Loven ble opphevet av ny luftfartslov 11 juni 1993 nr. 101 fra 1 april 1994, for Svalbard og Jan Mayen fra 1 april 1996 iflg. res. 15 mars 1996 nr. 270. – Jfr. tidligere lover 7 des 1923 nr. 8 (tilleggslover 17 juni 1932 nr. 5, 23 april 1948 nr. 4, 11 mars 1949 nr. 2, 6 juli 1951 nr. 2, 4 juli 1952 nr. 7, 22 mai 1953 nr. 3, 17 juli 1953 nr. 24, 23 okt 1959 § 36 nr. 25), 12 juni 1936 nr. 6, 20 mai 1938 nr. 2, 4 juli 1952 nr. 5 og nr. 10 og tilleggslov 10 juni 1966 nr. 6.
Innledende bestemmelser.
§ 1.
Luftfart kan her i riket bare finne sted i samsvar med denne lov og forskrifter gitt med heimel i loven.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Loven gjelder også for luftfart med norsk1 luftfartøy utenfor norsk område når annet ikke framgår av lovens innhold og det er forenlig med fremmed rett som skal få anvendelse i henhold til overenskomst med fremmed stat eller for øvrig ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger.
Reglene i kapittel IX får anvendelse også på luftfart med utenlandsk luftfartøy utenfor norsk område i den utstrekning det følger av overenskomst med fremmed stat2 eller for øvrig av alminnelige rettsgrunnsetninger.
Med hensyn til straffebestemmelsenes anvendelse på handlinger foretatt utenfor norsk område gjelder reglene i den borgerlige straffelov3 kapittel 1, jfr. nærværende lovs § 211 annet ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfart innenfor norsk område kan bare foretas med fartøy som har:
a.
norsk nasjonalitet1 eller
b.
nasjonalitet i fremmed stat som har sluttet overenskomst med Norge om rett til slik fart, eller
c.
særskilt tillatelse av luftfartsmyndigheten.2
Tillatelsen som nevnt under bokstav c gis i tilfelle på slike vilkår som i det enkelte tilfelle finnes påkrevd for å sikre at luftfarten foregår på betryggende måte, eller som for øvrig finnes nødvendig av allmenne hensyn. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen kan av militære grunner eller av hensyn til den offentlige sikkerhet innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor visse områder.
Når den offentlige sikkerhet krever det, eller under andre ekstraordinære forhold, kan Kongen midlertidig innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor hele riket.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel II. Registrering, nasjonalitet og merking. Rettigheter i luftfartøyer.
A. Registrering av luftfartøyer.
§ 6.1
Et register over norske luftfartøyer føres av den tjenestemann Kongen bestemmer.2 Registeret skal inneholde særskilte avdelinger for luftfartøyer som blir registrert i medhold av §§ 16 og 17.
Registerførerens avgjørelser kan påklages til departementet3 av enhver som har rettslig klageinteresse. For den som har fått underretning om avgjørelsen, er fristen for å klage tre uker fra den dag da underretningen ble sendt. For andre er fristen tre uker fra den dag da vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen, jf. likevel femte punktum. I særlige tilfeller kan registerføreren sette en frist som er lengre enn tre uker. Reglene i tinglysingsloven §§ 10 a og 10 b om enkelte innskrenkninger i adgangen til å ta et kjæremål til følge gjelder tilsvarende.
For registrering i luftfartøyregisteret betales gebyr etter samme regler som for tinglysing og registrering i lov om rettsgebyr4 kapittel 6, jfr. kapittel 1.5
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 17 des 1982 nr. 86, 29 juni 1990 nr. 47.
2
Sjefen for vedk. kontor i Luftfartsverket, jfr. res. 8 des 1961 og 18 nov 1977.
3
Jfr. res. 8 des 1961, Justisdepartementet er klageinstans.
Et luftfartøy kan bare bli registrert når det har norsk eier. Som norsk reknes:
a.
den norske stat og innretninger som styres av staten,
b.
norske kommuner,
c.
norske statsborgere,
d.
stiftelser som har helt norsk styre med sete i Norge,
e.
foreninger og liknende sammenslutninger som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor minst to tredjedeler av medlemmene er norske statsborgere eller likestilt med slike etter denne paragraf,
f.
aksjeselskaper som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf eier aksjer svarende til minst to tredeler av aksjekapitalen og kan utøve stemmerett i selskapets generalforsamlinger med minst to tredeler av alle stemmer,
g.
andre selskaper som utelukkende består av norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf.
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen2 tillate at et fartøy blir registrert, selv om eieren ikke oppfyller vilkårene etter første ledd.3
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Et luftfartøy som er registrert i fremmed stat, kan ikke registreres her i riket før det er slettet i det utenlandske register. Hviler det på fartøyet registrert rettighet som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket,2 kan fartøyet ikke overføres til luftfartøyregisteret, med mindre rettighetshaveren er utløst eller samtykker i overføringen, eller rettigheten er falt bort ved tvangssalg.3
Et fartøy som er ført inn i det militære luftfartøyregister (jfr. §§ 216-217), kan ikke registreres etter nærværende kapittel før det er slettet i det militære register.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Et luftfartøy kan ikke bli registrert med mindre det
a.
har luftdyktighetsbevis2 som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten3 og
b.
oppfyller de krav som Kongen4 fastsetter for å motvirke støy, luftforurensing og andre former for miljøforstyrrelser til skade eller ulempe for personer og eiendom utenfor fartøyet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 13 juni 1975 nr. 49.
2
Jfr. § 45.
3
Jfr. §§ 44 og 212.
4
Jfr. res. 26 okt 1979 med fullmakt for Samferdselsdepartementet.
Registrering skjer på grunnlag av skriftlig søknad fra eieren. Søknaden skal inneholde alle opplysninger1 som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og for at vilkårene etter §§ 7-9 er oppfylt. Er det til søkerens eiendomsrett knyttet vilkår eller begrensninger som kan føre til at eiendomsretten går over til en annen, skal dette opplyses i søknaden.
Dersom søkeren gjør det sannsynlig at han er eier, men ikke kan føre tilstrekkelig bevis for sin atkomst, kan registerføreren etter hans begjæring kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist, som settes til minst 2 måneder. Melder ingen seg, kan registerføreren godta søkeren som eier.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Skjer det etter registreringen endring i fartøyets eiendomsforhold eller i eierens nasjonalitet, eller undergår fartøyet endring av betydning for dets identifisering, skal eieren uten opphold sende registerføreren melding1 om endringen med nødvendige opplysninger og bevis. Ved endring i eiendomsforholdet påhviler samme plikt også den tidligere eier.
Finner registerføreren å kunne godta meldingen, skal han føre endringen inn i registeret og i tilfelle slette fartøyet eller gjøre anmerkning på dets blad etter reglene i §§ 13 og 14.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
når det begjæres av den som i registeret er oppført som eier,
b.
når vilkårene etter § 7 ikke lenger er til stede, og Kongen1 ikke gir tillatelse til at fartøyet likevel kan bli stående i registeret,
c.
når fartøyet er hugd opp eller totalt havarert,
d.
når fartøyet er forsvunnet.
Et fartøy ansees i alle fall som forsvunnet når det er gått 3 måneder etter at siste flyging ble påbegynt, og det ikke foreligger opplysninger om at det fremdeles er i behold.
Har det inntrådt noe forhold som nevnt foran under bokstav b-d, skal eieren uten opphold melde2 det til registerføreren, om det ikke allerede er gjort etter § 12.
Har fartøyet i 3 år ikke hatt gyldig luftdyktighetsbevis,3 kan det slettes i registeret, såframt eieren ikke skaffer slikt bevis innen en frist som luftfartsmyndigheten fastsetter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Hviler det registrert heftelse på fartøyet, skal det ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker. I stedet gjøres anmerkning om det forhold som skulle ha medført sletting. Slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som sletting.
Blir et registrert luftfartøy solgt på avbetaling med eiendomsforbehold, skal avtalen uten opphold meldes1 til registerføreren. Meldingsplikten påhviler både selger og kjøper.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når et luftfartøy i utlandet eies av noen som oppfyller vilkårene etter § 7 og som akter å få det registrert i Norge, kan fartøyet etter søknad fra ham registreres foreløpig i en særskilt avdeling av registeret etter nærmere regler som Kongen2 fastsetter. Reglene i § 8 første ledd gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfartøy som er under bygging her i riket, kan etter begjæring av eieren registreres foreløpig i en særskilt avdeling av registeret, såframt fartøyet har nådd et slikt byggetrinn at det kan identifiseres, og eieren oppfyller vilkårene etter § 7.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når et fartøy er blitt foreløpig registrert etter § 16 eller § 17, gjelder bestemmelsene i §§ 12-15 og 24-34 så langt de passer. Blir fartøyet senere endelig registrert, skal det slettes i den særskilte avdeling, og de heftelser som er anmerket, føres over til dets blad i registeret.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når et luftfartøy er slettet i registeret eller anmerkning gjort etter § 14, skal fartøyets eier eller – såframt fartøyet er gått over til eier i utlandet – den tidligere eier uten opphold sende nasjonalitets- og registreringsbeviset tilbake til registerføreren. Er det ellers ført inn i registeret endring i noe forhold som omhandles i beviset, skal eieren uten opphold sende inn beviset til registerføreren, som gir det påskrift om endringen eller bytter det om med ett nytt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når et luftfartøy er blitt foreløpig registrert etter § 16, skal det utstedes midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter nærmere regler som Kongen1 gir.
Fartøyet har norsk nasjonalitet så lenge beviset står ved makt.
Reglene i § 20 gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha1 norsk nasjonalitets- og registreringsbevis i samsvar med reglene i dette kapittel.
Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha nasjonalitets- og registreringsbevis eller tilsvarende dokument fra fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til slik luftfart.
Brukes et fartøy med særskilt tillatelse etter § 4 bokstav c, gjelder det som Kongen fastsetter om bevis for slik tillatelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Et luftfartøy som er innført i norsk register etter § 11 eller § 16, skal merkes med norsk nasjonalitetsmerke og det tildelte registreringsmerke. Disse merker skal fartøyet føre så lenge det står i registeret.
Fartøy som hører heime i fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til luftfart innenfor norsk område, skal ved slik fart være merket i samsvar med reglene i fartøyets heimland.
Fartøy som brukes med tillatelse etter § 4 bokstav c, skal være merket i samsvar med med forskrifter som Kongen2 gir.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Ved overføring av eiendomsrett til registrert luftfartøy og ved stiftelse eller overføring av annen rettighet i fartøyet er registrering av det dokument som heimler retten, nødvendig i samme utstrekning som det trengs tinglysing ved fast eiendom.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
For framgangsmåten ved registreringen gjelder reglene i lov om tinglysing av 7. juni 1935 kap. 2 for så vidt angår fast eiendom tilsvarende, når ikke annet følger av denne lov.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Såframt ikke annet er bestemt ved lov, kan et dokument bare anmerkes i registeret når det går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har et registrert luftfartøy til gjenstand.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som har registerheimel til luftfartøyet, har også heimel til motorer, propeller, radioutstyr, instrumenter og annet som hører til fartøyet, når ikke registeret utpeker en annen som berettiget til disse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når en rettighet omfatter et luftfartøy med motorer og annet som er nevnt i § 28, faller retten i disse ting ikke bort om tingene midlertidig blir skilt fra fartøyet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom det ved registreringen av et fartøy påhviler dette rettsbeskyttet panterett eller annen heftelse som er stiftet her i riket og er av den art at den etter § 24 trenger å bli registrert, beholder heftelsen sin prioritet, såframt dokumentet kommer inn til registrering innen 3 måneder etter at fartøyet ble ført inn i registeret. Er fartøyet foreløpig ført inn etter §§ 16 eller 17, reknes fristen fra den dag dette skjedde.
Er heftelsen tinglyst, kan tinglysingsdommeren slette den når dokumentet er registrert eller fristen etter første ledd er utløpt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Pantsetting av at registrert luftfartøy kan også omfatte reservedeler som til enhver tid er lagret på bestemte steder her i riket, når de tilhører eieren av luftfartøyet, og deres art og omtrentlige antall framgår av pantebrevet. Det samme gjelder lagre i en fremmed stat som har sluttet seg til den internasjonale konvensjon om anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om panteretten og panthaverens navn og adresse.
Til reservedeler reknes deler av et luftfartøy, motorer, propeller, radioutstyr, instrumenter og andre ting som holdes lagret for å erstatte deler av fartøyet eller tilbehør som blir utskiftet.
Sikkerheten i reservedeler som avhendes og bortføres fra lageret, faller ikke bort dersom erververen forsto eller burde forstå at avhendingen var uberettiget av hensyn til panthaveren.
Ved utleggsforretning kan eieren av luftfartøyet kreve at reservedeler som hører til fartøyet og er lagret her i riket, skal tas med som tilbehør. Den som har panterett i fartøyet med reservedeler, kan motsette seg at det blir tatt særskilt utlegg i reservedelene.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når et fartøy blir overført til norsk register fra utenlandsk register, skal registrerte heftelser som hviler på fartøyet og som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, føres over til dets blad i registeret.
Andre utenlandske heftelser kan bare registreres med samtykke av eieren og da med prioritet etter reglene i tinglysingslovens §§ 20 flg.
Rettigheter som ikke rettsgyldig kan stiftes etter norsk lov, kan ikke føres over til norsk register.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når det gjøres sannsynlig at eiendomsretten til et registrert fartøy er gått over til en annen enn den som har registerheimel, og at erververen ikke kan skaffe seg heimel i samsvar med reglene i tinglysingslovens §§ 13 og 14, gjelder reglene foran i § 10 annet ledd tilsvarende.
2. Anerkjennelse av rettigheter i utenlandske luftfartøyer i henhold til konvensjon av 19. juni 1948.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Jfr. tidligere lov 4 juli 1952 nr. 6.
§ 35.
Bestemmelsene i dette avsnitt gjelder utenlandske luftfartøyer som er innført i nasjonalitetsregister i en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen av 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Bestemmelsene i § 40 skal dog også gjelde norske luftfartøyer.
Like med en konvensjonsstat reknes ethvert territorium som en konvensjonsstat har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen for, såframt det føres særskilt nasjonalitetsregister for luftfartøyer i territoriet.
Et luftfartøys heimland er den stat eller det territorium hvor det er innført i nasjonalitetsregister.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Følgende rettigheter i et luftfartøy skal anerkjennes her i riket, såframt de er gyldig stiftet i samsvar med loven i en konvensjonsstat hvor fartøyet var registrert på stiftelsestiden, og dessuten er innført i et offentlig rettighetsregister i heimlandet:
1.
eiendomsrett,
2.
besitterens rett etter kjøpeavtale til å erverve eiendomsretten,
3.
bruksrett etter leieavtale for minst seks måneder,
4.
panterett og andre rettigheter som grunner seg på avtale og skal sikre betalingen av et pengekrav på eller inntil et bestemt beløp.
Andre rettigheter i et luftfartøy enn lovbestemt panterett for krav som er nevnt i § 40, kan ikke anerkjennes eller stiftes her i riket med prioritet foran de under nr. 1-4 nevnte rettigheter.
Til luftfartøyet reknes også motorer og annet som er nevnt i § 28, selv om tingene midlertidig er skilt fra fartøyet.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Rettighetenes innbyrdes prioritet og de virkninger som registreringen ellers har i forhold til tredjemann, bedømmes etter loven i den konvensjonsstat hvor rettigheten er registrert.
Blir en rettighet senere overført til en annen konvensjonsstats register,1 bedømmes hver registrerings gyldighet etter loven i den stat som ved registreringen var fartøyets heimland.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Skal en registrert rettighet som anerkjennes etter § 36, sikre betalingen av et pengekrav, og omfatter rettigheten eller loven i fartøyets heimland tillike reservedeler, anerkjennes også retten i reservedeler som til enhver tid er lagret her i riket, såframt lagringsstedet er nevnt i stiftelsesdokumentet, og en fortegnelse som viser arten og det omtrentlige antall av de reservedeler rettigheten omfatter, er tatt inn i eller heftet ved dokumentet. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om den registrerte rettighet og om innehaverens navn og adresse.
Bestemmelsene i § 32 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom et krav på bergelønn eller erstatning for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare et luftfartøy som er forulykket eller stedt i nød, har panterett i fartøyet etter loven i en konvensjonsstat hvor arbeidet ble avsluttet, skal panteretten anerkjennes her i riket med prioritet foran alle andre rettigheter i fartøyet. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse, foran dem som grunner seg på en tidligere.
Panteretten kan dog ikke anerkjennes dersom det er gått 3 måneder uten at den er anmerket i fartøyets rettighetsregister og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Om søksmålsfristen er overholdt, bedømmes etter loven i den stat hvor saken er reist.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir et luftfartøy eller en rettighet i fartøyet gjenstand for arrest, utlegg eller tvangssalg, og saksøkte med kjennskap til forfølgningen overdrar eller stifter en rettighet som nevnt i § 36, kan overdragelsen eller rettigheten ikke anerkjennes til skade for saksøkeren eller tvangssalgskjøperen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for inndragning, tilbakeholdelse eller andre forholdsregler som er eller blir fastsatt for å sikre overholdelsen av lover om inn- og utførsel, innvandring eller luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være luftdyktig og oppfylle fastsatte miljøkrav.
Et fartøy kan ikke ansees som luftdyktig, med mindre det er slik konstruert, bygd, utstyrt og vedlikeholdt og har slike flygeegenskaper at det tilfredsstiller sikkerhetens krav.
Et fartøy kan ikke ansees å oppfylle miljøkravene med mindre det oppfyller de krav som departementet fastsetter for å motvirke støy, luftforurensning og andre former for miljøforstyrrelser til skade eller ulempe for personer og eiendom utenfor fartøyet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfartsmyndigheten2 foretar besiktelser av luftfartøyer og fører også ellers tilsyn med at fartøyer som brukes til luftfart etter denne lov, er luftdyktige og oppfyller fastsatte miljøkrav.
Luftfartsmyndigheten kan la besiktigelse og tilsyn foreta ved norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når det ved besiktelse eller på annen måte er godtgjort at et luftfartøy er luftdyktig og oppfyller fastsatte miljøkrav, utsteder luftfartsmyndigheten2 luftdyktighetsbevis henholdsvis miljøbevis for fartøyet. Bevisene kan utstedes for bestemt tid og kan begrenses til å gjelde luftfart av bestemt art eller innenfor bestemt område. Departementet3 kan bestemme at det i vedkommende bevis eller i særskilt dokument som skal følge med dette, skal tas inn nærmere anvisninger om de forutsetninger med hensyn til bruken av fartøyet som må iakttas, for at dette kan regnes for luftdyktig henholdsvis for å oppfylle fastsatte miljøkrav.
Bevisene skal på begjæring fornyes, såframt fartøyet oppfyller de krav til luftdyktighet, henholdsvis miljø som gjelder når fornyelsen skal skje. Luftfartsmyndigheten kan overlate til sakkyndig eller myndighet som iverksetter besiktigelse i henhold til § 44 annet ledd, å foreta fornyelsen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 20 mai 1988 nr. 35.
2
Jfr. § 212.
3
Samferdselsdepartementet iflg. res. 9 nov 1990 nr. 888.
Norsk2 fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha3 luftdyktighetsbevis og miljøbevis som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.4
Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha enten luftdyktighetsbevis og miljøbevis som nevnt i første ledd eller luftdyktighetsbevis og miljøbevis utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike bevis skal anerkjennes her i riket.
Luftfartsmyndighetene kan gi et fartøy særskilt tillatelse til luftfart uten hinder av reglene i første og annet ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom ikke luftfartsmyndigheten bestemmer noe annet, blir et norsk luftdyktighetsbevis henholdsvis miljøbevis ugyldig:
a.
når fartøyet ikke har undergått foreskrevet besiktelse,
b.
når det er foretatt endring med fartøyet eller dets utstyr som kan ha betydning for luftdyktigheten eller for at det skal oppfylle miljøkravene,
c.
når fartøyet eller dets utstyr har lidd skade som åpenbart har betydning for luftdyktigheten eller for at det skal oppfylle fastsatte miljøkrav.
