som er refselsens hensikt. Iverksetting kan også utsettes hvis refselsen er ilagt i utlandet og særlige grunner taler for det.

Adgangen til å iverksette faller bort ett år etter at refselsesvedtaket er blitt endelig.

§ 39.

Arrest utholdes i militært arrestlokale.

Dersom arrest er anvendt som refselse, skal arrestanten daglig tas ut til tjeneste.

Kongen gir ellers nærmere regler om iverksetting av arrest.

§ 40.

Til dekning av bot kan hos vernepliktige i tjeneste trekkes ved hver utbetaling inntil halvparten av de løpende tjenestetillegg.

Inndrivning av bot hos militært tilsatte, kan skje ved trekk i lønn. Uten samtykke fra den refsede kan ved hver utbetaling ikke mer enn en fjerdedel av lønnen tilbakeholdes til dekning av boten. Slikt trekk går foran annet trekk i lønn, bortsett fra trekk for underholdsbidrag for det tidsrom lønnen gjelder, og trekk etter den borgerlige straffeprosesslov^​1 § 456.

Skal boten inndrives etter tjenestetidens slutt, kan den inndrives av den sivile påtalemyndighet etter reglene i den borgerlige straffeprosesslov på begjæring fra vedkommende militære myndighet. Krav som nevnt i denne paragraf innkreves av Statens innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.

§ 41.

Iverksetting av refselse, jfr §§ 34 og 35, påligger den refsedes foresatte på tidspunktet for iverksetting.

Vedtak om iverksetting kan ikke påklages etter denne lov.

§ 42.

Blir en refselse opphevet, skal den refsede ha erstatning av staten for det økonomiske tap vedkommende måtte ha lidt.

Erstatning tilkjennes ikke når vedkommende ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen.

Har den refsede medvirket til skaden på en måte som kan legges vedkommende til last, kan erstatning settes ned eller helt falle bort.

Erstatningsspørsmålet avgjøres av departementet.

§ 43.

Enhver sjef skal føre tilsyn med sine undergittes utøvelse av refselsesmyndigheten.

Er refselse ilagt for et forhold som ikke lovlig kan avgjøres på denne måte, skal refselsen oppheves.

Finner en sjef en lovlig ilagt refselse ufortjent eller for streng, kan vedkommende sjef oppheve, omgjøre eller nedsette den. Refselsen kan ikke skjerpes.

Den foresatte kan beslutte å oversende saken til påtalemyndigheten.

Før en refselse blir opphevet eller omgjort eller forholdet anmeldt til påtalemyndigheten, skal krigsadvokaten, førstekrigsadvokaten eller Generaladvokaten ha gitt uttalelse.

Departementet kan bestemme hvordan og til hvem kopi av refselsesvedtakene skal sendes for tilsyn etter denne bestemmelse.

§ 44.

Ved utøvelsen av og tilsynet med myndigheten til å refse og ved etterforskningen av slike saker bistås de militære sjefer av Generaladvokat, førstekrigsadvokat og krigsadvokat.

§ 45.

Forklaring som opptas av generaladvokat, førstekrigsadvokat eller krigsadvokat, avgis i overvær av et vitne som medunderskriver protokollen. Slike vitner skal velges fra de lister som er nevnt i straffeprosessloven § 468. Dersom et militært rettsvitne ikke kan skaffes innen rimelig tid, kan et borgerlig rettsvitne benyttes. Særskilt protokollfører bør om mulig brukes.

§ 46.

Generaladvokaten utnevnes etter reglene i straffeprosessloven § 472 første ledd.

Førstekrigsadvokatene og krigsadvokatene beskikkes etter reglene i straffeprosessloven § 472 andre ledd.

§ 47.

I krigstid gjelder følgende særregler:

Bestemmelsene i første ledd gjelder også i den utstrekning Kongen har truffet bestemmelse i medhold av straffeprosessloven § 463 femte ledd andre punktum.

§ 48.

Disiplinærforføyninger mot krigsfanger og mot andre internerte som nevnt i § 3 annet ledd, skal tilfredsstille kravene etter Geneve-konvensjonen av 12 august 1949 om behandling av krigsfanger. Som refselse kan i slike tilfelle brukes de disiplinærmidler som er nevnt i konvensjonens artikkel 89, jfr artikkel 90. Myndigheten til å refse utøves i første instans av leirkommandanten eller av en ansvarlig offiser som nevnt i konvensjonens artikkel 96.

§ 49.

Forvaltningsloven kommer ikke til anvendelse på saker etter loven her.

Kongen fastsetter nærmere regler om den militære disiplinærmyndighet.

§ 49 a.

Krav i eller i medhold av loven her om at forklaring, rapport, meddelelse, samtykke, eller annet skal være skriftlig, er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon. Krav om rekommandert brev er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon dersom det er benyttet en betryggende metode for å sikre at meldingen er mottatt.

Bruk av elektronisk kommunikasjon ved underretning om et vedtak er bare tillatt når den vedtaket retter seg mot uttrykkelig har godtatt dette.

§ 50.

Følgende overgangsbestemmelser skal gjelde:

– – –

§ 51.

Loven her trer i kraft fra den tid^​1 Kongen bestemmer. Det kan bestemmes at enkelte av reglene skal tre i kraft fra et annet tidspunkt enn loven ellers.

– – –