Luftfartsmyndigheten kan erklære et luftdyktighetsbevis eller miljøbevis ugyldig når det ellers har inntrådt forhold som etter dens skjønn kan ha betydning for luftdyktigheten henholdsvis oppfyllelsen av miljøkravene.
I tilfelle som nevnt i bokstav c varer ugyldigheten inntil skaden er utbedret i samsvar med nærmere forskrifter som departementet2 gir. Ellers varer ugyldigheten inntil fartøyet er erklært luftdyktig henholdsvis at det oppfyller fastsatte miljøkrav.
Når et bevis er blitt ugyldig, kan luftfartsmyndigheten kreve det innlevert.3
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 20 mai 1988 nr. 35.
2
Samferdselsdepartementet iflg. res. 9 nov 1990 nr. 888.
Det som er bestemt foran i §§ 45 og 47 om utstedelse, fornyelse og ugyldighet av luftdyktighetsbevis, og miljøbevis, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk bevis.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Eieren eller brukeren av et fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal påse at fartøyet er luftdyktig og fyller miljøkravene, samt har foreskrevne luftdyktighetsbevis og miljøbevis.
Har det inntrådt noe forhold av betydning for luftdyktigheten eller for at fartøyet skal oppfylle fastsatte miljøkrav, skal han snarest mulig gi luftfartsmyndigheten melding om det i samsvar med nærmere forskrifter som departementet2 fastsetter. Han plikter å gi luftfartsmyndigheten de opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet med luftdyktigheten og om fartøyet oppfyller miljøkravene.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 20 mai 1988 nr. 35. – Jfr. §§ 177, 179, 201.
2
Samferdselsdepartementet iflg. res. 9 nov 1990 nr. 888.
Luftfartsmyndigheten kan kreve adgang til ethvert fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, og har rett til å foreta enhver undersøkelse av fartøyet og dets utstyr som den finner nødvendig for å kunne utføre besiktelse og tilsyn. Herunder kan luftfartsmyndigheten kreve den hjelp som den trenger av eieren eller brukeren og besetningen. Den kan således kreve fartøyet klargjort til besiktelse, lasten losset og prøveflyging og andre nødvendige prøver utført. Undersøkelser m.m. etter denne paragraf skal foregå på slik måte at det ikke voldes unødig ulempe med hensyn til fartøyets trafikk eller på annen måte.
Det som i første ledd er sagt om luftfartsmyndigheten, får tilsvarende anvendelse på norsk og utenlandsk sakkyndig og utenlandsk myndighet som foretar besiktelse eller tilsyn i henhold til § 44 annet ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når det gjelder å prøve et luftfartøys egenskaper eller det foreligger andre særlige grunner, kan luftfartsmyndigheten etter nærmere forskrifter som Kongen1 gir, gjøre unntak fra det som er bestemt i eller i medhold av dette kapittel.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen2 kan bestemme at bygging av luftfartøy, framstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av nærmere angitte vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler bare må foretas av folk med særskilt godkjenning eller ved godkjent bedrift.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfartsmyndigheten2 fører tilsyn med at bestemmelsene om bemanning blir overholdt. Den kan la tilsyn foreta ved norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som skal gjøre tjeneste på luftfartøy, må oppfylle de vilkår Kongen2 fastsetter med hensyn til statsborgerforhold, alder, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning og øvelse m.m.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Sertifikat for tjeneste på luftfartøy som fører eller i annen egenskap som Kongen2 bestemmer, utstedes av luftfartsmyndigheten3 til den som godtgjør at han fyller de fastsatte vilkår for den tjeneste sertifikatet gjelder.
Sertifikatet kan begrenses til å omfatte luftfart med bestemte arter av luftfartøyer, luftfart av bestemt art eller luftfart innenfor bestemt område.
Sertifikatet utstedes for bestemt tid. Det skal på begjæring fornyes for bestemt tid, såframt innehaveren oppfyller de vilkår som gjelder for tjenesten når fornyelsen skal skje.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som gjør tjeneste på luftfartøy i egenskap som nevnt i § 56, skal ha sertifikat som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten,2 eller sertifikat utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike sertifikater skal anerkjennes her i riket.
I internasjonal luftfart skal dog den som gjør tjeneste på norsk3 fartøy, ha sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.
For luftfart innenfor norsk område kan luftfartsmyndigheten nekte å godta sertifikat utstedt i fremmed stat til norsk statsborger.
Luftfartsmyndigheten kan gi særskilt tillatelse til tjenstgjøring på luftfartøy uten hinder av bestemmelsen i første ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfartsmyndigheten kan tilbakekalle norsk sertifikat for bestemt tid, inntil videre eller for resten av gyldighetstiden, dersom innehaveren i eller utenfor tjeneste gjør seg skyldig i forseelse av betydning for denne eller om han ellers ikke fyller vilkårene for å gjøre den tjeneste sertifikatet gjelder.
Sertifikatet skal tilbakekalles for minst ett år dersom innehaveren blir ilagt straff for å ha gjort tjeneste ombord påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet rus- eller bedøvelsesmiddel.2 Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelsen i § 71 annet ledd. Er han tidligere i de siste 5 år ilagt straff for en av de nevnte overtredelser, skal sertifikatet tilbakekalles for alltid.
Når luftfartsmyndigheten finner grunn til å anta at det foreligger et forhold som kan begrunne tilbakekalling, kan den straks sette sertifikatet ut av kraft inntil spørsmålet om tilbakekalling er avgjort. Er det innledet politietterforsking mot innehaveren, har politiet tilsvarende adgang til å sette sertifikatet foreløpig ut av kraft, men ikke for lengre tid enn 3 uker uten samtykke av luftfartsmyndigheten.
Blir vedtak om tilbakekalling påklaget, kan klagemyndigheten3 forkorte eller forlenge tilbakekallingstiden. Er sertifikatet tilbakekalt etter reglene i annet ledd, kan klagemyndigheten etter søknad sette ned tilbakekallingstiden også under den minstetid som der er fastsatt, når det foreligger særdeles formildende omstendigheter og tilbakekalling for så lang tid som fastsatt vil virke urimelig hardt.
Når et sertifikat er tilbakekalt eller satt ut av kraft, skal dokumentet innleveres til luftfartsmyndigheten.4
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Det som er bestemt foran i §§ 561 og 58 om utstedelse, fornyelse og tilbakekalling av sertifikat, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk sertifikat.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som har sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, skal snarest mulig melde2 fra til denne om forhold som kan ha betydning for spørmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten.
Sertifikatinnehaveren er pliktig til når som helst å underkaste seg de undersøkelser3 og prøver som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfartsmyndigheten1 kan tillate at et luftfartøy brukes til luftfart i utdanningsøyemed og ellers når det foreligger særlig grunn, selv om fartøyet ikke er bemannet på den måte som er fastsatt i eller i medhold av dette kapittel.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Fartøysjefen skal påse at fartøyet er luftdyktig og behørig utrustet, bemannet og lastet, og at flygingen ellers forberedes og gjennomføres i samsvar med gjeldende bestemmelser.
Bestemmelsen i § 49 annet ledd2 om plikt til å gi melding om forhold av betydning for luftdyktigheten og til å gi opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet, gjelder tilsvarende for fartøysjefen. Han plikter videre i samsvar med nærmere forskrifter som fastsettes av Kongen,3 å gi melding til luftfartsmyndigheten om forhold av betydning for spørsmålet om besetningsmedlemmenes tjenestedyktighet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når det er nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom om bord eller for å opprettholde orden og lydighet om bord, har fartøysjefen rett til å bruke makt og iverksette andre tiltak i den utstrekning det etter forholdene kan anses forsvarlig.
Ethvert medlem av besetningen plikter å yte fartøysjefen hjelp. Etter oppfordring av fartøysjefen kan også passasjerer yte hjelp.
Når det er påtrengende nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom om bord, kan besetningsmedlemmer og passasjerer uten oppfordring fra fartøysjefen iverksette forebyggende tiltak og herunder bruke makt, i den utstrekning det etter forholdene kan anses forsvarlig.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir det ombord på luftfartøy forøvd straffbar handling av alvorligere art, skal fartøysjefen så vidt mulig foreta det som trengs for å sikre bevis, og som ikke uten skade kan utsettes.
Fartøysjefen skal så vidt mulig sørge for at den skyldige ikke unnviker, og kan i det øyemed om nødvendig ta ham i forvaring. Uten eget samtykke kan den skyldige ikke holdes i forvaring lenger enn inntil han kan overleveres til politiet i Norge eller til vedkommende myndighet i utlandet.
Fartøysjefen kan ta i forvaring gjenstander som antas å ha betydning som bevismidler. Han skal gi politi eller myndighet som nevnt i annet ledd de nødvendige opplysninger og bevismidler som han har sikret seg etter første punktum.
Reglene i § 65 annet ledd gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir tiltak etter §§ 65 eller 66 iverksatt på forsvarlig måte, kan det for skade som derved voldes den som tiltaket var rettet mot, ikke kreves erstatning av fartøysjefen, besetningsmedlemmer eller passasjerer, og heller ikke av fartøyets eier eller bruker eller den på hvis vegne reisen ble foretatt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kommer fartøyet i nød, skal fartøysjefen gjøre alt som står i hans makt for å trygge fartøy, ombordværende og gods. Må fartøyet forlates, skal han så vidt mulig sørge for å bringe fartøydokumentene i sikkerhet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Inntreffer ved bruken av et fartøy en luftfartsulykke som medfører at noen avgår ved døden eller at det skjer betydelig skade på person, på fartøyet eller på eiendom utenfor fartøyet, skal fartøysjefen uten opphold sørge for at luftfartsmyndigheten blir underrettet, og snarest mulig deretter gi denne rapport om forholdet. Det samme gjelder når det har vært alvorlig fare for slik ulykke, eller det har inntruffet noe som tyder på vesentlig feil ved fartøyet eller bakketjenesten.
Er fartøysjefen ikke i stand til å gi slik underretning og rapport, skal det gjøres av fartøyets eier eller bruker.
Kongen2 kan fastsette begrensninger i meldeplikten, utvide den til å omfatte andre besetningsmedlemmer enn fartøysjefen eller bestemme at melding skal gis også til andre enn luftfartsmyndigheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Jfr. § 201.
2
Samferdselsdepartementet iflg. res. 8 des 1961. – Ved res. 29 mars 1985 nr. 699 er paragrafen gitt anvendelse også for utenlandsk luftfartøy innenfor norsk område.
Den som gjør tjeneste på luftfartøy, skal lyde sine foresattes ordrer i tjenesten, vise omsorg for fartøy, ombordværende og gods og ellers samvittighetsfullt utføre sine tjenesteplikter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Ingen må gjøre tjeneste ombord når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel eller på grunn av sykdom, tretthet eller liknende årsak er uskikket til å utføre tjenesten på betryggende måte. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,4 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon, reknes han i alle tilfelle for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff.
Den som har gjort tjeneste, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første 6 timer etter tjenesten, når han forstår eller må forstå at det kan bli innledet politietterforskning vedrørende hans forhold i tjenesten. Dette forbud gjelder ikke etter at politiet har latt lege ta blodprøver eller har avgjort at det ikke skal tas blodprøve.
Når det er grunn til å tro at noen har overtrådt bestemmelsene i første eller annet ledd kan politiet framstille ham til undersøkelse av lege, som kan ta blodprøver. Vedkommende departement gir nærmere regler om slik legeundersøkelse og alt som står i samband med det.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Jfr. §§ 58, 186, lov 16 juli 1936 nr. 2 og res. 8 des 1961, avsnitt D, 2, som gir paragrafen anvendelse også for utenlandsk luftfartøy innenfor norsk område.
Område som innrettes til landingsplass for luftfartøyer, og andre luftfartsanlegg skal tilfredsstille de sikkerhetskrav og andre krav Kongen2 fastsetter.
Kongen kan gi forskrifter om under hvilke vilkår et område kan brukes som landingsplass uten å være særskilt innrettet for det.
Kongen gir forskrifter om drift og vedlikehold av landingsplasser og luftfartsanlegg.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfartsmyndigheten2 fører tilsyn med landingsplasser og luftfartsanlegg og påser for øvrig at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av dette kapittel, blir overholdt. Den kan til enhver tid kreve adgang til plasser og anlegg og til annen eiendom i den utstrekning det er nødvendig for utøvingen av tilsynet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
For å anlegge, drive eller inneha landingsplass til allmenn bruk kreves konsesjon fra Kongen. Staten trenger dog ikke konsesjon.
Kongen kan bestemme at en landingsplass under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne anlegges, drives eller innehas uten konsesjon.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Konsesjonen må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn. Før avgjørelsen treffes, skal det være innhentet uttalelse fra vedkommende kommunale og andre myndigheter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når konsesjonstiden er utløpt, har staten rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens anlegg med rettigheter og løst tilbehør mot erstatning etter skjønn. Erstatningen fastsettes til det som det ville koste å anskaffe et tilsvarende nytt anlegg, bereknet etter prisene på innløsningstiden og med fradrag for verdmink på grunn av elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller liknende. For ting som ikke lenger kan skaffes, skal dog omsetningsverdien legges til grunn.
Innløsing kan foretas i konsesjonstiden med ett års varsel, når allmenne hensyn eller offentlige interesser gjør det nødvendig, og da mot erstatning etter vanlige ekspropriasjonsregler.2
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen kan bestemme at det skal kreves tillatelse fra vedkommende departement1 til å anlegge, drive eller inneha landingsplass som ikke er til allmenn bruk, eller til å anlegge, drive eller inneha annet luftfartsanlegg. Kongen kan gi nærmere forskrifter om slik tillatelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Landingsplass til allmenn bruk må være godkjent av luftfartsmyndigheten.2 For plass som nevnt i § 73 annet ledd trengs dog ikke godkjenning med mindre luftfartsmyndigheten særskilt bestemmer det. Kongen fastsetter i hvilken utstrekning godkjenning skal kreves for landingsplasser som ikke er til allmenn bruk, og for andre luftfartsanlegg.
For godkjenningen settes slike vilkår som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.
Tilfredsstiller anlegget ikke de krav som til enhver tid gjelder for godkjenning av slike anlegg, eller blir de fastsatte vilkår vesentlig tilsidesatt, kan luftfartsmyndigheten tilbakekalle godkjenningen.
Er det inntrådt noe forhold som kan medføre at anlegget ikke lenger tilfredsstiller kravene, plikter innehaveren å gi melding3 til luftfartsmyndigheten så snart han får kjennskap til forholdet. Er det farlig å bruke anlegget, skal innehaveren straks sette dette ut av drift i den utstrekning det er nødvendig, uten å vente på luftfartsmyndighetens avgjørelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Vedkommende departement2 kan bestemme at det for en landingsplass til allmenn bruk skal utarbeides og fastsettes en plan over de høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som finnes nødvendige i området utenfor plassen med hensyn til bebyggelse, master, ledninger, beplantning, forstyrrende virksomhet og andre luftfartshindringer. I sjø- og isflyhavner kan planen også omfatte selve havneområdet. Før det treffes bestemmelse om særskilt plan i medhold av første punktum, skal det undersøkes om den plan som trengs, kan utføres i medhold av bestemmelsene om reguleringsplanlegging i plan- og bygningsloven.
I planen skal angis grensene for det område den omfatter.
Planens gyldighet kan begrenses til et bestemt tidsrom.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når det er truffet bestemmelse etter § 84, skal luftfartsmyndigheten2 i samråd med de berørte kommuner og fylkeskommunens planleggingsmyndigheter, utarbeide forslag til plan.
Forslaget legges ut på et høvelig sted til ettersyn for dem saken vedkommer. Utleggingen og kunngjøringen om utleggingen skal skje etter bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 27-1.
Når saken er ferdigbehandlet, gir luftfartsmyndigheten tilråding til departementet,3 som fastsetter planen.
Luftfartsmyndigheten kan kreve at innehaveren av plassen skaffer opplysninger4 om materialet og yter annen hjelp som trengs for behandlingen av saken. Departementet kan pålegge innehaveren helt eller delvis å utføre gjøremål som etter første og annet ledd påhviler luftfartsmyndigheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Planen legges ut og kunngjøres på samme måte som bestemt i § 85 annet ledd, første til tredje punktum. Departementet2 kan bestemme at planen også skal kunngjøres på annen måte.
Etter krav fra departementet skal planen tinglyses for de eiendommer som antas å ville bli berørt i vesentlig grad av rådighetsinnskrenkningene. Er skjønn forlangt etter § 90, skal slik tinglysing alltid kreves for så vidt angår de eiendommer som skjønnsbegjæringen gjelder.
Utgiftene til kunngjøring og tinglysing bæres av plassens innehaver.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
De høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som er fastsatt i planen, må ikke overskrides uten samtykke av departementet.2 For slikt samtykke kan settes vilkår, f.eks. om endring eller merking av den bebyggelse e.l. som det er tale om.
I tilfelle av overskridelse uten samtykke skal luftfartsmyndigheten3 sette vedkommende en frist til å rette forholdet. Det samme kan luftfartsmyndigheten gjøre når vilkårene for et samtykke etter første ledd ikke blir overholdt.
Blir fristen oversittet, kan luftfartsmyndigheten la det nødvendige utføre ved namsmyndighetens hjelp og på vedkommendes bekostning. Får staten ikke sine utlegg dekket hos ham, kan den kreve dem erstattet av plassens innehaver.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Finnes det i området ved planens ikrafttreden luftfartshindring som er i strid med planen, skal hindringen fjernes om ikke departementet1 samtykker i at den blir stående. Reglene i § 87 første ledds annet punktum, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Utgifter til tiltak etter § 87 tredje ledd skal dog bæres av plassens innehaver, bortsett fra tilfelle hvor § 87 annet ledds annet punktum er brakt til anvendelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når en eiendom berøres av rådighetsinnskrenkinger, har eieren rett til erstatning fra plassens innehaver for så vidt innskrenkningene medfører at eiendommen ikke kan utnyttes på rekningsvarende måte, hensett til dens størrelse og beliggenhet og forholdene for øvrig, eller at eieren på annen måte lider et formuetap som han etter alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å få erstattet. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for rettigheter i fast eiendom.
Likeså kan det kreves erstatning fra innehaveren dersom noen lider skade eller tap ved tiltak etter § 88.
Erstatning kan dog ikke kreves uten at det forgjeves er søkt dispensasjon etter § 87 første ledd. Staten innestår for at erstatningen blir betalt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Saker om erstatning etter § 89 avgjøres ved skjønn.2
Skjønn må forlanges av den som krever erstatning, innen en frist som fastsettes i planen. Fristen må ikke settes kortere enn 2 år fra kunngjøringen. Reglene om oppreisning i lov om domstolene av 13. august 1915 §§ 153-158 gjelder tilsvarende.
Skjønnskostnadene bæres av plassens innehaver, om ikke skjønnsretten bestemmer noe annet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Innehaveren av plassen skal påse at de fastsatte rådighetsinnskrenkninger blir overholdt. I tilfelle av overtredelse skal han uten opphold gi melding1 til luftfartsmyndigheten.2
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Planen kan endres på samme måte som bestemt for istandbringelse av ny plan. Lempninger i fastsatte rådighetsinnskrenkninger kan dog foretas uten at forslag blir lagt ut på forhånd.
For område som ikke går inn under noen plan kan Kongen gi bestemmelser om luftfartshindringer. Reglene i § 87 første og annet ledd og tredje ledds første punktum og §§ 88-90 gjelder i så fall tilsvarende, dog slik at utgifter som etter §§ 88-90 skulle påhvile plassens innehaver, bæres av staten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reisegods og gods som befinner seg på landingsplasser, foretas i samsvar med forskrifter gitt av Kongen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen kan fastsette avgifter for benyttelse av landingsplasser som er til allmenn bruk. Kongen kan også fastsette avgifter for andre luftfartsanlegg eller tjenester som stilles til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 11 juni 1976 nr. 80. – Jfr. §§ 170, 175.
Med samtykke fra Stortinget kan departementet bestemme at det skal innkreves midler (avgift) fra passasjerer på en statlig landingsplass til spesiell finansiering av bestemte utbyggingstiltak på vedkommende lufthavn. Departementet fastsetter satsenes størrelse og hvilke passasjerkategorier som omfattes av ordningen. Det kan settes vilkår for bruken av midlene (avgiften).
Midlene (avgiften) kan tilfalle et særskilt finansieringsselskap med formål å finansiere et utbyggingstiltak som nevnt i først ledd. Departementet kan gjennomføre kontroll med selskapets virksomhet.
Departementet kan gi bestemmelser om plikt for luftfartøyets eier eller bruker til å medvirke til gjennomføring av ordningen og kan gjennomføre kontroll med at medvirkningen skjer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt.
Bestemmelsene i luftfartsloven §§ 170 og 175 gis tilsvarende anvendelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til allmenn bruk skal være åpne for utenlandske luftfartøyer på samme vilkår som for norske fartøyer i tilsvarende internasjonal luftfart, når det er sluttet overenskomst om det med vedkommende fremmede stat.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen2 fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenstgjørende på landingsplass, ved annet luftfartsanlegg eller for øvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av betydning for luftfartens sikkerhet, og gir regler om sertifikat for slik tjeneste.
Kongen kan fastsette at tjenestegjørende som omfattes av første ledd, snarest mulig skal melde fra til luftfartsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten. Paragraf 60 første ledds annet punktum3 og annet ledd, gjelder tilsvarende for den som pålegges slik meldeplikt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 11 juni 1976 nr. 80.
2
Samferdselsdepartementet iflg. res. 8 des 1961.
3
§ 60 annet ledd annet punktum er opphevet ved lov 13 juni 1980 nr. 42.
Konsesjon til å drive rutefart utelukkende innenfor riket kan bare gis til noen som etter § 7 reknes for norsk.
Oppfyller konsesjonshaveren ikke lenger vilkårene etter første ledd, faller konsesjonen bort, om ikke forholdet blir rettet innen en frist som vedkommende departement1 fastsetter.
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen gjøre unntak fra det som er bestemt i denne paragraf.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Staten har rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens bedrift i samsvar med reglene i § 80. Kongen kan gjøre unntak fra denne bestemmelse for så vidt angår konsesjon til rutefart mellom Norge og utlandet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som innenfor norsk område vil drive annen ervervmessig luftfartsvirksomhet enn rutefart, må ha tillatelse fra vedkommende departement,2 om ikke annet blir bestemt av Kongen.3 Når det gjelder skoleflyging, oppvisningsflyging, konkurranseflyging eller annen luftfartsvirksomhet av særlig art, kan Kongen bestemme at slik tillatelse skal kreves selv om virksomheten ikke drives ervervmessig.
For slike tillatelser gjelder bestemmelsene i §§ 101-103, 105 og 106 tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen2 gir forskrifter om hva som skal iakttas for å unngå sammenstøt mellom luftfartøyer eller andre luftfartsulykker og ellers for å trygge mot farer og ulemper som følge av luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen2 kan fastsette flygeveger som luftfartøyer skal følge innenfor norsk område, og gi særlige forskrifter for fartøyer som skal passere rikets grense, således om hvor grensen kan passeres og hvilke landingsplasser fartøyene skal bruke ved avgang eller ankomst.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når hensynet til den offentlige orden eller sikkerhet krever det, kan vedkommende myndighet pålegge et luftfartøy å lande. Landingen skal foretas snarest mulig. Er ikke annen anvisning gitt, skal fartøyet lande på nærmeste, innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.
Kommer et fartøy inn i et område hvor luftfart er forbudt,2 skal fartøyet uten opphold forlate området, på hurtigste måte underrette vedkommende myndighet og, for så vidt myndigheten ikke gir annen anvisning, lande på nærmeste innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.
Etterkommer et fartøy ikke bestemmelsene i første eller annet ledd, kan vedkommende myndighet ved tvangsmidler hindre fartøyet i å fortsette flygingen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Krigsmateriell må ikke føres med luftfartøy uten tillatelse fra vedkommende departement.2 Kongen gir forskrifter2 om hva som skal forståes med krigsmateriell og kan gjøre unntak fra bestemmelsen i første punktum.
Kongen3 kan av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet forby eller gi regulerende forskrifter om føring av annet gods enn krigsmateriell.
Kongen4 kan forby eller gi regulerende forskrifter om adgangen til å medføre og bruke fotografiapparater i luftfartøy.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
For så vidt forholdet ikke er regulert ved særskilt lovbestemmelse,2 fastsetter Kongen3 hvilke fartøydokumenter et luftfartøy skal ha, i hvilken utstrekning de skal medføres ombord, og hvorledes de skal opprettes, føres og oppbevares.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Vedkommende myndighet har rett til å undersøke luftfartøyer og kontrollere fartøydokumentene og de dokumenter som de tjenstgjørende ombord skal være forsynt med.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Bestemmelsene i dette kapittel gjelder befordring med luftfartøy av passasjerer, reisegods eller gods når befordringen utføres mot vederlag. Utføres befordringen av et luftfartsforetak, gjelder kapitlets regler også når befordringen skjer uten vederlag.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Ved postbefordring svarer fraktføreren bare overfor postverket. Ansvaret reguleres ikke av bestemmelsene i kapitlet her, men av særskilte regler som gjelder mellom fraktføreren og postverket.
Bestemmelsene om befordringsdokumenter i §§ 119-124 gjelder ikke når befordringen utføres under usedvanlige forhold og faller utenfor vanlig luftfartsvirksomhet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
For passasjertransporter skal2 det utstedes billett. Billetten kan være individuell eller kollektiv. En billett skal inneholde:
a.
opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet; og
b.
opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmelsesstedet ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat.
Billetter behøver ikke utstedes dersom opplysninger etter første ledd (a) og (b) registreres på annen måte.
Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 10 juni 1966 nr. 6, 18 des 1987 nr. 94.
Ved befordring av innskrevet reisegods skal2 reisegodsbevis utferdiges. Er reisegodsbeviset ikke heftet sammen med eller inntatt i en passasjerbillett som fyller kravene i § 119 første ledd, skal det inneholde:
a.
opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet; og
b.
opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmelsesstedet ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat.
Reisegodsbevis behøver ikke utferdiges dersom opplysninger etter første ledd (a) og (b) registreres på annen måte.
Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 10 juni 1966 nr. 6, 18 des 1987 nr. 94.
Ved godsbefordring skal2 det utferdiges luftfraktbrev.
Luftfraktbrev behøver ikke utferdiges dersom opplysningene om befordringene er registrert på annen måte og avsenderen samtykker i dette. Fraktføreren skal i så fall gi avsenderen en godskvittering dersom avsenderen krever det. Godskvitteringen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger til at godset kan identifiseres og skal gi avsenderen rett til de registrerte opplysninger om transporten.
Er luftfraktbrev ikke utferdiget, kan fraktføreren ikke nekte å ta imot gods til transport med den begrunnelse at det system som er brukt for å registrere opplysninger om transporten, ikke er tilgjengelig på omlastings- eller bestemmelsessted.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfraktbrevet utferdiges av avsenderen i tre eksemplarer. Det første eksemplar skal være påtegnet for fraktføreren og underskrives av avsenderen. Det annet eksemplar skal være påtegnet for mottakeren og underskrives både av avsenderen og fraktføreren. Det tredje eksemplar underskrives av fraktføreren og leveres tilbake til avsenderen etter at godset er mottatt. Underskriftene kan være trykt eller erstattet av stempel.
Har fraktføreren utferdiget luftfraktbrevet etter begjæring av avsenderen, anses han for å ha gjort det på avsenderens vegne, om ikke annet blir godtgjort.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfraktbrevet og godskvitteringen skal2 inneholde:
a.
opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet
b.
opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmelsesstedet ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat.
c.
opplysning om sendingens vekt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 10 juni 1966 nr. 6, 18 des 1987 nr. 94.
Avsenderen er ansvarlig for at de opplysninger som han eller noen som har handlet på vegne av ham har gitt i luftfraktbrevet er riktige. Det samme gjelder opplysninger gitt for registrering eller for innføring i godskvittering. Er opplysningene om godset uriktige eller ufullstendige, plikter avsenderen å erstatte skade som dette medfører for fraktføreren eller noen denne er ansvarlig for.
Er avsenderen ikke ansvarlig etter første ledd for uriktige eller ufullstendige opplysninger som er registrert eller tatt inn i godskvitteringen, svarer fraktføreren for de skader som dette medfører for avsenderen eller noen som denne er ansvarlig overfor. Forutsetningen er at fraktføreren har begått feil ved innføringen av avsenderens opplysninger i godskvitteringen eller ved registreringen. Det samme gjelder dersom noen annen på fraktførerens vegne har påført godskvitteringen opplysningene eller har registrert dem.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Luftfraktbrevet eller godskvitteringen gjelder som bevis for avslutningen av fraktavtalen, mottakelsen av godset og vilkårene for transporten som er tatt inn i luftfraktbrevet eller godskvitteringen om ikke annet blir godtgjort.
Luftfraktbrevets eller godskvitteringens opplysninger om godsets vekt, dimensjoner, pakning og stykketall anses riktige, om ikke annet blir godtgjort. Andre opplysninger i luftfraktbrevet om godsets mengde, rominnhold eller tilstand gjelder derimot ikke som bevis overfor fraktføreren med mindre han har undersøkt riktigheten i nærvær av avsenderen og bekreftet dette ved påskrift på luftfraktbrevet, eller opplysningene gjelder godsets synlige tilstand.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når avsenderen oppfyller sine forpliktelser2 etter fraktavtalen, har han rett til å rå over godset ved å ta det tilbake på avgangs- eller bestemmelseslandingsplassen, ved å stanse det i tilfelle av landing underveis, ved å la det utlevere – på bestemmelsesstedet eller underveis – til en annen enn den mottaker som er oppgitt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, eller ved å kreve det sendt tilbake til avgangslandingsplassen. Sin rådighet over godset kan avsenderen dog bare utøve når det ikke medfører skade for fraktføreren eller andre avsendere, og han må erstatte de kostnader som påløper. Kan avsenderens ordre ikke utføres, skal fraktføreren straks underrette ham.
Utfører fraktføreren avsenderens ordre uten å bli forvist det eksemplar av luftfraktbrevet som ble levert til avsenderen eller godskvitteringen, er fraktføreren ansvarlig for den skade som derved måtte påføres rette innehaver av luftfraktbrevet eller godskvitteringen, men med regress mot avsenderen.
Avsenderens rett opphører samtidig med at mottakerens rett etter § 129 inntrer. Nekter mottakeren å ta imot godset, eller kan han ikke treffes, trer avsenderen igjen inn i sin rett til å råde over godset.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når godset er kommet fram til bestemmelsesstedet, kan mottakeren, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i § 128, kreve at fraktføreren skal utlevere godset til ham mot at han betaler de skyldige beløp og ellers oppfyller de befordringsvilkår2 som er nevnt i transportavtalen.
Fraktføreren skal underrette mottakeren så snart godset er kommet fram, om ikke annet er avtalt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Innrømmer fraktføreren at godset er tapt, eller er det ikke kommet fram senest 7 dager etter at det skulle ha vært framme, kan mottakeren overfor fraktføreren gjøre gjeldende de rettigheter som fraktavtalen gir ham.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Avsenderen plikter å gi opplysninger og legge fram de dokumenter som trengs for å oppfylle toll-, avgift- og politiforskrifter før godset kan utleveres til mottakeren. Han er overfor fraktføreren ansvarlig for skade som følger av at disse opplysninger eller dokumenter mangler eller er ufullstendige eller ikke forskriftsmessige, med mindre fraktføreren eller hans folk har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.
Fraktføreren plikter ikke å undersøke om opplysningene og dokumentene er riktige og fullstendige.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir en passasjer drept eller skadd på legeme eller helse, er fraktføreren ansvarlig,2 såframt den hendelse som har forårsaket skaden, er inntruffet ombord i luftfartøyet eller i sammenheng med at passasjeren går ombord eller forlater fartøyet. Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig for dødsfall eller personskader som utelukkende er forårsaket av passasjerens helsetilstand.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir reisegods skadd, eller går det helt eller delvis tapt, er fraktføreren ansvarlig,2 såframt den hendelse som har forårsaket skaden er inntruffet ombord på luftfartøy eller i forbindelse med at passasjeren gikk ombord på eller forlot luftfartøyet eller mens godset var i fraktførerens varetekt. Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig dersom skaden er forårsaket utelukkende av godsets egen beskaffenhet eller av feil eller mangler ved godset.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Fraktføreren er ansvarlig2 for tap som følge av at godset blir skadd eller går helt eller delvis tapt som følge av hending inntruffet under lufttransport. Han blir likevel ikke ansvarlig om han godtgjør at skaden utelukkende er følge av:
a.
godsets egen beskaffenhet eller feil eller mangler ved godset,
b.
mangelfull pakking av godset som er utført av noen annen en fraktføreren, dennes ansatte eller noen annen enn fraktføreren, dennes ansatte eller noen som denne svarer for,
c.
krigshandling eller væpnet konflikt, eller
d.
utøvelse av offentlig myndighet i forbindelse med at godset innføres, utføres eller omlastes.
Som lufttransport reknes i paragrafen her den tid som godset er i fraktførerens varetekt på en flyplass, ombord på et luftfartøy eller, ved landing utenfor en flyplass, uansett hvor godset befinner seg. Lufttransport omfatter ikke slike transporter til lands eller vanns som skjer utenfor en flyplass. Utføres en slik transport i forbindelse med innlasting, utlevering eller omlasting på grunn av transportavtalen, skal likevel skaden anses å være forårsaket ved en hending under lufttransporten, om ikke annet blir godtgjort.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av forsinkelse ved lufttransport av passasjerer, reisegods og gods, med mindre han godtgjør at han selv og hans folk har tatt alle nødvendige forholdsregler for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Ved befordring av passasjerer eller reisegods skal erstatning settes ned eller helt falle bort dersom den skadelidte selv ved egen skyld har medvirket til skaden. Blir en passasjer drept eller skadd og noen annen enn passasjeren selv krever erstatning, skal erstatningen også settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at passasjeren ved egen skyld har medvirket til skaden.
Ved godstransport skal erstatningen settes ned eller helt falle bort dersom skadelidte ved egen skyld har medvirket til skaden.
Nedsetting eller bortfall av erstatning etter første og andre ledd skjer etter en vurdering av hva som er rimelig hensett til graden av medvirkning.
For lufttransporter innen riket som foretas uten mellomlanding utenlands, gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeerstatning §§ 5-1 og 5-2.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Ved befordring av passasjerer er fraktførerens samlete ansvar2 for hver enkelt skadd eller drept passasjer begrenset til 100.000 spesielle trekkrettigheter (SDR). Skal erstatningen gis i form av periodiske utbetalinger, skal den kapitaliserte verdien ikke overstige denne begrensningen.
Fraktførerens ansvar for tap som følge av forsinkelse ved befordring av passasjer er begrenset til 4.150 spesielle trekkrettigheter (SDR) for hver passasjer.
Ved befordring av reisegods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt begrenset til 1.000 spesielle trekkrettigheter (SDR) for hver passasjer.
Ved befordring av gods er fraktførerens ansvar begrenset til 17 spesielle trekkrettigheter (SDR) pr kg. Dersom avsenderen ved overlevering av godset til fraktføreren særskilt angir verdien av godset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp. Dersom bare en del av godset kommer bort, skades, går tapt eller forsinkes, reknes bare den sammenlagte vekten av de berørte kolli med når grensen for fraktførerens ansvar skal bestemmes. Dersom verdien av andre kolli som omfattes av samme luftfraktbrev eller godskvittering påvirkes, skal disse kolliene likevel reknes med.
Sakskostnader kan tilkjennes saksøkeren uten hinder av ansvarsgrensene i denne paragraf. Dette gjelder likevel ikke for godstransport hvis fraktføreren innen 6 måneder fra tidspunktet for skadehendingen eller innen saksanlegget skriftlig har tilbudt skadelidte en erstatning som ikke er mindre enn domsbeløpet bortsett fra sakskostnadene.
Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene reknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 20 feb 1976 nr. 3, 12 mai 1978 nr. 20.
Blir fraktførerens tilsatte eller noen som fraktføreren ellers svarer for saksøkt for skade som de har voldt i tjeneste eller oppdrag for denne, skal den samlede erstatning som kan ilegges dem og fraktføreren, ikke overstige den grense som gjelder for fraktføreren.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Mottas innskrevet reisegods eller gods uten klage fra mottakerens side, formodes godset å være utlevert i god stand og overensstemmende med befordringsdokumentet, om ikke annet blir godtgjort.
Er godset skadd eller delvis tapt, må mottakeren klage om det til fraktføreren umiddelbart etter at skaden eller tapet er oppdaget, og senest innen 7 dager for reisegods og 14 dager for gods, regnet fra mottakelsen. Ved forsinkelse må det klages senest innen 21 dager fra den dag da godset ble stilt til rådighet for mottakeren.
Klage skal gis ved påtegning på befordringsdokumentet eller ved brev avsendt innen fristens utløp.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Erstatningssøksmål2 etter dette kapittel må reises enten på fraktførerens bosted eller på det sted hvor bedriften har sitt hovedsete eller den forretningsavdeling som har sluttet fraktavtalen, eller på bestemmelsesstedet.
Søksmål kan også reises ved domstolen på det sted fraktføreren har et kontor, dersom passasjeren har bosted her i riket, når søksmålet gjelder krav som følge av at passasjer er drept, skadd eller blitt forsinket eller krav på grunn av at reisegods har gått helt eller delvis tapt, blir skadd eller blitt forsinket.
Søksmål må reises ved norsk domstol eller domstol i en annen konvensjonstat, med mindre avgangsstedet eller bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i en stat som ikke er tilsluttet Varsjavakonvensjonen.3
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Erstatningskrav etter dette kapittel faller bort om ikke søksmål er reist innen 2 år reknet fra luftfartøyets ankomst til bestemmelsesstedet eller fra den dag da det skulle ha kommet fram eller da befordringen ble avbrutt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Skal en befordring, som etter en eller flere fraktavtaler utgjør en enhet, utføres av flere fraktførere etter hverandre, er enhver fraktfører som mottar den reisende, det innskrevne reisegods eller godset, ansvarlig for den del av befordringen som det påhviler ham å utføre.
Ved befordring av innskrevet reisegods eller av gods kan avsenderen også holde seg til den første fraktfører, og den som har rett til å kreve utlevering, til den siste fraktfører, selv om skaden, tapet eller forsinkelsen er inntruffet mens godset var i en annen fraktførers varetekt. Er to fraktførere ansvarlige, hefter de solidarisk.
E. Befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6.
§ 146 a.1
Bestemmelsene i §§ 146 b-146 f gjelder når en befordring blir helt eller delvis utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen, med mindre det godtgjøres at dette er skjedd uten den avtalesluttende fraktførers samtykke.
Bestemmelsene i §§ 146 c, 146 e og 146 f gjelder bare den del av befordringen som ikke utføres av den avtalesluttende fraktfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II).
Både den fraktfører som har sluttet fraktavtalen og den fraktfører som helt eller delvis utfører den, skal anses som fraktførere i forhold til reglene i dette kapittel. For den avtalesluttende fraktfører gjelder dette hele befordringen, men for den utførende fraktfører bare for så vidt angår den del av befordringen som han utfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II).
Ved bedømmelsen av en fraktførers ansvar skal handlinger og unnlatelser av den annen fraktfører eller av dennes folk i tjenesten anses å ha samme virkning som hans egne handlinger og unnlatelser. Dette skal likevel ikke i noe tilfelle medføre at den utførende fraktførers ansvar overstiger de grenser som er fastsatt i § 138.
Har den avtalesluttende fraktfører påtatt seg forpliktelser ut over dem som er fastsatt i dette kapittel, eller har passasjer eller avsender oppgitt en særlig interesse i samsvar med § 138 annet ledd, får dette ikke virkning i forhold til den utførende fraktfører med mindre det er godtatt av ham.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II).
Melding eller klage som i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel rettes til den ene fraktfører, får virkning også i forhold til den annen. Ordre som nevnt i § 128 får ikke virkning med mindre den er gitt til den avtalesluttende fraktfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II).
Den avtalesluttende og den utførende fraktfører og deres folk i tjenesten er til sammen ikke ansvarlig ut over det høyeste erstatningsbeløp som noen av fraktførerne svarer for. Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for ham.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II).
Erstatningssøksmål kan, uansett om det rettes mot begge fraktførere eller bare den ene av dem, reises ved domstol som etter § 144 er kompetent i sak mot den avtalesluttende fraktfører, eller ved domstol på den utførende fraktførers bosted eller på det sted hvor hans bedrift har sitt hovedsete.
Blir søksmål reist mot bare den ene fraktfører og vil denne, om han taper, gjøre regresskrav gjeldende mot den annen, kan han dra regresskravet inn i saken i samsvar med tvistemålslovens § 69 uten hensyn til om det er verneting for det etter de alminnelige regler.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Tilføyd ved lov 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II).
(Sammensatt befordring.) Ved befordring som delvis utføres med luftfartøy og delvis med annet befordringsmiddel, gjelder dette kapittel bare luftbefordringen.
Vilkårene for de andre befordringsmåter kan inntas i luftbefordringsdokumentet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Forbehold i fraktavtalen og særlige avtaler forut for skaden er ugyldige for så vidt de går ut på at tvist skal avgjøres etter en lov som avviker fra denne lovs bestemmelser om befordringen eller ved annet verneting enn fastsatt i dette kapittel.
Ved godsbefordring kan det dog uten hinder av første ledd avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift på et sted som er rett verneting etter § 144, forutsatt at saken skal avgjøres i samsvar med Varsjava-konvensjonens2 bestemmelser i den utstrekning befordringen omfattes av konvensjonen. Likeledes kan det ved godsbefordring i tilfelle som nevnt i § 146 a avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift på et sted som er rett verneting etter § 146 f, forutsatt at saken skal avgjøres i samsvar med Guadalajarakonvensjonens2 bestemmelser i den utstrekning befordringen omfattes av denne konvensjon.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
For innenriks luftbefordring uten avtalt mellomlanding i fremmed stat kan departementet2 godkjenne at billett, reisegodsbevis eller luftfraktbrev ikke blir utferdiget selv om opplysningene ikke registreres på noen annen måte.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Med Varsjavakonvensjonen forstås den overenskomst om internasjonal luftbefordring som ble undertegnet i Varsjava 12. oktober 1929, slik den er endret ved protokoll avsluttet i Haag 28. september 1955.
Med Guadalajara-konvensjonen forstås den tilleggsoverenskomst til Varsjavakonvensjonen som ble undertegnet i Guadalajara 18 september 1961 om internasjonal luftbefordring utført av en annen person enn den avtalesluttende fraktfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Har en stat som har tiltrådt Warszawa-konvensjonen tatt forbehold som omhandlet i Haag-protokollen 28 september 1955 artikkel XXVI, Guatemala-protokollen 8 mars 1971 artikkel XXIII para 1 bokstav b, Montreal-protokoll nr. 3 25 september 1975 artikkel XXI para 1 bokstav b eller Montreal-protokoll nr. 4 samme dag artikkel XXI para 1 bokstav a, gjelder reglene i kapitlet her ikke luftbefordring som utføres for statens militære myndigheter med et der i staten registrert luftfartøy, såframt fartøyets hele lasteevne er reservert av disse myndigheter eller for deres rekning.
Reglene i dette kapittel gjelder heller ikke internasjonal luftbefordring som utføres direkte av en stat, eller av territorium for hvis utenriksanliggender den svarer, såframt staten ved ratifikasjonen eller tiltredelsen av Varsjavakonvensjonen av 12. oktober 1929 har tatt forbehold etter tilleggsprotokollen til konvensjonens artikkel 2.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Skjer det som følge av at et fartøy brukes til luftfart skade på person eller ting utenfor fartøyet, er eieren eller i tilfelle den bruker som nytter fartøyet for egen rekning, erstatningspliktig selv om ingen har skyld i skaden.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Voldes en skade av to eller flere luftfartøyer hefter de erstatningspliktige etter § 153 solidarisk. Retten avgjør hvor stor del av erstatningen hver av dem skal kunne kreve tilbake hos de andre.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir noen som har gjort tjeneste på luftfartøy, kjent erstatningspliktig for skade som er oppstått ved luftfart og skyldes hans feil eller forsømmelse i tjenesten, kan retten sette ned erstatningsbeløpet under hensyn til den utviste skyld, skadens størrelse og forholdene ellers. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for tjenstgjørende på bakken i stilling av betydning for luftfartsikkerheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når ikke annet blir bestemt av Kongen, skal det for fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av erstatningsplikt som nevnt i § 153.
Kongen2 kan bestemme at det også skal foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av skade som voldes personer eller ting i vedkommende luftfartøy eller i samband med at de går eller føres ombord eller forlater eller føres fra fartøyet, eller skade som voldes innskrevet gods mens fraktføreren har ansvaret etter kapittel IX.
Kongen2 kan gi nærmere forskrifter om forsikring eller sikkerhetstillelse, herunder om virkningen av at forsikringen eller sikkerheten ikke holdes i kraft.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen2 gir forskrifter om ettersøkings- og redningstjeneste i tilfelle hvor luftfartøy er saknet, i nød eller forulykket. Herunder kan gis bestemmelser om plikt for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner til å medvirke ved forberedelsen og gjennomføringen av ettersøkings- og redningstiltak, og om godtgjøring for slik medvirkning.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Når det finnes grunn til det og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, kan vedkommende departement1 pålegge fartøyets eier eller bruker å erstatte helt eller delvis statens utgifter til ettersøking av saknet fartøy. Det samme gjelder redningsutgifter for så vidt de ikke blir dekket ved bergelønn.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som berger eller medvirker til å berge et luftfartøy som er i nød eller forulykket, ombordværende gods eller noe som har hørt til fartøyet eller godset, har krav på bergelønn etter reglene i sjøloven kapittel 16, enten bergingen er foregått til sjøs, til lands eller i luften. Rett til andel i bergelønnen har også den som har reddet eller medvirket til redning av menneskeliv fra fartøyet under den nød som har gitt anledning til bergingen.
Godtgjøring kan også kreves for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare fartøyet eller gods fra fartøyet. De i første ledd nevnte regler om berging gjelder tilsvarende for slik godtgjøring.
Dersom arbeidet er avsluttet her i riket, har fordringshaveren tilbakeholdsrett og panterett i fartøyet eller godset med prioritet foran alle andre rettigheter. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse foran de som grunner seg på en tidligere. Eieren av gods har ikke personlig ansvar for fordringen.
Panteretten i gods faller bort når dette utleveres, og panteretten i fartøyet etter 3 måneder dersom den ikke er anmerket i registeret og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Søksmål kan reises på det sted hvor arbeidet er avsluttet, eller hvor fartøyet eller godset er.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Inntreffer ved bruken av et fartøy en luftfartsulykke som medfører at noen avgår ved døden eller at det skjer betydelig skade på person, på fartøyet eller på eiendom utenfor fartøyet, skal den myndighet Kongen bestemmer,1 foreta undersøkelse. Det samme gjelder når det har vært alvorlig fare for slik ulykke, eller det har inntruffet noe som tyder på vesentlig feil ved fartøyet eller bakketjenesten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Enhver plikter på forlangende å gi undersøkelsesmyndigheten de opplysninger han sitter inne med om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen.
Myndigheten har rett til å nytte privat grunn og kan kreve å få undersøke og ta i besittelse fartøy, vrakrester, dokumenter og andre ting i den utstrekning den trenger det for å kunne utføre sitt verv. Den kan påby legeundersøkelse etter reglene i § 71 tredje ledd. Om nødvendig kan myndigheten kreve hjelp av politiet.
Myndigheten kan også, om det finnes nødvendig for undersøkelsen, kreve bevisopptak etter reglene i lov om rettergangsmåten for tvistemål.2
Myndigheten skal i samsvar med nærmere forskrifter som Kongen3 gir, så vidt mulig underrette fartøyets eier og – om fartøyet brukes av en annen enn eieren – dets bruker, samt forsikreren og andre som saken angår, om undersøkelsen og gi dem adgang til innen undersøkelsen avsluttes å framkomme med det de finner påkrevd for å vareta sitt tarv. De interesserte har rett til, i den utstrekning det kan skje uten hinder for undersøkelsen, å være til stede ved denne og gjøre seg kjent med dokumentene.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som blir vitne til en luftfartsulykke, skal straks melde fra til nærmeste politimyndighet eller luftfartsmyndigheten, dersom han ikke etter forholdene har grunn til å anta at slik melding er unødvendig. Det samme gjelder den som finner et luftfartøy, deler av et luftfartøy eller andre ting under forhold som tyder på at det har inntruffet en luftfartsulykke.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Et luftfartøy som er forulykket, vrakrester eller andre ting fra et slikt fartøy og spor etter ulykken må ikke fjernes eller røres uten tillatelse av undersøkelsesmyndigheten eller politiet, med mindre det er nødvendig for å redde eller avverge fare for liv eller eiendom eller for å hindre at noe som kan ha betydning for undersøkelsen, går til grunne eller forsvinner.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom et luftfartøy som er forulykket, eller vrakrester eller andre ting fra et slikt fartøy er til hinder for den alminnelige ferdsel eller på annen måte til ulempe for allmennheten eller er til fare for folk eller eiendom, og eieren ikke fjerner det eller på annen måte retter forholdet, kan politiet sette ham en frist til å gjøre det. Oversittes fristen, kan politiet la det nødvendige foreta på eierens bekostning.
Er eieren ukjent, eller er det av hensyn til ferdselen eller av annen grunn nødvendig å skride inn straks, kan politiet sette i verk tiltak som nevnt i første ledd uten at det gis eieren noen frist.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Er det når en flyging skal påbegynnes, grunn til å anta at luftfartøyet ikke er luftdyktig2 eller behørig bemannet,3 eller at det for øvrig aktes brukt i strid med denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den, kan flygingen forbys og fartøyet om nødvendig hindres i å forlate landingsplassen. Beslutning om dette treffes av luftfartsmyndigheten4 eller av noen som den gir fullmakt; i siste tilfelle skal beslutningen uten opphold forelegges for luftfartsmyndigheten til prøving.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Innehaveren av en landingsplass til allmenn bruk kan hindre et luftfartøy i å forlate plassen så lenge avgiften2 for fartøyets benyttelse av plassen ikke blir betalt eller tilstrekkelig sikkerhet stilt. Det samme gjelder når avgift for andre luftfartsanlegg eller tjenester som er stilt til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy ikke blir betalt eller tilstrekkelig sikkerhet stilt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen2 kan av hensyn til luftfartens sikkerhet gi forskrifter om behandling, oppbevaring og levering av drivstoff og annet som brukes til utrusting av luftfartøyer, og om tilsyn med at bestemmelsene blir overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Eier eller bruker av luftfartøy og innehaver av godkjent landingsplass eller annet luftfartsanlegg plikter å gi slike opplysninger som luftfartsmyndigheten forlanger for å kunne utføre sine gjøremål. Det samme gjelder innehaver av godkjent bedrift som nevnt i § 52 eller av annen virksomhet som drives med godkjenning eller tillatelse etter denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den.
Opplysningene kan meddeles videre i den utstrekning det er nødvendig som følge av internasjonal overenskomst. For øvrig kan de meddeles videre eller offentliggjøres i den utstrekning de ikke inneholder forretnings- eller driftshemmeligheter. Når den som mener å ha krav på hemmelighold, har gjort innvending mot at opplysningene meddeles videre eller offentliggjøres, må dette bare skje etter særskilt avgjørelse av vedkommende departement.2
De som i stillings medfør får kjennskap til opplysningene, har taushetsplikt3 i den utstrekning opplysningene ikke må meddeles videre eller offentliggjøres.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 28 mars 1969 nr. 16. – Jfr. §§ 173 og 201.
Stortinget kan bestemme at kommuner og fylkeskommuner helt eller delvis skal dekke utgifter til bygging og utbedring av statens landingsplasser og luftfartsanlegg, herunder utgifter til erverv av grunn og eiendomsinngrep.
Er to eller flere kommuner og/eller fylkeskommuner pålagt å dekke utgifter etter første ledd uten at Stortinget har fordelt beløpet mellom dem, foretas fordelingen av vedkommende departement.2 Fordelingen av beløp mellom kommuner som ligger i samme fylke, kan av departementet overlates til fylkesutvalget.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir staten i henhold til internasjonal overenskomst påført utgifter som følge av at luftfartøy brukes for norsk rekning utenfor riket, kan vedkommende departement,1 for så vidt ikke annet er fastsatt i vilkår for konsesjon eller tillatelse etter kapittel VII, kreve utgiftene refundert av fartøyets eier eller bruker.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Avgifter som fastsettes av Kongen for benyttelse av landingsplass til allmenn bruk, eller for andre luftfartsanlegg eller tjenester som stilles til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy, er tvangsgrunnlag for utlegg.2 Det samme gjelder for refusjonsbeløp som staten har krav på etter denne lov.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 11 juni 1976 nr. 80, 26 juni 1992 nr. 86. – Jfr. §§ 97, 170.
Dersom eieren eller brukeren2 av et luftfartøy som ikke er norsk3 og heller ikke har fremmed nasjonalitet som nevnt i § 4 bokstav b, uten særskilt tillatelse bruker fartøyet til luftfart innenfor norsk område eller overskrider vilkårene for en gitt tillatelse, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy bruker det til luftfart i strid med § 5 a første ledd, eller bryter vilkår som er satt for tillatelse etter § 5 a annet ledd, straffes han med bøter eller fengsel i inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger når han melder et luftfartøy til registrering2 eller begjærer det slettet3 i registeret, eller når han søker om tillatelse etter § 7 annet ledd eller § 13 bokstav b, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
På samme måte straffes den som unnlater å gi registerføreren melding som er påbudt i denne lov,4 eller som gir uriktig eller ufullstendig melding.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som uberettiget fjerner nasjonalitets- eller registreringsmerke eller annet foreskrevet merke2 fra et luftfartøy eller forsyner fartøyet med uriktig merke, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Dersom eieren eller brukeren3 av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det mangler nasjonalitets- eller registreringsmerker eller har uriktige merker, straffes han på samme måte som nevnt i første ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom eieren eller brukeren2 av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det ikke er luftdyktig3 eller ikke tilfredsstiller fastsatte miljøkrav eller behørig bemannet,4 utrustet eller lastet5 for den reise det er bestemt for, eller av andre grunner ikke er i slik stand at det tilfredsstiller sikkerhetens krav; og det ikke i medhold av denne lov er gitt tillatelse til bruken,6 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 20 mai 1988 nr. 35. – Se §§ 204-206.
Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes den som ved bygging av luftfartøy eller framstilling av tilbehør eller reservedeler eller under utføring av vedlikeholds-, reparasjons- eller endringsarbeid viser uforsvarlig forhold og derved volder fare for at fartøyet kan bli brukt uten å tilfredsstille sikkerhetens krav. På samme måte straffes den som viser uforsvarlig forhold som nevnt ved utrusting, lasting eller annen klargjøring av luftfartøy.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom eieren eller brukeren2 av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det for fartøyet ikke foreligger foreskrevet forsikring eller annen sikkerhet som nevnt i § 160, straffes han med bøter eller fengsel inntil 1 år.
Bruker han fartøyet til luftfart uten fartøydokument som kreves etter denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i den,3 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
En fartøysjef som foretar flyging med fartøyet under slike omstendigheter som nevnt i §§ 176, 178 annet ledd, 179 eller 181, straffes på samme måte som fastsatt for eier eller bruker.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Gjør noen tjeneste på luftfartøy uten å ha gyldig sertifikat eller tillatelse som kreves etter denne lov, eller – i tilfelle hvor slikt dokument ikke er nødvendig – uten å tilfredsstille de vilkår som er fastsatt for tjenesten, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom noen som har forpliktet seg til å gjøre tjeneste på luftfartøy, unnlater å tiltre tjenesten eller unndrar seg fortsatt tjenstgjøring, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Unnlater noen som hører til besetningen på luftfartøy, uten gyldig grunn å møte fram til tjeneste i rett tid, eller forlater han tjenesten uten tillatelse, straffes han med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom noen som hører til besetningen på luftfartøy, ikke adlyder en foresatts ordre i tjenesten,2 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Har han ved lydighetsnektelsen utsatt fartøyet eller menneskeliv for fare, eller har han fastholdt den tross gjentatt ordre, eller foreligger det for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som gjør eller forsøker å gjøre tjeneste ombord i strid med bestemmelsene i § 71 første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år. Har noen gjort tjeneste påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel eller har han overtrådt bestemmelsene i § 71 annet ledd, anvendes fengselsstraff, om ikke særdeles formildende omstendigheter er til stede.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som overtrer noen forskrift Kongen har gitt til unngåelse av sammenstøt mellom luftfartøyer eller av andre luftfartsulykker eller for ellers å trygge mot farer og ulemper som følge av luftfart,2 straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Den som fraviker flygeveg fastsatt etter § 110, eller som overtrer forskrifter Kongen har gitt om luftfartøyer som skal passere rikets grense, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt fører luftfartøy urettmessig inn i en sone som er opprettet for å beskytte midlertidige eller faste anlegg eller innretninger for undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lov 10 juni 1977 nr. 74. Se §§ 204-206.
Den som under føring av luftfartøy i en luftled eller et annet område hvor lufttrafikken er undergitt særskilt regulering,2 unnlater å etterkomme eller handler i strid med en anvisning av trafikkledelsen som han plikter å følge, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
På samme måte straffes en fartøysjef som overtrer bestemmelsene om landingsplikt i § 111.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Overtrer eieren eller brukeren2 av et luftfartøy bestemmelsene i § 112 første ledd om føring av krigsmateriell, eller bestemmelser gitt etter samme paragrafs annet ledd om føring av annet gods, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
På samme måte straffes en fartøysjef som foretar flyging med fartøyet når det brukes til slik ulovlig befordring som nevnt i første ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kommer et luftfartøy i nød, og fartøysjefen unnlater å gjøre det som står i hans makt for å bevare fartøyet, ombordværende eller gods, eller det som ellers påligger ham etter § 68, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom noen som hører til besetningen på et luftfartøy, ved smugling eller på annen måte i strid med tjenesteplikter2 utsetter fartøy eller gods for å bli beslaglagt eller tilbakeholdt av norsk eller utenlandsk myndighet, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Unnlater en fartøysjef eller et annet besetningsmedlem å foreta det som påhviler ham når det gjelder å opprette, føre eller oppbevare fartøydokument eller å medføre fartøydokument, sertifikat eller annet dokument ombord,2 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Foretar han uriktig innførsel i fartøydokument, eller bevirker han på annen måte at et slikt dokument får et uriktig innhold, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
En fartøysjef eller et annet besetningsmedlem som uten at forholdet går inn under §§ 176-193, gjentatt eller på utilbørlig måte overtrer sine tjenesteplikter eller for øvrig viser utilbørlig forhold i tjenesten, straffes med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Dersom innehaveren2 av en landingsplass eller et annet luftfartsanlegg lar anlegget bruke skjønt det ikke tilfredsstiller de fastsatte krav3, eller – i tilfelle hvor det kreves godkjenning4 av luftfartsmyndigheten – skjønt slik godkjenning ikke foreligger, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Overtrer innehaveren bestemmelsen i § 98, straffes han med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som overskrider rådighetsinnskrenkninger fastsatt etter §§ 84-87, eller overtrer bestemmelser fastsatt med heimel i § 94, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder. På samme måte straffes forsøk.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Driver noen luftfartsvirksomhet eller annen virksomhet2 uten å ha konsesjon, tillatelse eller godkjenning som kreves etter denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den,3 straffes han med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Det samme gjelder for den som under utøvelsen av slik virksomhet overtrer eller tilsidesetter vilkår som er satt for slik konsesjon, tillatelse eller godkjenning.
Den som overtrer forskrift gitt med hjemmel i § 108 b, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Endret ved lover 13 juni 1975 nr. 49, 20 nov 1992 nr. 108. – Se §§ 205, 206.
Den som handler i strid med et forbud etter § 169 mot at et luftfartøy forlater landingsplass, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes forsøk.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som hindrer utføring av besiktelse, tilsyn eller annen undersøkelse etter denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den, eller som unnlater å yte hjelp ved slik undersøkelse når det kreves med heimel i loven eller forskriftene, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder den som i strid med reglene i § 167 fjerner eller rører luftfartøy, vrakrester eller annet etter en luftfartsulykke.
På samme måte straffes forsøk.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Se §§ 205, 206. – Jfr. bl.a. §§ 44, 50, 54, 60, 74, 116, 164, 165, 171.
Dersom noen som er pålagt å medvirke ved ettersøkings- eller redningstiltak etter forskrifter gitt med heimel i § 161, unnlater å møte fram til tjeneste eller på annen måte overtrer sine plikter, straffes han med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som i annet tilfelle enn nevnt i § 177 unnlater å gi melding som er påbudt i denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den, eller opplysning som kreves med heimel i loven eller forskriftene, eller som gir uriktig eller ufullstendig melding eller opplysning, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Straff etter denne paragraf kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av bestemmelsene i kapittel IX.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Se §§ 205, 206. – Jfr. bl.a. §§ 49, 60, 63, 69, 83, 91, 165, 166, 172.
Den som unnlater å innlevere et nasjonalitets- og registreringsbevis, luftdyktighetsbevis, sertifikat eller annet dokument i tilfelle hvor innlevering er påbudt i denne lov2 eller kreves med heimel i den, straffes med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som overtrer forskrift gitt med heimel i denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, om ikke forholdet rammes av et annet straffebud i dette kapittel.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Medfører en overtredelse som nevnt i §§ 179, 180, 182, 185-188, 191 eller 194-196 tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, helse eller eiendom, kan fengsel inntil 5 år anvendes.
Det samme gjelder ved overtredelse som nevnt i § 181, dersom noen lider betydelig formuestap som følge av at det ikke har foreligget foreskrevet forsikring eller annen sikkerhet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Blir en overtredelse som nevnt i §§ 176-203 begått av uaktsomhet, er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, dog slik at det ikke i noe tilfelle kan anvendes strengere straff enn den som er fastsatt for forsettlig overtredelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Straffebud i dette kapittel som er rettet mot eieren eller brukeren av et luftfartøy,1 mot innehaveren av en landingsplass eller et annet luftfartsanlegg2 eller mot innehaveren av en virksomhet som nevnt i § 197, får anvendelse også på underordnete, når de i sin tjeneste forgår seg på den måte som er nevnt i vedkommende straffebud. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for styremedlemmer og andre tillitsmenn i selskaper og andre juridiske personer.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
For luftfartøyer som ikke har fører ombord eller ikke drives fram med motor, eller som for øvrig er av særlig art, kan Kongen1 gjøre unntak fra bestemmelsene i denne lov eller gi særlige forskrifter, for så vidt det ikke er betenkelig av hensyn til luftfartens sikkerhet eller av andre grunner. Dog kan det ikke foretas endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.
Kongen kan gi forskrifter om innretninger som er bestemt til å bevege seg i luften, men ikke kan ansees som luftfartøyer.2
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen kan bestemme at utenlandsk luftfartøy som har norsk bruker, skal være underkastet visse av de bestemmelser i loven og forskriftene som gjelder norske fartøyer.
For så vidt angår overtredelser av vedkommende bestemmelser reknes et slikt fartøy som norsk etter straffelovens § 12 nr. 1 og 2.
Kongen bestemmer hvilken myndighet som skal være luftfartsmyndighet1 etter denne lov, og fastsetter2 – for så vidt ikke forholdet er regulert ved særskilt lovbestemmelse3 – i hvilken utstrekning luftfartsmyndigheten kan overdra sine beføyelser etter loven til andre.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Luftfartsverket iflg. res. 8 des 1961 og 18 nov 1977.
2
Fastsatt ved res. 8 des 1961 og 18 nov 1977.
3
Jfr. § 44 annet ledd, § 54 annet punktum og § 169 annet punktum.
Kongen1 kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene foran i denne lov.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Samferdselsdepartementet iflg. res. 8 des 1961. Jfr. res. 22 des 1978. – Se note 2 til § 43, note 2 til § 97, note 2 til § 161, note 2 til § 164. Jfr. §§ 72, 175 a og 210 med noter.
Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til militær bruk skal tilfredsstille de krav som Kongen1 fastsetter, og være godkjent av den myndighet Kongen bestemmer.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Sjefen for Luftforsvaret. iflg. res. 6 april 1962.
De bestemmelser som er gitt foran i §§ 60, 71, 84-94, 96, 153-159, 161, 163 første og annet ledd, 164-167 og 169, gjelder tilsvarende for norsk militær luftfart.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
1
Se res. 6 april 1962 om fullmakt for Forsvarsdepartementet.
Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter for norske militære luftfartøyer, med mindre vedkommende militære myndighet finner at innholdet må hemmeligholdes av militære sikkerhetsgrunner.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Uten hensyn til det som er bestemt i første del, kan et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, midlertidig brukes til norsk militær luftfart, såframt fartøyet er forsynt med særskilt tilleggsmerke og luftfartsmyndigheten2 på forhånd er underrettet.
I brukstiden er fartøyet fremdeles undergitt reglene i kapittel II.
Når bruken er opphørt, skal det sendes melding til luftfartsmyndigheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
De regler som er gitt foran i dette kapittel, gjelder også, så langt de passer og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, når utenlandsk fartøy brukes av den norske stat til militær luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen1 kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene foran i dette kapittel, herunder om at militær myndighet2 kan tre i stedet for luftfartsmyndigheten ved håndheving av de bestemmelser i første del som kommer til anvendelse på norsk militær luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes til militær luftfart av fremmed stat eller internasjonal organisasjon, kan gis adgang til norsk område.
For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, skal de regler som er gitt foran om norsk militær luftfart, gjelde tilsvarende for fremmed militær luftfart innenfor norsk område.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med heimel i §§ 215-227, straffes etter reglene i kapittel XIII.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse såframt forholdet rammes av den militære straffelov, med mindre det gjelder overtredelse av bestemmelsene i § 71, jfr. § 220.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel XVI. Annen statsluftfart med offentligrettslig formål.
§ 231.
For norsk statsluftfart som utelukkende har offentligrettslig formål, men ikke er militær, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del tilsvarende, dog ikke §§ 160 og 163 tredje og fjerde ledd.
Kongen kan for slik luftfart gjøre ytterligere unntak fra bestemmelsene i første del eller gi særlige forskrifter. Dog kan det ikke gjøres endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kongen1 bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes av fremmed stat eller internasjonal organisasjon til slikt formål som nevnt i § 231, kan gis adgang til norsk område.
For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del, bortsett fra §§ 35-42, 160 og 163 tredje og fjerde ledd, tilsvarende for luftfart innenfor norsk område med fartøy som nevnt i første ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer.1
Det kan bestemmes at visse deler av loven skal tre i kraft fra et tidligere tidspunkt enn andre.2
1
Fra 1 jan 1962 iflg. res. 8 des 1961, med unntak av kapitlene IX, XV og § 234 nr. 5 (opphevelse av lov 12 juni 1936 nr. 6). – Kapittel XV trådte iflg. res. 6 april 1962 i kraft 1 mai 1962, kap. IX og § 234 nr. 5 (opphevelse av lov 12 juni 1936 nr. 6) fra 1 aug 1963 iflg. res. 5 juli 1963.
2
Ved res. 9 mars 1961 ble § 234 nr. 3 (endring av lov 17 juli 1925 nr. II) satt i kraft fra 1 april 1961.
Så lenge den opprinnelige Varsjava-konvensjon av 12 oktober 1929 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal lov 12 juni 1936 om befordring med luftfartøy og forskrifter gitt i medhold av denne lov vedbli å gjelde for internasjonal luftbefordring når avgangsstedet og bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i konvensjonsstater som ikke begge har sluttet seg til Haag-protokollen, eller når disse steder ligger i en konvensjonsstat som ikke har sluttet seg til Haag-protokollen, og mellomlandingssted i en annen stat er avtalt, selv om dette ikke er en konvensjonsstat. Videre får reglene i § 141 tilsvarende anvendelse også i tilfelle som omhandlet i dette ledd. Det samme gjelder §§ 146 a -146 f og 148 annet ledds annet punktum. Likeledes får § 139 annet ledd anvendelse for så vidt gjelder befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen. Henvisningene i §§ 141 og 146 a-146 f til bestemmelsene i kap. IX gjelder i stedet de tilsvarende bestemmelser i nevnte lov av 12 juni 1936 med tilhørende forskrifter.
«I den utstrekning loven av 12. juni 19362 fortsatt gjelder, skal annet punktum i dens § 8 annet ledd lyde: I tilfelle av forsinkelse skal meddelelsen gis senest 14 dager regnet fra den dag da godset ble utlevert.»
Reglene i den opphevde § 138 A slik bestemmelsen lød før opphevingen gjennom loven her gjelder fortsatt ved befordring som utføres av norsk luftfartsforetak når befordringen omfattes av Warszawa-konvensjonen.
Så lenge Warszawa-konvensjonen med endringer etter Haag-protokollen 28 september 1955 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal luftbefordring som omfattes av konvensjonen reguleres av bestemmelsene i luftfartsloven kapittel 9 slik de lød før endringene gjennom loven her.
I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter endringene i Montreal-protokoll nr. 3, men ikke av konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4, skal for så vidt gjelder transport av gods, reglene i luftfartsloven 9 kapittel slik de lød før endringene gjennom loven her gjelde.
I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4, men ikke av konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 3, skal for så vidt gjelder befordring av passasjerer og reisegods, luftgods, luftfartsloven kapittel 9 gjelde slik det lød før endringene gjennom loven her.
Opphører Warszawa-konvensjonen slik den lyder i sin opprinnelige form 12 oktober 1929 eller i sin endrete form gjennom Haag-protokollen 28 september 1955 å gjelde mellom Norge og andre stater som følge av oppsiing fra norsk side, skal departementet kunngjøre dette.
1
Endret ved lover 10 juni 1966 nr. 6 (se lovens II om paragrafens første ledds tredje og fjerde punktum), 20 feb 1976 nr. 3, 18 des 1987 nr. 94 tredje til sjuende ledd).
2
Iflg. nærværende lovs § 234 nr. 5 smh. med § 233 og res. 8 des 1961 og 5 juli 1963 opphevet fra 1 aug 1963. Om lovens innhold vises til tidligere utgave av lovsamlingene (senest utgaven 1682-1961). Iflg. endringslov 12 mai 1978 nr. 20 avsnitt III skal § 9 i loven av 12 juni 1936 nr. 6 lyde:
Ved befordring av reisende er fraktførerens ansvar for hver enkelt begrenset til 8.300 spesielle trekkrettigheter (SDR) hvis ikke en høyere ansvarsgrense er avtalt.
Ved befordring av innskrevet reisegods og gods er fraktførerens ansvar begrenset til 17 SDR pr. kg. Har avsenderen ved avleveringen av godset til fraktføreren oppgitt en særlig interesse som knytter seg til befordringen, og betalt det frakttillegg som måtte være fastsatt, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar, med mindre han beviser at det overstiger avsenderens virkelige interesse.
For reisegods som den reisende beholder i sin varetekt, er fraktførerens ansvar begrenset til 332 SDR for hver reisende.
Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene omreknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.
Forskrifter gitt i medhold av noen bestemmelse som oppheves ved denne lov, vedblir for så vidt de er forenlige med loven å gjelde inntil de i tilfelle blir opphevd eller endret med heimel i denne lov.1 Om forskrifter som nevnt i § 235 gjelder det som der er bestemt.
Lov om luftfart.
Loven ble opphevet av ny luftfartslov 11 juni 1993 nr. 101 fra 1 april 1994, for Svalbard og Jan Mayen fra 1 april 1996 iflg. res. 15 mars 1996 nr. 270. – Jfr. tidligere lover 7 des 1923 nr. 8 (tilleggslover 17 juni 1932 nr. 5, 23 april 1948 nr. 4, 11 mars 1949 nr. 2, 6 juli 1951 nr. 2, 4 juli 1952 nr. 7, 22 mai 1953 nr. 3, 17 juli 1953 nr. 24, 23 okt 1959 § 36 nr. 25), 12 juni 1936 nr. 6, 20 mai 1938 nr. 2, 4 juli 1952 nr. 5 og nr. 10 og tilleggslov 10 juni 1966 nr. 6.
Innledende bestemmelser.
§ 1.
Luftfart kan her i riket bare finne sted i samsvar med denne lov og forskrifter gitt med heimel i loven.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 2.
Loven gjelder også for luftfart med norsk1 luftfartøy utenfor norsk område når annet ikke framgår av lovens innhold og det er forenlig med fremmed rett som skal få anvendelse i henhold til overenskomst med fremmed stat eller for øvrig ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger.
Reglene i kapittel IX får anvendelse også på luftfart med utenlandsk luftfartøy utenfor norsk område i den utstrekning det følger av overenskomst med fremmed stat2 eller for øvrig av alminnelige rettsgrunnsetninger.
Med hensyn til straffebestemmelsenes anvendelse på handlinger foretatt utenfor norsk område gjelder reglene i den borgerlige straffelov3 kapittel 1, jfr. nærværende lovs § 211 annet ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Første del. Sivil luftfart.
Kapittel I. Alminnelige bestemmelser.
§ 3.
Med «luftfart» og «luftfartøy» menes i denne lovs første del sivil luftfart og sivilt luftfartøy.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 4.
Luftfart innenfor norsk område kan bare foretas med fartøy som har:
Tillatelsen som nevnt under bokstav c gis i tilfelle på slike vilkår som i det enkelte tilfelle finnes påkrevd for å sikre at luftfarten foregår på betryggende måte, eller som for øvrig finnes nødvendig av allmenne hensyn. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 5.1
Kongen kan av militære grunner eller av hensyn til den offentlige sikkerhet innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor visse områder.
Når den offentlige sikkerhet krever det, eller under andre ekstraordinære forhold, kan Kongen midlertidig innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor hele riket.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 5 a.1
Luftfart med overlydshastighet innenfor norsk område er forbudt.
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen tillate luftfart med overlydshastighet innenfor norsk område. Det kan settes vilkår for tillatelsen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel II. Registrering, nasjonalitet og merking. Rettigheter i luftfartøyer.
A. Registrering av luftfartøyer.
§ 6.1
Et register over norske luftfartøyer føres av den tjenestemann Kongen bestemmer.2 Registeret skal inneholde særskilte avdelinger for luftfartøyer som blir registrert i medhold av §§ 16 og 17.
Registerførerens avgjørelser kan påklages til departementet3 av enhver som har rettslig klageinteresse. For den som har fått underretning om avgjørelsen, er fristen for å klage tre uker fra den dag da underretningen ble sendt. For andre er fristen tre uker fra den dag da vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen, jf. likevel femte punktum. I særlige tilfeller kan registerføreren sette en frist som er lengre enn tre uker. Reglene i tinglysingsloven §§ 10 a og 10 b om enkelte innskrenkninger i adgangen til å ta et kjæremål til følge gjelder tilsvarende.
For registrering i luftfartøyregisteret betales gebyr etter samme regler som for tinglysing og registrering i lov om rettsgebyr4 kapittel 6, jfr. kapittel 1.5
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 7.1
Et luftfartøy kan bare bli registrert når det har norsk eier. Som norsk reknes:
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen2 tillate at et fartøy blir registrert, selv om eieren ikke oppfyller vilkårene etter første ledd.3
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 8.1
Et luftfartøy som er registrert i fremmed stat, kan ikke registreres her i riket før det er slettet i det utenlandske register. Hviler det på fartøyet registrert rettighet som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket,2 kan fartøyet ikke overføres til luftfartøyregisteret, med mindre rettighetshaveren er utløst eller samtykker i overføringen, eller rettigheten er falt bort ved tvangssalg.3
Et fartøy som er ført inn i det militære luftfartøyregister (jfr. §§ 216-217), kan ikke registreres etter nærværende kapittel før det er slettet i det militære register.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 9.1
Et luftfartøy kan ikke bli registrert med mindre det
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 10.
Registrering skjer på grunnlag av skriftlig søknad fra eieren. Søknaden skal inneholde alle opplysninger1 som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og for at vilkårene etter §§ 7-9 er oppfylt. Er det til søkerens eiendomsrett knyttet vilkår eller begrensninger som kan føre til at eiendomsretten går over til en annen, skal dette opplyses i søknaden.
Dersom søkeren gjør det sannsynlig at han er eier, men ikke kan føre tilstrekkelig bevis for sin atkomst, kan registerføreren etter hans begjæring kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist, som settes til minst 2 måneder. Melder ingen seg, kan registerføreren godta søkeren som eier.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 11.
Finner registerføreren å kunne godta søknaden, registrerer han fartøyet og tildeler det registreringsmerke. I registeret skal innføres:
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 12.
Skjer det etter registreringen endring i fartøyets eiendomsforhold eller i eierens nasjonalitet, eller undergår fartøyet endring av betydning for dets identifisering, skal eieren uten opphold sende registerføreren melding1 om endringen med nødvendige opplysninger og bevis. Ved endring i eiendomsforholdet påhviler samme plikt også den tidligere eier.
Finner registerføreren å kunne godta meldingen, skal han føre endringen inn i registeret og i tilfelle slette fartøyet eller gjøre anmerkning på dets blad etter reglene i §§ 13 og 14.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 13.
Fartøyet skal slettes i registeret:
Et fartøy ansees i alle fall som forsvunnet når det er gått 3 måneder etter at siste flyging ble påbegynt, og det ikke foreligger opplysninger om at det fremdeles er i behold.
Har det inntrådt noe forhold som nevnt foran under bokstav b-d, skal eieren uten opphold melde2 det til registerføreren, om det ikke allerede er gjort etter § 12.
Har fartøyet i 3 år ikke hatt gyldig luftdyktighetsbevis,3 kan det slettes i registeret, såframt eieren ikke skaffer slikt bevis innen en frist som luftfartsmyndigheten fastsetter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 14.
Hviler det registrert heftelse på fartøyet, skal det ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker. I stedet gjøres anmerkning om det forhold som skulle ha medført sletting. Slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som sletting.
🔗Del paragraf§ 15.
Blir et registrert luftfartøy solgt på avbetaling med eiendomsforbehold, skal avtalen uten opphold meldes1 til registerføreren. Meldingsplikten påhviler både selger og kjøper.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 16.1
Når et luftfartøy i utlandet eies av noen som oppfyller vilkårene etter § 7 og som akter å få det registrert i Norge, kan fartøyet etter søknad fra ham registreres foreløpig i en særskilt avdeling av registeret etter nærmere regler som Kongen2 fastsetter. Reglene i § 8 første ledd gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 17.1
Luftfartøy som er under bygging her i riket, kan etter begjæring av eieren registreres foreløpig i en særskilt avdeling av registeret, såframt fartøyet har nådd et slikt byggetrinn at det kan identifiseres, og eieren oppfyller vilkårene etter § 7.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 18.
Når et fartøy er blitt foreløpig registrert etter § 16 eller § 17, gjelder bestemmelsene i §§ 12-15 og 24-34 så langt de passer. Blir fartøyet senere endelig registrert, skal det slettes i den særskilte avdeling, og de heftelser som er anmerket, føres over til dets blad i registeret.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragrafB. Luftfartøyers nasjonalitet.
§ 19.
Når et luftfartøy er registrert etter § 11, har det norsk nasjonalitet.
Registerføreren utsteder nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 20.1
Når et luftfartøy er slettet i registeret eller anmerkning gjort etter § 14, skal fartøyets eier eller – såframt fartøyet er gått over til eier i utlandet – den tidligere eier uten opphold sende nasjonalitets- og registreringsbeviset tilbake til registerføreren. Er det ellers ført inn i registeret endring i noe forhold som omhandles i beviset, skal eieren uten opphold sende inn beviset til registerføreren, som gir det påskrift om endringen eller bytter det om med ett nytt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 21.
Når et luftfartøy er blitt foreløpig registrert etter § 16, skal det utstedes midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter nærmere regler som Kongen1 gir.
Fartøyet har norsk nasjonalitet så lenge beviset står ved makt.
Reglene i § 20 gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 22.
Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha1 norsk nasjonalitets- og registreringsbevis i samsvar med reglene i dette kapittel.
Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha nasjonalitets- og registreringsbevis eller tilsvarende dokument fra fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til slik luftfart.
Brukes et fartøy med særskilt tillatelse etter § 4 bokstav c, gjelder det som Kongen fastsetter om bevis for slik tillatelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
C. Merking av luftfartøyer.
§ 23.1
Et luftfartøy som er innført i norsk register etter § 11 eller § 16, skal merkes med norsk nasjonalitetsmerke og det tildelte registreringsmerke. Disse merker skal fartøyet føre så lenge det står i registeret.
Fartøy som hører heime i fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til luftfart innenfor norsk område, skal ved slik fart være merket i samsvar med reglene i fartøyets heimland.
Fartøy som brukes med tillatelse etter § 4 bokstav c, skal være merket i samsvar med med forskrifter som Kongen2 gir.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
D. Rettigheter i luftfartøyer.
1. Registrering av rettigheter.
§ 24.
Ved overføring av eiendomsrett til registrert luftfartøy og ved stiftelse eller overføring av annen rettighet i fartøyet er registrering av det dokument som heimler retten, nødvendig i samme utstrekning som det trengs tinglysing ved fast eiendom.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 25.
For framgangsmåten ved registreringen gjelder reglene i lov om tinglysing av 7. juni 1935 kap. 2 for så vidt angår fast eiendom tilsvarende, når ikke annet følger av denne lov.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 26.1
Såframt ikke annet er bestemt ved lov, kan et dokument bare anmerkes i registeret når det går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har et registrert luftfartøy til gjenstand.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 27.
Reglene i tinglysingslovens1 §§ 13, 14, 16-32 a og 35-37 gjelder tilsvarende når ikke annet følger av denne lov.
De frister som er nevnt i tinglysingslovens1 § 28 første ledd og § 32 a annet ledd, skal for heftelser i registrert luftfartøy være 10 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 28.1
Den som har registerheimel til luftfartøyet, har også heimel til motorer, propeller, radioutstyr, instrumenter og annet som hører til fartøyet, når ikke registeret utpeker en annen som berettiget til disse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 29.1
Når en rettighet omfatter et luftfartøy med motorer og annet som er nevnt i § 28, faller retten i disse ting ikke bort om tingene midlertidig blir skilt fra fartøyet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 30.(Opphevet)
§ 31.
Dersom det ved registreringen av et fartøy påhviler dette rettsbeskyttet panterett eller annen heftelse som er stiftet her i riket og er av den art at den etter § 24 trenger å bli registrert, beholder heftelsen sin prioritet, såframt dokumentet kommer inn til registrering innen 3 måneder etter at fartøyet ble ført inn i registeret. Er fartøyet foreløpig ført inn etter §§ 16 eller 17, reknes fristen fra den dag dette skjedde.
Er heftelsen tinglyst, kan tinglysingsdommeren slette den når dokumentet er registrert eller fristen etter første ledd er utløpt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 32.1
Pantsetting av at registrert luftfartøy kan også omfatte reservedeler som til enhver tid er lagret på bestemte steder her i riket, når de tilhører eieren av luftfartøyet, og deres art og omtrentlige antall framgår av pantebrevet. Det samme gjelder lagre i en fremmed stat som har sluttet seg til den internasjonale konvensjon om anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om panteretten og panthaverens navn og adresse.
Til reservedeler reknes deler av et luftfartøy, motorer, propeller, radioutstyr, instrumenter og andre ting som holdes lagret for å erstatte deler av fartøyet eller tilbehør som blir utskiftet.
Sikkerheten i reservedeler som avhendes og bortføres fra lageret, faller ikke bort dersom erververen forsto eller burde forstå at avhendingen var uberettiget av hensyn til panthaveren.
Ved utleggsforretning kan eieren av luftfartøyet kreve at reservedeler som hører til fartøyet og er lagret her i riket, skal tas med som tilbehør. Den som har panterett i fartøyet med reservedeler, kan motsette seg at det blir tatt særskilt utlegg i reservedelene.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 33.1
Når et fartøy blir overført til norsk register fra utenlandsk register, skal registrerte heftelser som hviler på fartøyet og som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, føres over til dets blad i registeret.
Andre utenlandske heftelser kan bare registreres med samtykke av eieren og da med prioritet etter reglene i tinglysingslovens §§ 20 flg.
Rettigheter som ikke rettsgyldig kan stiftes etter norsk lov, kan ikke føres over til norsk register.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 34.
Når det gjøres sannsynlig at eiendomsretten til et registrert fartøy er gått over til en annen enn den som har registerheimel, og at erververen ikke kan skaffe seg heimel i samsvar med reglene i tinglysingslovens §§ 13 og 14, gjelder reglene foran i § 10 annet ledd tilsvarende.
🔗Del paragraf2. Anerkjennelse av rettigheter i utenlandske luftfartøyer i henhold til konvensjon av 19. juni 1948.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 35.
Bestemmelsene i dette avsnitt gjelder utenlandske luftfartøyer som er innført i nasjonalitetsregister i en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen av 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Bestemmelsene i § 40 skal dog også gjelde norske luftfartøyer.
Like med en konvensjonsstat reknes ethvert territorium som en konvensjonsstat har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen for, såframt det føres særskilt nasjonalitetsregister for luftfartøyer i territoriet.
Et luftfartøys heimland er den stat eller det territorium hvor det er innført i nasjonalitetsregister.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 36.
Følgende rettigheter i et luftfartøy skal anerkjennes her i riket, såframt de er gyldig stiftet i samsvar med loven i en konvensjonsstat hvor fartøyet var registrert på stiftelsestiden, og dessuten er innført i et offentlig rettighetsregister i heimlandet:
Andre rettigheter i et luftfartøy enn lovbestemt panterett for krav som er nevnt i § 40, kan ikke anerkjennes eller stiftes her i riket med prioritet foran de under nr. 1-4 nevnte rettigheter.
Til luftfartøyet reknes også motorer og annet som er nevnt i § 28, selv om tingene midlertidig er skilt fra fartøyet.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 37.
Rettighetenes innbyrdes prioritet og de virkninger som registreringen ellers har i forhold til tredjemann, bedømmes etter loven i den konvensjonsstat hvor rettigheten er registrert.
Blir en rettighet senere overført til en annen konvensjonsstats register,1 bedømmes hver registrerings gyldighet etter loven i den stat som ved registreringen var fartøyets heimland.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 38.
Den prioritet som tilkommer en panterett eller annen i § 36 nr. 4 nevnt rettighet, omfatter alle beløp som rettigheten skal sikre.
Prioritet for renter anerkjennes dog ikke for så vidt de er påløpt mer enn 3 år før tvangsfullbyrdelse er påbegynt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 39.
Skal en registrert rettighet som anerkjennes etter § 36, sikre betalingen av et pengekrav, og omfatter rettigheten eller loven i fartøyets heimland tillike reservedeler, anerkjennes også retten i reservedeler som til enhver tid er lagret her i riket, såframt lagringsstedet er nevnt i stiftelsesdokumentet, og en fortegnelse som viser arten og det omtrentlige antall av de reservedeler rettigheten omfatter, er tatt inn i eller heftet ved dokumentet. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om den registrerte rettighet og om innehaverens navn og adresse.
Bestemmelsene i § 32 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 40.1
Dersom et krav på bergelønn eller erstatning for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare et luftfartøy som er forulykket eller stedt i nød, har panterett i fartøyet etter loven i en konvensjonsstat hvor arbeidet ble avsluttet, skal panteretten anerkjennes her i riket med prioritet foran alle andre rettigheter i fartøyet. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse, foran dem som grunner seg på en tidligere.
Panteretten kan dog ikke anerkjennes dersom det er gått 3 måneder uten at den er anmerket i fartøyets rettighetsregister og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Om søksmålsfristen er overholdt, bedømmes etter loven i den stat hvor saken er reist.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 41.1
Blir et luftfartøy eller en rettighet i fartøyet gjenstand for arrest, utlegg eller tvangssalg, og saksøkte med kjennskap til forfølgningen overdrar eller stifter en rettighet som nevnt i § 36, kan overdragelsen eller rettigheten ikke anerkjennes til skade for saksøkeren eller tvangssalgskjøperen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 42.
Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for inndragning, tilbakeholdelse eller andre forholdsregler som er eller blir fastsatt for å sikre overholdelsen av lover om inn- og utførsel, innvandring eller luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragrafKapittel III. Luftdyktighet og miljøkrav.1
§ 43.1
Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være luftdyktig og oppfylle fastsatte miljøkrav.
Et fartøy kan ikke ansees som luftdyktig, med mindre det er slik konstruert, bygd, utstyrt og vedlikeholdt og har slike flygeegenskaper at det tilfredsstiller sikkerhetens krav.
Et fartøy kan ikke ansees å oppfylle miljøkravene med mindre det oppfyller de krav som departementet fastsetter for å motvirke støy, luftforurensning og andre former for miljøforstyrrelser til skade eller ulempe for personer og eiendom utenfor fartøyet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 44.1
Luftfartsmyndigheten2 foretar besiktelser av luftfartøyer og fører også ellers tilsyn med at fartøyer som brukes til luftfart etter denne lov, er luftdyktige og oppfyller fastsatte miljøkrav.
Luftfartsmyndigheten kan la besiktigelse og tilsyn foreta ved norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 45.1
Når det ved besiktelse eller på annen måte er godtgjort at et luftfartøy er luftdyktig og oppfyller fastsatte miljøkrav, utsteder luftfartsmyndigheten2 luftdyktighetsbevis henholdsvis miljøbevis for fartøyet. Bevisene kan utstedes for bestemt tid og kan begrenses til å gjelde luftfart av bestemt art eller innenfor bestemt område. Departementet3 kan bestemme at det i vedkommende bevis eller i særskilt dokument som skal følge med dette, skal tas inn nærmere anvisninger om de forutsetninger med hensyn til bruken av fartøyet som må iakttas, for at dette kan regnes for luftdyktig henholdsvis for å oppfylle fastsatte miljøkrav.
Bevisene skal på begjæring fornyes, såframt fartøyet oppfyller de krav til luftdyktighet, henholdsvis miljø som gjelder når fornyelsen skal skje. Luftfartsmyndigheten kan overlate til sakkyndig eller myndighet som iverksetter besiktigelse i henhold til § 44 annet ledd, å foreta fornyelsen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 46.1
Norsk2 fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha3 luftdyktighetsbevis og miljøbevis som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.4
Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha enten luftdyktighetsbevis og miljøbevis som nevnt i første ledd eller luftdyktighetsbevis og miljøbevis utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike bevis skal anerkjennes her i riket.
Luftfartsmyndighetene kan gi et fartøy særskilt tillatelse til luftfart uten hinder av reglene i første og annet ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 47.1
Dersom ikke luftfartsmyndigheten bestemmer noe annet, blir et norsk luftdyktighetsbevis henholdsvis miljøbevis ugyldig:
Luftfartsmyndigheten kan erklære et luftdyktighetsbevis eller miljøbevis ugyldig når det ellers har inntrådt forhold som etter dens skjønn kan ha betydning for luftdyktigheten henholdsvis oppfyllelsen av miljøkravene.
I tilfelle som nevnt i bokstav c varer ugyldigheten inntil skaden er utbedret i samsvar med nærmere forskrifter som departementet2 gir. Ellers varer ugyldigheten inntil fartøyet er erklært luftdyktig henholdsvis at det oppfyller fastsatte miljøkrav.
Når et bevis er blitt ugyldig, kan luftfartsmyndigheten kreve det innlevert.3
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 48.1
Det som er bestemt foran i §§ 45 og 47 om utstedelse, fornyelse og ugyldighet av luftdyktighetsbevis, og miljøbevis, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk bevis.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 49.1
Eieren eller brukeren av et fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal påse at fartøyet er luftdyktig og fyller miljøkravene, samt har foreskrevne luftdyktighetsbevis og miljøbevis.
Har det inntrådt noe forhold av betydning for luftdyktigheten eller for at fartøyet skal oppfylle fastsatte miljøkrav, skal han snarest mulig gi luftfartsmyndigheten melding om det i samsvar med nærmere forskrifter som departementet2 fastsetter. Han plikter å gi luftfartsmyndigheten de opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet med luftdyktigheten og om fartøyet oppfyller miljøkravene.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 50.1
Luftfartsmyndigheten kan kreve adgang til ethvert fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, og har rett til å foreta enhver undersøkelse av fartøyet og dets utstyr som den finner nødvendig for å kunne utføre besiktelse og tilsyn. Herunder kan luftfartsmyndigheten kreve den hjelp som den trenger av eieren eller brukeren og besetningen. Den kan således kreve fartøyet klargjort til besiktelse, lasten losset og prøveflyging og andre nødvendige prøver utført. Undersøkelser m.m. etter denne paragraf skal foregå på slik måte at det ikke voldes unødig ulempe med hensyn til fartøyets trafikk eller på annen måte.
Det som i første ledd er sagt om luftfartsmyndigheten, får tilsvarende anvendelse på norsk og utenlandsk sakkyndig og utenlandsk myndighet som foretar besiktelse eller tilsyn i henhold til § 44 annet ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 51.
Når det gjelder å prøve et luftfartøys egenskaper eller det foreligger andre særlige grunner, kan luftfartsmyndigheten etter nærmere forskrifter som Kongen1 gir, gjøre unntak fra det som er bestemt i eller i medhold av dette kapittel.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 52.1
Kongen2 kan bestemme at bygging av luftfartøy, framstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av nærmere angitte vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler bare må foretas av folk med særskilt godkjenning eller ved godkjent bedrift.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel IV. Bemanning.
§ 53.1
Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være bemannet på betryggende måte.
Kongen2 gir nærmere forskrifter om bemanningen.
Eieren eller brukeren av fartøyet skal sørge for at dette er behørig bemannet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 54.1
Luftfartsmyndigheten2 fører tilsyn med at bestemmelsene om bemanning blir overholdt. Den kan la tilsyn foreta ved norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 55.1
Den som skal gjøre tjeneste på luftfartøy, må oppfylle de vilkår Kongen2 fastsetter med hensyn til statsborgerforhold, alder, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning og øvelse m.m.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 56.1
Sertifikat for tjeneste på luftfartøy som fører eller i annen egenskap som Kongen2 bestemmer, utstedes av luftfartsmyndigheten3 til den som godtgjør at han fyller de fastsatte vilkår for den tjeneste sertifikatet gjelder.
Sertifikatet kan begrenses til å omfatte luftfart med bestemte arter av luftfartøyer, luftfart av bestemt art eller luftfart innenfor bestemt område.
Sertifikatet utstedes for bestemt tid. Det skal på begjæring fornyes for bestemt tid, såframt innehaveren oppfyller de vilkår som gjelder for tjenesten når fornyelsen skal skje.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 57.1
Den som gjør tjeneste på luftfartøy i egenskap som nevnt i § 56, skal ha sertifikat som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten,2 eller sertifikat utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike sertifikater skal anerkjennes her i riket.
I internasjonal luftfart skal dog den som gjør tjeneste på norsk3 fartøy, ha sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.
For luftfart innenfor norsk område kan luftfartsmyndigheten nekte å godta sertifikat utstedt i fremmed stat til norsk statsborger.
Luftfartsmyndigheten kan gi særskilt tillatelse til tjenstgjøring på luftfartøy uten hinder av bestemmelsen i første ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 58.1
Luftfartsmyndigheten kan tilbakekalle norsk sertifikat for bestemt tid, inntil videre eller for resten av gyldighetstiden, dersom innehaveren i eller utenfor tjeneste gjør seg skyldig i forseelse av betydning for denne eller om han ellers ikke fyller vilkårene for å gjøre den tjeneste sertifikatet gjelder.
Sertifikatet skal tilbakekalles for minst ett år dersom innehaveren blir ilagt straff for å ha gjort tjeneste ombord påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet rus- eller bedøvelsesmiddel.2 Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelsen i § 71 annet ledd. Er han tidligere i de siste 5 år ilagt straff for en av de nevnte overtredelser, skal sertifikatet tilbakekalles for alltid.
Når luftfartsmyndigheten finner grunn til å anta at det foreligger et forhold som kan begrunne tilbakekalling, kan den straks sette sertifikatet ut av kraft inntil spørsmålet om tilbakekalling er avgjort. Er det innledet politietterforsking mot innehaveren, har politiet tilsvarende adgang til å sette sertifikatet foreløpig ut av kraft, men ikke for lengre tid enn 3 uker uten samtykke av luftfartsmyndigheten.
Blir vedtak om tilbakekalling påklaget, kan klagemyndigheten3 forkorte eller forlenge tilbakekallingstiden. Er sertifikatet tilbakekalt etter reglene i annet ledd, kan klagemyndigheten etter søknad sette ned tilbakekallingstiden også under den minstetid som der er fastsatt, når det foreligger særdeles formildende omstendigheter og tilbakekalling for så lang tid som fastsatt vil virke urimelig hardt.
Når et sertifikat er tilbakekalt eller satt ut av kraft, skal dokumentet innleveres til luftfartsmyndigheten.4
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 59.
Det som er bestemt foran i §§ 561 og 58 om utstedelse, fornyelse og tilbakekalling av sertifikat, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk sertifikat.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 60.1
Den som har sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, skal snarest mulig melde2 fra til denne om forhold som kan ha betydning for spørmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten.
Sertifikatinnehaveren er pliktig til når som helst å underkaste seg de undersøkelser3 og prøver som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 61.
Luftfartsmyndigheten1 kan tillate at et luftfartøy brukes til luftfart i utdanningsøyemed og ellers når det foreligger særlig grunn, selv om fartøyet ikke er bemannet på den måte som er fastsatt i eller i medhold av dette kapittel.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel V. Fartøysjefen og tjenesten ombord.
§ 62.
På norsk1 fartøy, som brukes til luftfart etter denne lov, skal det være en fartøysjef.
Fartøysjefen har høyeste myndighet ombord.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 63.1
Fartøysjefen skal påse at fartøyet er luftdyktig og behørig utrustet, bemannet og lastet, og at flygingen ellers forberedes og gjennomføres i samsvar med gjeldende bestemmelser.
Bestemmelsen i § 49 annet ledd2 om plikt til å gi melding om forhold av betydning for luftdyktigheten og til å gi opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet, gjelder tilsvarende for fartøysjefen. Han plikter videre i samsvar med nærmere forskrifter som fastsettes av Kongen,3 å gi melding til luftfartsmyndigheten om forhold av betydning for spørsmålet om besetningsmedlemmenes tjenestedyktighet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 64.1
Fartøysjefen fører oppsyn med fartøy, besetning, passasjerer og gods.
Når han finner det nødvendig, kan han midlertidig anvise besetningsmedlemmer annen tjeneste enn den de er tilsatt for.
Passasjerer plikter å rette seg etter de anvisninger fartøysjefen gir for god skikk og orden ombord.
Fartøysjefen kan nekte å ta ombord og har rett til å sette av besetningsmedlemmer, passasjerer og gods når forholdene krever det.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 65.1
Når det er nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom om bord eller for å opprettholde orden og lydighet om bord, har fartøysjefen rett til å bruke makt og iverksette andre tiltak i den utstrekning det etter forholdene kan anses forsvarlig.
Ethvert medlem av besetningen plikter å yte fartøysjefen hjelp. Etter oppfordring av fartøysjefen kan også passasjerer yte hjelp.
Når det er påtrengende nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom om bord, kan besetningsmedlemmer og passasjerer uten oppfordring fra fartøysjefen iverksette forebyggende tiltak og herunder bruke makt, i den utstrekning det etter forholdene kan anses forsvarlig.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 66.1
Blir det ombord på luftfartøy forøvd straffbar handling av alvorligere art, skal fartøysjefen så vidt mulig foreta det som trengs for å sikre bevis, og som ikke uten skade kan utsettes.
Fartøysjefen skal så vidt mulig sørge for at den skyldige ikke unnviker, og kan i det øyemed om nødvendig ta ham i forvaring. Uten eget samtykke kan den skyldige ikke holdes i forvaring lenger enn inntil han kan overleveres til politiet i Norge eller til vedkommende myndighet i utlandet.
Fartøysjefen kan ta i forvaring gjenstander som antas å ha betydning som bevismidler. Han skal gi politi eller myndighet som nevnt i annet ledd de nødvendige opplysninger og bevismidler som han har sikret seg etter første punktum.
Reglene i § 65 annet ledd gjelder tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 66 a.1
Blir tiltak etter §§ 65 eller 66 iverksatt på forsvarlig måte, kan det for skade som derved voldes den som tiltaket var rettet mot, ikke kreves erstatning av fartøysjefen, besetningsmedlemmer eller passasjerer, og heller ikke av fartøyets eier eller bruker eller den på hvis vegne reisen ble foretatt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 67.1
Fartøysjefen skal påse at foreskrevne fartøydokumenter2 er ombord og blir forskriftsmessig ført.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 68.1
Kommer fartøyet i nød, skal fartøysjefen gjøre alt som står i hans makt for å trygge fartøy, ombordværende og gods. Må fartøyet forlates, skal han så vidt mulig sørge for å bringe fartøydokumentene i sikkerhet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 69.1
Inntreffer ved bruken av et fartøy en luftfartsulykke som medfører at noen avgår ved døden eller at det skjer betydelig skade på person, på fartøyet eller på eiendom utenfor fartøyet, skal fartøysjefen uten opphold sørge for at luftfartsmyndigheten blir underrettet, og snarest mulig deretter gi denne rapport om forholdet. Det samme gjelder når det har vært alvorlig fare for slik ulykke, eller det har inntruffet noe som tyder på vesentlig feil ved fartøyet eller bakketjenesten.
Er fartøysjefen ikke i stand til å gi slik underretning og rapport, skal det gjøres av fartøyets eier eller bruker.
Kongen2 kan fastsette begrensninger i meldeplikten, utvide den til å omfatte andre besetningsmedlemmer enn fartøysjefen eller bestemme at melding skal gis også til andre enn luftfartsmyndigheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 70.1
Den som gjør tjeneste på luftfartøy, skal lyde sine foresattes ordrer i tjenesten, vise omsorg for fartøy, ombordværende og gods og ellers samvittighetsfullt utføre sine tjenesteplikter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 71.1
Ingen må gjøre tjeneste ombord når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel eller på grunn av sykdom, tretthet eller liknende årsak er uskikket til å utføre tjenesten på betryggende måte. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,4 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon, reknes han i alle tilfelle for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff.
Den som har gjort tjeneste, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første 6 timer etter tjenesten, når han forstår eller må forstå at det kan bli innledet politietterforskning vedrørende hans forhold i tjenesten. Dette forbud gjelder ikke etter at politiet har latt lege ta blodprøver eller har avgjort at det ikke skal tas blodprøve.
Når det er grunn til å tro at noen har overtrådt bestemmelsene i første eller annet ledd kan politiet framstille ham til undersøkelse av lege, som kan ta blodprøver. Vedkommende departement gir nærmere regler om slik legeundersøkelse og alt som står i samband med det.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 72.
Kongen fastsetter1 i hvilken utstrekning bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse for utenlandsk luftfartøy innenfor norsk område.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel VI. Landingsplasser og bakketjenesten.
A. Alminnelige bestemmelser.
§ 73.1
Område som innrettes til landingsplass for luftfartøyer, og andre luftfartsanlegg skal tilfredsstille de sikkerhetskrav og andre krav Kongen2 fastsetter.
Kongen kan gi forskrifter om under hvilke vilkår et område kan brukes som landingsplass uten å være særskilt innrettet for det.
Kongen gir forskrifter om drift og vedlikehold av landingsplasser og luftfartsanlegg.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 74.1
Luftfartsmyndigheten2 fører tilsyn med landingsplasser og luftfartsanlegg og påser for øvrig at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av dette kapittel, blir overholdt. Den kan til enhver tid kreve adgang til plasser og anlegg og til annen eiendom i den utstrekning det er nødvendig for utøvingen av tilsynet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 75.1
Kongen2 kan fastsette luftleder og andre områder hvor lufttrafikken skal være undergitt særskilt regulering.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 76.
For å trygge og lette luftfarten opprettes en sikringstjeneste.
Kongen1 gir nærmere forskrifter om sikringstjenesten og bestemmer i hvilken utstrekning den kan varetas av andre enn statsorganer.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
B. Konsesjon.
§ 77.1
For å anlegge, drive eller inneha landingsplass til allmenn bruk kreves konsesjon fra Kongen. Staten trenger dog ikke konsesjon.
Kongen kan bestemme at en landingsplass under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne anlegges, drives eller innehas uten konsesjon.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 78.
Konsesjonen må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn. Før avgjørelsen treffes, skal det være innhentet uttalelse fra vedkommende kommunale og andre myndigheter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 79.
Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 80.1
Når konsesjonstiden er utløpt, har staten rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens anlegg med rettigheter og løst tilbehør mot erstatning etter skjønn. Erstatningen fastsettes til det som det ville koste å anskaffe et tilsvarende nytt anlegg, bereknet etter prisene på innløsningstiden og med fradrag for verdmink på grunn av elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller liknende. For ting som ikke lenger kan skaffes, skal dog omsetningsverdien legges til grunn.
Innløsing kan foretas i konsesjonstiden med ett års varsel, når allmenne hensyn eller offentlige interesser gjør det nødvendig, og da mot erstatning etter vanlige ekspropriasjonsregler.2
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 81.
Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 82.
Kongen kan bestemme at det skal kreves tillatelse fra vedkommende departement1 til å anlegge, drive eller inneha landingsplass som ikke er til allmenn bruk, eller til å anlegge, drive eller inneha annet luftfartsanlegg. Kongen kan gi nærmere forskrifter om slik tillatelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
C. Godkjenning.
§ 83.1
Landingsplass til allmenn bruk må være godkjent av luftfartsmyndigheten.2 For plass som nevnt i § 73 annet ledd trengs dog ikke godkjenning med mindre luftfartsmyndigheten særskilt bestemmer det. Kongen fastsetter i hvilken utstrekning godkjenning skal kreves for landingsplasser som ikke er til allmenn bruk, og for andre luftfartsanlegg.
For godkjenningen settes slike vilkår som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.
Tilfredsstiller anlegget ikke de krav som til enhver tid gjelder for godkjenning av slike anlegg, eller blir de fastsatte vilkår vesentlig tilsidesatt, kan luftfartsmyndigheten tilbakekalle godkjenningen.
Er det inntrådt noe forhold som kan medføre at anlegget ikke lenger tilfredsstiller kravene, plikter innehaveren å gi melding3 til luftfartsmyndigheten så snart han får kjennskap til forholdet. Er det farlig å bruke anlegget, skal innehaveren straks sette dette ut av drift i den utstrekning det er nødvendig, uten å vente på luftfartsmyndighetens avgjørelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
D. Luftfartshindringer.1
§ 84.1
Vedkommende departement2 kan bestemme at det for en landingsplass til allmenn bruk skal utarbeides og fastsettes en plan over de høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som finnes nødvendige i området utenfor plassen med hensyn til bebyggelse, master, ledninger, beplantning, forstyrrende virksomhet og andre luftfartshindringer. I sjø- og isflyhavner kan planen også omfatte selve havneområdet. Før det treffes bestemmelse om særskilt plan i medhold av første punktum, skal det undersøkes om den plan som trengs, kan utføres i medhold av bestemmelsene om reguleringsplanlegging i plan- og bygningsloven.
I planen skal angis grensene for det område den omfatter.
Planens gyldighet kan begrenses til et bestemt tidsrom.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 85.1
Når det er truffet bestemmelse etter § 84, skal luftfartsmyndigheten2 i samråd med de berørte kommuner og fylkeskommunens planleggingsmyndigheter, utarbeide forslag til plan.
Forslaget legges ut på et høvelig sted til ettersyn for dem saken vedkommer. Utleggingen og kunngjøringen om utleggingen skal skje etter bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 27-1.
Når saken er ferdigbehandlet, gir luftfartsmyndigheten tilråding til departementet,3 som fastsetter planen.
Luftfartsmyndigheten kan kreve at innehaveren av plassen skaffer opplysninger4 om materialet og yter annen hjelp som trengs for behandlingen av saken. Departementet kan pålegge innehaveren helt eller delvis å utføre gjøremål som etter første og annet ledd påhviler luftfartsmyndigheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 86.1
Planen legges ut og kunngjøres på samme måte som bestemt i § 85 annet ledd, første til tredje punktum. Departementet2 kan bestemme at planen også skal kunngjøres på annen måte.
Etter krav fra departementet skal planen tinglyses for de eiendommer som antas å ville bli berørt i vesentlig grad av rådighetsinnskrenkningene. Er skjønn forlangt etter § 90, skal slik tinglysing alltid kreves for så vidt angår de eiendommer som skjønnsbegjæringen gjelder.
Utgiftene til kunngjøring og tinglysing bæres av plassens innehaver.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 87.1
De høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som er fastsatt i planen, må ikke overskrides uten samtykke av departementet.2 For slikt samtykke kan settes vilkår, f.eks. om endring eller merking av den bebyggelse e.l. som det er tale om.
I tilfelle av overskridelse uten samtykke skal luftfartsmyndigheten3 sette vedkommende en frist til å rette forholdet. Det samme kan luftfartsmyndigheten gjøre når vilkårene for et samtykke etter første ledd ikke blir overholdt.
Blir fristen oversittet, kan luftfartsmyndigheten la det nødvendige utføre ved namsmyndighetens hjelp og på vedkommendes bekostning. Får staten ikke sine utlegg dekket hos ham, kan den kreve dem erstattet av plassens innehaver.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 88.
Finnes det i området ved planens ikrafttreden luftfartshindring som er i strid med planen, skal hindringen fjernes om ikke departementet1 samtykker i at den blir stående. Reglene i § 87 første ledds annet punktum, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Utgifter til tiltak etter § 87 tredje ledd skal dog bæres av plassens innehaver, bortsett fra tilfelle hvor § 87 annet ledds annet punktum er brakt til anvendelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 89.
Når en eiendom berøres av rådighetsinnskrenkinger, har eieren rett til erstatning fra plassens innehaver for så vidt innskrenkningene medfører at eiendommen ikke kan utnyttes på rekningsvarende måte, hensett til dens størrelse og beliggenhet og forholdene for øvrig, eller at eieren på annen måte lider et formuetap som han etter alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å få erstattet. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for rettigheter i fast eiendom.
Likeså kan det kreves erstatning fra innehaveren dersom noen lider skade eller tap ved tiltak etter § 88.
Erstatning kan dog ikke kreves uten at det forgjeves er søkt dispensasjon etter § 87 første ledd. Staten innestår for at erstatningen blir betalt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 90.1
Saker om erstatning etter § 89 avgjøres ved skjønn.2
Skjønn må forlanges av den som krever erstatning, innen en frist som fastsettes i planen. Fristen må ikke settes kortere enn 2 år fra kunngjøringen. Reglene om oppreisning i lov om domstolene av 13. august 1915 §§ 153-158 gjelder tilsvarende.
Skjønnskostnadene bæres av plassens innehaver, om ikke skjønnsretten bestemmer noe annet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 91.
Innehaveren av plassen skal påse at de fastsatte rådighetsinnskrenkninger blir overholdt. I tilfelle av overtredelse skal han uten opphold gi melding1 til luftfartsmyndigheten.2
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 92.
Planen kan endres på samme måte som bestemt for istandbringelse av ny plan. Lempninger i fastsatte rådighetsinnskrenkninger kan dog foretas uten at forslag blir lagt ut på forhånd.
🔗Del paragraf§ 93.
Planen blir stående ved makt til den blir opphevd av departementet1 eller dens gyldighetstid er utløpt.
I tilfelle av oppheving gjelder bestemmelsene i § 86 tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 94.1
For område som ikke går inn under noen plan kan Kongen gi bestemmelser om luftfartshindringer. Reglene i § 87 første og annet ledd og tredje ledds første punktum og §§ 88-90 gjelder i så fall tilsvarende, dog slik at utgifter som etter §§ 88-90 skulle påhvile plassens innehaver, bæres av staten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
E. Andre bestemmelser.
§ 95.
Kongen1 kan gi forskrifter om hvilke landingsplasser som kan brukes til internasjonal eller innenriks luftfart eller til visse arter luftfart ellers.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 96.
Kongen1 kan gi forskrifter om adgangen til og ferdselen på landingsplasser og om luftfartøyers opphold på disse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 96 a.1
Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reisegods og gods som befinner seg på landingsplasser, foretas i samsvar med forskrifter gitt av Kongen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 97.1
Kongen kan fastsette avgifter for benyttelse av landingsplasser som er til allmenn bruk. Kongen kan også fastsette avgifter for andre luftfartsanlegg eller tjenester som stilles til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 97 a.1
Med samtykke fra Stortinget kan departementet bestemme at det skal innkreves midler (avgift) fra passasjerer på en statlig landingsplass til spesiell finansiering av bestemte utbyggingstiltak på vedkommende lufthavn. Departementet fastsetter satsenes størrelse og hvilke passasjerkategorier som omfattes av ordningen. Det kan settes vilkår for bruken av midlene (avgiften).
Midlene (avgiften) kan tilfalle et særskilt finansieringsselskap med formål å finansiere et utbyggingstiltak som nevnt i først ledd. Departementet kan gjennomføre kontroll med selskapets virksomhet.
Departementet kan gi bestemmelser om plikt for luftfartøyets eier eller bruker til å medvirke til gjennomføring av ordningen og kan gjennomføre kontroll med at medvirkningen skjer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt.
Bestemmelsene i luftfartsloven §§ 170 og 175 gis tilsvarende anvendelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 98.1
Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til allmenn bruk skal være åpne for utenlandske luftfartøyer på samme vilkår som for norske fartøyer i tilsvarende internasjonal luftfart, når det er sluttet overenskomst om det med vedkommende fremmede stat.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 99.1
Kongen2 fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenstgjørende på landingsplass, ved annet luftfartsanlegg eller for øvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av betydning for luftfartens sikkerhet, og gir regler om sertifikat for slik tjeneste.
Kongen kan fastsette at tjenestegjørende som omfattes av første ledd, snarest mulig skal melde fra til luftfartsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten. Paragraf 60 første ledds annet punktum3 og annet ledd, gjelder tilsvarende for den som pålegges slik meldeplikt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel VII. Ervervsmessig luftfartsvirksomhet m.m.
A. Luftruter.
§ 100.1
For luftfart i ervervmessig og regelbundet trafikk (rutefart) innenfor norsk område kreves konsesjon fra Kongen.
Kongen kan bestemme at det for visse arter rutefart skal være tilstrekkelig med tillatelse etter § 107.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 101.
Konsesjon må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 102.
Konsesjon til å drive rutefart utelukkende innenfor riket kan bare gis til noen som etter § 7 reknes for norsk.
Oppfyller konsesjonshaveren ikke lenger vilkårene etter første ledd, faller konsesjonen bort, om ikke forholdet blir rettet innen en frist som vedkommende departement1 fastsetter.
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen gjøre unntak fra det som er bestemt i denne paragraf.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 103.
Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 104.
Staten har rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens bedrift i samsvar med reglene i § 80. Kongen kan gjøre unntak fra denne bestemmelse for så vidt angår konsesjon til rutefart mellom Norge og utlandet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 105.
Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 106.
Ved meddelelse av konsesjon kan bestemmelse i dette kapittel fravikes i den utstrekning overenskomst med fremmed stat gjør det påkrevd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragrafB. Annen luftfartsvirksomhet m.m.
§ 107.1
Den som innenfor norsk område vil drive annen ervervmessig luftfartsvirksomhet enn rutefart, må ha tillatelse fra vedkommende departement,2 om ikke annet blir bestemt av Kongen.3 Når det gjelder skoleflyging, oppvisningsflyging, konkurranseflyging eller annen luftfartsvirksomhet av særlig art, kan Kongen bestemme at slik tillatelse skal kreves selv om virksomheten ikke drives ervervmessig.
For slike tillatelser gjelder bestemmelsene i §§ 101-103, 105 og 106 tilsvarende.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
C.1 Forskjellige bestemmelser
§ 108.
Kongen1 kan gi forskrifter om adgangen til å overlate luftfartøy, tilbehør eller reservedeler til en annen til bruk for egen rekning.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 108 b.1
Departementet kan gi forskrifter om priser og tilhørende vilkår for rutefart, om formidling av rutefart samt om overbooking.
Departementet kan fastsette forskrifter for luftfartsvirksomhet som omfattes av § 107.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel VIII. Bestemmelser om lufttrafikk m.m.
§ 109.1
Kongen2 gir forskrifter om hva som skal iakttas for å unngå sammenstøt mellom luftfartøyer eller andre luftfartsulykker og ellers for å trygge mot farer og ulemper som følge av luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 110.1
Kongen2 kan fastsette flygeveger som luftfartøyer skal følge innenfor norsk område, og gi særlige forskrifter for fartøyer som skal passere rikets grense, således om hvor grensen kan passeres og hvilke landingsplasser fartøyene skal bruke ved avgang eller ankomst.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 111.1
Når hensynet til den offentlige orden eller sikkerhet krever det, kan vedkommende myndighet pålegge et luftfartøy å lande. Landingen skal foretas snarest mulig. Er ikke annen anvisning gitt, skal fartøyet lande på nærmeste, innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.
Kommer et fartøy inn i et område hvor luftfart er forbudt,2 skal fartøyet uten opphold forlate området, på hurtigste måte underrette vedkommende myndighet og, for så vidt myndigheten ikke gir annen anvisning, lande på nærmeste innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.
Etterkommer et fartøy ikke bestemmelsene i første eller annet ledd, kan vedkommende myndighet ved tvangsmidler hindre fartøyet i å fortsette flygingen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 112.1
Krigsmateriell må ikke føres med luftfartøy uten tillatelse fra vedkommende departement.2 Kongen gir forskrifter2 om hva som skal forståes med krigsmateriell og kan gjøre unntak fra bestemmelsen i første punktum.
Kongen3 kan av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet forby eller gi regulerende forskrifter om føring av annet gods enn krigsmateriell.
Kongen4 kan forby eller gi regulerende forskrifter om adgangen til å medføre og bruke fotografiapparater i luftfartøy.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 113.1
For så vidt forholdet ikke er regulert ved særskilt lovbestemmelse,2 fastsetter Kongen3 hvilke fartøydokumenter et luftfartøy skal ha, i hvilken utstrekning de skal medføres ombord, og hvorledes de skal opprettes, føres og oppbevares.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 114.
Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 115.1
Kongen2 gir forskrifter om i hvilken utstrekning de som gjør tjeneste på luftfartøy, skal ha med seg sertifikater og andre dokumenter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 116.1
Vedkommende myndighet har rett til å undersøke luftfartøyer og kontrollere fartøydokumentene og de dokumenter som de tjenstgjørende ombord skal være forsynt med.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel IX. Befordring med luftfartøy.1
A. Omfang.
§ 117.
Bestemmelsene i dette kapittel gjelder befordring med luftfartøy av passasjerer, reisegods eller gods når befordringen utføres mot vederlag. Utføres befordringen av et luftfartsforetak, gjelder kapitlets regler også når befordringen skjer uten vederlag.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 118.1
Ved postbefordring svarer fraktføreren bare overfor postverket. Ansvaret reguleres ikke av bestemmelsene i kapitlet her, men av særskilte regler som gjelder mellom fraktføreren og postverket.
Bestemmelsene om befordringsdokumenter i §§ 119-124 gjelder ikke når befordringen utføres under usedvanlige forhold og faller utenfor vanlig luftfartsvirksomhet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
B. Befordringsdokumenter.
§ 119.1
For passasjertransporter skal2 det utstedes billett. Billetten kan være individuell eller kollektiv. En billett skal inneholde:
Billetter behøver ikke utstedes dersom opplysninger etter første ledd (a) og (b) registreres på annen måte.
Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 120.1
Ved befordring av innskrevet reisegods skal2 reisegodsbevis utferdiges. Er reisegodsbeviset ikke heftet sammen med eller inntatt i en passasjerbillett som fyller kravene i § 119 første ledd, skal det inneholde:
Reisegodsbevis behøver ikke utferdiges dersom opplysninger etter første ledd (a) og (b) registreres på annen måte.
Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 121.1
Ved godsbefordring skal2 det utferdiges luftfraktbrev.
Luftfraktbrev behøver ikke utferdiges dersom opplysningene om befordringene er registrert på annen måte og avsenderen samtykker i dette. Fraktføreren skal i så fall gi avsenderen en godskvittering dersom avsenderen krever det. Godskvitteringen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger til at godset kan identifiseres og skal gi avsenderen rett til de registrerte opplysninger om transporten.
Er luftfraktbrev ikke utferdiget, kan fraktføreren ikke nekte å ta imot gods til transport med den begrunnelse at det system som er brukt for å registrere opplysninger om transporten, ikke er tilgjengelig på omlastings- eller bestemmelsessted.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 122.1
Luftfraktbrevet utferdiges av avsenderen i tre eksemplarer. Det første eksemplar skal være påtegnet for fraktføreren og underskrives av avsenderen. Det annet eksemplar skal være påtegnet for mottakeren og underskrives både av avsenderen og fraktføreren. Det tredje eksemplar underskrives av fraktføreren og leveres tilbake til avsenderen etter at godset er mottatt. Underskriftene kan være trykt eller erstattet av stempel.
Har fraktføreren utferdiget luftfraktbrevet etter begjæring av avsenderen, anses han for å ha gjort det på avsenderens vegne, om ikke annet blir godtgjort.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 123.1
Fraktføreren kan kreve at avsenderen utferdiger særskilte luftfraktbrev når befordringen omfatter flere kolli.
Anvendes framgangsmåten i § 121 annet ledd, skal fraktføreren overlevere særskilte godskvitteringer til avsenderen når denne krever det.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 124.1
Luftfraktbrevet og godskvitteringen skal2 inneholde:
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 125.1
Transportavtalen er gyldig og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i §§ 121 til 124 ikke er overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 126.1
Avsenderen er ansvarlig for at de opplysninger som han eller noen som har handlet på vegne av ham har gitt i luftfraktbrevet er riktige. Det samme gjelder opplysninger gitt for registrering eller for innføring i godskvittering. Er opplysningene om godset uriktige eller ufullstendige, plikter avsenderen å erstatte skade som dette medfører for fraktføreren eller noen denne er ansvarlig for.
Er avsenderen ikke ansvarlig etter første ledd for uriktige eller ufullstendige opplysninger som er registrert eller tatt inn i godskvitteringen, svarer fraktføreren for de skader som dette medfører for avsenderen eller noen som denne er ansvarlig overfor. Forutsetningen er at fraktføreren har begått feil ved innføringen av avsenderens opplysninger i godskvitteringen eller ved registreringen. Det samme gjelder dersom noen annen på fraktførerens vegne har påført godskvitteringen opplysningene eller har registrert dem.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 127.1
Luftfraktbrevet eller godskvitteringen gjelder som bevis for avslutningen av fraktavtalen, mottakelsen av godset og vilkårene for transporten som er tatt inn i luftfraktbrevet eller godskvitteringen om ikke annet blir godtgjort.
Luftfraktbrevets eller godskvitteringens opplysninger om godsets vekt, dimensjoner, pakning og stykketall anses riktige, om ikke annet blir godtgjort. Andre opplysninger i luftfraktbrevet om godsets mengde, rominnhold eller tilstand gjelder derimot ikke som bevis overfor fraktføreren med mindre han har undersøkt riktigheten i nærvær av avsenderen og bekreftet dette ved påskrift på luftfraktbrevet, eller opplysningene gjelder godsets synlige tilstand.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
C. Rådighet over godset og utlevering av godset.
§ 128.1
Når avsenderen oppfyller sine forpliktelser2 etter fraktavtalen, har han rett til å rå over godset ved å ta det tilbake på avgangs- eller bestemmelseslandingsplassen, ved å stanse det i tilfelle av landing underveis, ved å la det utlevere – på bestemmelsesstedet eller underveis – til en annen enn den mottaker som er oppgitt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, eller ved å kreve det sendt tilbake til avgangslandingsplassen. Sin rådighet over godset kan avsenderen dog bare utøve når det ikke medfører skade for fraktføreren eller andre avsendere, og han må erstatte de kostnader som påløper. Kan avsenderens ordre ikke utføres, skal fraktføreren straks underrette ham.
Utfører fraktføreren avsenderens ordre uten å bli forvist det eksemplar av luftfraktbrevet som ble levert til avsenderen eller godskvitteringen, er fraktføreren ansvarlig for den skade som derved måtte påføres rette innehaver av luftfraktbrevet eller godskvitteringen, men med regress mot avsenderen.
Avsenderens rett opphører samtidig med at mottakerens rett etter § 129 inntrer. Nekter mottakeren å ta imot godset, eller kan han ikke treffes, trer avsenderen igjen inn i sin rett til å råde over godset.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 129.1
Når godset er kommet fram til bestemmelsesstedet, kan mottakeren, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i § 128, kreve at fraktføreren skal utlevere godset til ham mot at han betaler de skyldige beløp og ellers oppfyller de befordringsvilkår2 som er nevnt i transportavtalen.
Fraktføreren skal underrette mottakeren så snart godset er kommet fram, om ikke annet er avtalt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 130.1
Innrømmer fraktføreren at godset er tapt, eller er det ikke kommet fram senest 7 dager etter at det skulle ha vært framme, kan mottakeren overfor fraktføreren gjøre gjeldende de rettigheter som fraktavtalen gir ham.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 131.1
Enhver avtale som avviker fra bestemmelsene i §§ 128, 129 og 130 er ugyldig, dersom den ikke er inntatt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 132.1
Avsenderen plikter å gi opplysninger og legge fram de dokumenter som trengs for å oppfylle toll-, avgift- og politiforskrifter før godset kan utleveres til mottakeren. Han er overfor fraktføreren ansvarlig for skade som følger av at disse opplysninger eller dokumenter mangler eller er ufullstendige eller ikke forskriftsmessige, med mindre fraktføreren eller hans folk har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.
Fraktføreren plikter ikke å undersøke om opplysningene og dokumentene er riktige og fullstendige.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
D. Fraktførerens ansvar.
§ 133.1
Blir en passasjer drept eller skadd på legeme eller helse, er fraktføreren ansvarlig,2 såframt den hendelse som har forårsaket skaden, er inntruffet ombord i luftfartøyet eller i sammenheng med at passasjeren går ombord eller forlater fartøyet. Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig for dødsfall eller personskader som utelukkende er forårsaket av passasjerens helsetilstand.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 134.1
Blir reisegods skadd, eller går det helt eller delvis tapt, er fraktføreren ansvarlig,2 såframt den hendelse som har forårsaket skaden er inntruffet ombord på luftfartøy eller i forbindelse med at passasjeren gikk ombord på eller forlot luftfartøyet eller mens godset var i fraktførerens varetekt. Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig dersom skaden er forårsaket utelukkende av godsets egen beskaffenhet eller av feil eller mangler ved godset.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 135.1
Fraktføreren er ansvarlig2 for tap som følge av at godset blir skadd eller går helt eller delvis tapt som følge av hending inntruffet under lufttransport. Han blir likevel ikke ansvarlig om han godtgjør at skaden utelukkende er følge av:
Som lufttransport reknes i paragrafen her den tid som godset er i fraktførerens varetekt på en flyplass, ombord på et luftfartøy eller, ved landing utenfor en flyplass, uansett hvor godset befinner seg. Lufttransport omfatter ikke slike transporter til lands eller vanns som skjer utenfor en flyplass. Utføres en slik transport i forbindelse med innlasting, utlevering eller omlasting på grunn av transportavtalen, skal likevel skaden anses å være forårsaket ved en hending under lufttransporten, om ikke annet blir godtgjort.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 136.1
Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av forsinkelse ved lufttransport av passasjerer, reisegods og gods, med mindre han godtgjør at han selv og hans folk har tatt alle nødvendige forholdsregler for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 137.1
Ved befordring av passasjerer eller reisegods skal erstatning settes ned eller helt falle bort dersom den skadelidte selv ved egen skyld har medvirket til skaden. Blir en passasjer drept eller skadd og noen annen enn passasjeren selv krever erstatning, skal erstatningen også settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at passasjeren ved egen skyld har medvirket til skaden.
Ved godstransport skal erstatningen settes ned eller helt falle bort dersom skadelidte ved egen skyld har medvirket til skaden.
Nedsetting eller bortfall av erstatning etter første og andre ledd skjer etter en vurdering av hva som er rimelig hensett til graden av medvirkning.
For lufttransporter innen riket som foretas uten mellomlanding utenlands, gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeerstatning §§ 5-1 og 5-2.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 138.1
Ved befordring av passasjerer er fraktførerens samlete ansvar2 for hver enkelt skadd eller drept passasjer begrenset til 100.000 spesielle trekkrettigheter (SDR). Skal erstatningen gis i form av periodiske utbetalinger, skal den kapitaliserte verdien ikke overstige denne begrensningen.
Fraktførerens ansvar for tap som følge av forsinkelse ved befordring av passasjer er begrenset til 4.150 spesielle trekkrettigheter (SDR) for hver passasjer.
Ved befordring av reisegods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt begrenset til 1.000 spesielle trekkrettigheter (SDR) for hver passasjer.
Ved befordring av gods er fraktførerens ansvar begrenset til 17 spesielle trekkrettigheter (SDR) pr kg. Dersom avsenderen ved overlevering av godset til fraktføreren særskilt angir verdien av godset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp. Dersom bare en del av godset kommer bort, skades, går tapt eller forsinkes, reknes bare den sammenlagte vekten av de berørte kolli med når grensen for fraktførerens ansvar skal bestemmes. Dersom verdien av andre kolli som omfattes av samme luftfraktbrev eller godskvittering påvirkes, skal disse kolliene likevel reknes med.
Sakskostnader kan tilkjennes saksøkeren uten hinder av ansvarsgrensene i denne paragraf. Dette gjelder likevel ikke for godstransport hvis fraktføreren innen 6 måneder fra tidspunktet for skadehendingen eller innen saksanlegget skriftlig har tilbudt skadelidte en erstatning som ikke er mindre enn domsbeløpet bortsett fra sakskostnadene.
Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene reknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 138 a.(Opphevet)
§ 139.
Ethvert forbehold som tilsikter å frita fraktføreren for ansvar eller å fastsette en lavere ansvarsgrense enn bestemt i § 138, er ugyldig.
Ved godsbefordring kan dog forbehold tas for tap eller skade som følge av godsets egen beskaffenhet eller feil ved godset.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 140.1
De ansvarsgrenser som er fastsatt i § 138, gjelder uansett hvilket ansvarsgrunnlag som påberopes.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 141.1
Blir fraktførerens tilsatte eller noen som fraktføreren ellers svarer for saksøkt for skade som de har voldt i tjeneste eller oppdrag for denne, skal den samlede erstatning som kan ilegges dem og fraktføreren, ikke overstige den grense som gjelder for fraktføreren.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 142.
Mottas innskrevet reisegods eller gods uten klage fra mottakerens side, formodes godset å være utlevert i god stand og overensstemmende med befordringsdokumentet, om ikke annet blir godtgjort.
Er godset skadd eller delvis tapt, må mottakeren klage om det til fraktføreren umiddelbart etter at skaden eller tapet er oppdaget, og senest innen 7 dager for reisegods og 14 dager for gods, regnet fra mottakelsen. Ved forsinkelse må det klages senest innen 21 dager fra den dag da godset ble stilt til rådighet for mottakeren.
Klage skal gis ved påtegning på befordringsdokumentet eller ved brev avsendt innen fristens utløp.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 143.
Blir klage om skaden ikke gitt innen den frist som følger av § 142, faller ethvert krav mot fraktføreren bort, med mindre han har handlet svikaktig.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 144.1
Erstatningssøksmål2 etter dette kapittel må reises enten på fraktførerens bosted eller på det sted hvor bedriften har sitt hovedsete eller den forretningsavdeling som har sluttet fraktavtalen, eller på bestemmelsesstedet.
Søksmål kan også reises ved domstolen på det sted fraktføreren har et kontor, dersom passasjeren har bosted her i riket, når søksmålet gjelder krav som følge av at passasjer er drept, skadd eller blitt forsinket eller krav på grunn av at reisegods har gått helt eller delvis tapt, blir skadd eller blitt forsinket.
Søksmål må reises ved norsk domstol eller domstol i en annen konvensjonstat, med mindre avgangsstedet eller bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i en stat som ikke er tilsluttet Varsjavakonvensjonen.3
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 145.
Erstatningskrav etter dette kapittel faller bort om ikke søksmål er reist innen 2 år reknet fra luftfartøyets ankomst til bestemmelsesstedet eller fra den dag da det skulle ha kommet fram eller da befordringen ble avbrutt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 146.
Skal en befordring, som etter en eller flere fraktavtaler utgjør en enhet, utføres av flere fraktførere etter hverandre, er enhver fraktfører som mottar den reisende, det innskrevne reisegods eller godset, ansvarlig for den del av befordringen som det påhviler ham å utføre.
Ved befordring av innskrevet reisegods eller av gods kan avsenderen også holde seg til den første fraktfører, og den som har rett til å kreve utlevering, til den siste fraktfører, selv om skaden, tapet eller forsinkelsen er inntruffet mens godset var i en annen fraktførers varetekt. Er to fraktførere ansvarlige, hefter de solidarisk.
🔗Del paragrafE. Befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 146 a.1
Bestemmelsene i §§ 146 b-146 f gjelder når en befordring blir helt eller delvis utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen, med mindre det godtgjøres at dette er skjedd uten den avtalesluttende fraktførers samtykke.
Bestemmelsene i §§ 146 c, 146 e og 146 f gjelder bare den del av befordringen som ikke utføres av den avtalesluttende fraktfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 146 b.1
Både den fraktfører som har sluttet fraktavtalen og den fraktfører som helt eller delvis utfører den, skal anses som fraktførere i forhold til reglene i dette kapittel. For den avtalesluttende fraktfører gjelder dette hele befordringen, men for den utførende fraktfører bare for så vidt angår den del av befordringen som han utfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 146 c.1
Ved bedømmelsen av en fraktførers ansvar skal handlinger og unnlatelser av den annen fraktfører eller av dennes folk i tjenesten anses å ha samme virkning som hans egne handlinger og unnlatelser. Dette skal likevel ikke i noe tilfelle medføre at den utførende fraktførers ansvar overstiger de grenser som er fastsatt i § 138.
Har den avtalesluttende fraktfører påtatt seg forpliktelser ut over dem som er fastsatt i dette kapittel, eller har passasjer eller avsender oppgitt en særlig interesse i samsvar med § 138 annet ledd, får dette ikke virkning i forhold til den utførende fraktfører med mindre det er godtatt av ham.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 146 d.1
Melding eller klage som i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel rettes til den ene fraktfører, får virkning også i forhold til den annen. Ordre som nevnt i § 128 får ikke virkning med mindre den er gitt til den avtalesluttende fraktfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 146 e.1
Den avtalesluttende og den utførende fraktfører og deres folk i tjenesten er til sammen ikke ansvarlig ut over det høyeste erstatningsbeløp som noen av fraktførerne svarer for. Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for ham.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 146 f.1
Erstatningssøksmål kan, uansett om det rettes mot begge fraktførere eller bare den ene av dem, reises ved domstol som etter § 144 er kompetent i sak mot den avtalesluttende fraktfører, eller ved domstol på den utførende fraktførers bosted eller på det sted hvor hans bedrift har sitt hovedsete.
Blir søksmål reist mot bare den ene fraktfører og vil denne, om han taper, gjøre regresskrav gjeldende mot den annen, kan han dra regresskravet inn i saken i samsvar med tvistemålslovens § 69 uten hensyn til om det er verneting for det etter de alminnelige regler.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
F. Andre bestemmelser.
§ 147.
(Sammensatt befordring.) Ved befordring som delvis utføres med luftfartøy og delvis med annet befordringsmiddel, gjelder dette kapittel bare luftbefordringen.
Vilkårene for de andre befordringsmåter kan inntas i luftbefordringsdokumentet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 148.1
Forbehold i fraktavtalen og særlige avtaler forut for skaden er ugyldige for så vidt de går ut på at tvist skal avgjøres etter en lov som avviker fra denne lovs bestemmelser om befordringen eller ved annet verneting enn fastsatt i dette kapittel.
Ved godsbefordring kan det dog uten hinder av første ledd avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift på et sted som er rett verneting etter § 144, forutsatt at saken skal avgjøres i samsvar med Varsjava-konvensjonens2 bestemmelser i den utstrekning befordringen omfattes av konvensjonen. Likeledes kan det ved godsbefordring i tilfelle som nevnt i § 146 a avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift på et sted som er rett verneting etter § 146 f, forutsatt at saken skal avgjøres i samsvar med Guadalajarakonvensjonens2 bestemmelser i den utstrekning befordringen omfattes av denne konvensjon.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 149.(Opphevet)
§ 150.1
For innenriks luftbefordring uten avtalt mellomlanding i fremmed stat kan departementet2 godkjenne at billett, reisegodsbevis eller luftfraktbrev ikke blir utferdiget selv om opplysningene ikke registreres på noen annen måte.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 151.1
Med Varsjavakonvensjonen forstås den overenskomst om internasjonal luftbefordring som ble undertegnet i Varsjava 12. oktober 1929, slik den er endret ved protokoll avsluttet i Haag 28. september 1955.
Med Guadalajara-konvensjonen forstås den tilleggsoverenskomst til Varsjavakonvensjonen som ble undertegnet i Guadalajara 18 september 1961 om internasjonal luftbefordring utført av en annen person enn den avtalesluttende fraktfører.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 152.1
Har en stat som har tiltrådt Warszawa-konvensjonen tatt forbehold som omhandlet i Haag-protokollen 28 september 1955 artikkel XXVI, Guatemala-protokollen 8 mars 1971 artikkel XXIII para 1 bokstav b, Montreal-protokoll nr. 3 25 september 1975 artikkel XXI para 1 bokstav b eller Montreal-protokoll nr. 4 samme dag artikkel XXI para 1 bokstav a, gjelder reglene i kapitlet her ikke luftbefordring som utføres for statens militære myndigheter med et der i staten registrert luftfartøy, såframt fartøyets hele lasteevne er reservert av disse myndigheter eller for deres rekning.
Reglene i dette kapittel gjelder heller ikke internasjonal luftbefordring som utføres direkte av en stat, eller av territorium for hvis utenriksanliggender den svarer, såframt staten ved ratifikasjonen eller tiltredelsen av Varsjavakonvensjonen av 12. oktober 1929 har tatt forbehold etter tilleggsprotokollen til konvensjonens artikkel 2.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel X. Skadeserstatning og forsikring.
§ 153.1
Skjer det som følge av at et fartøy brukes til luftfart skade på person eller ting utenfor fartøyet, er eieren eller i tilfelle den bruker som nytter fartøyet for egen rekning, erstatningspliktig selv om ingen har skyld i skaden.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 154.
Regelen i § 153 gjelder ikke skade på person eller ting innenfor området av en godkjent landingsplass.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 155.1
Erstatning kan ikke kreves etter § 153 når skadelidte forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 156.
Volder et fartøy skade på annet luftfartøy eller på person eller ting i slikt fartøy, gjelder ikke regelen i § 153.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 157.
Voldes en skade av to eller flere luftfartøyer hefter de erstatningspliktige etter § 153 solidarisk. Retten avgjør hvor stor del av erstatningen hver av dem skal kunne kreve tilbake hos de andre.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 158.
Bestemmelsene foran i dette kapittel gjør ingen innskrenkning i erstatningskrav som måtte følge av alminnelige erstatningsregler.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 159.
Blir noen som har gjort tjeneste på luftfartøy, kjent erstatningspliktig for skade som er oppstått ved luftfart og skyldes hans feil eller forsømmelse i tjenesten, kan retten sette ned erstatningsbeløpet under hensyn til den utviste skyld, skadens størrelse og forholdene ellers. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for tjenstgjørende på bakken i stilling av betydning for luftfartsikkerheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 160.1
Når ikke annet blir bestemt av Kongen, skal det for fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av erstatningsplikt som nevnt i § 153.
Kongen2 kan bestemme at det også skal foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av skade som voldes personer eller ting i vedkommende luftfartøy eller i samband med at de går eller føres ombord eller forlater eller føres fra fartøyet, eller skade som voldes innskrevet gods mens fraktføreren har ansvaret etter kapittel IX.
Kongen2 kan gi nærmere forskrifter om forsikring eller sikkerhetstillelse, herunder om virkningen av at forsikringen eller sikkerheten ikke holdes i kraft.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel XI. Luftfartsulykker.
A. Redningstjeneste.
§ 161.1
Kongen2 gir forskrifter om ettersøkings- og redningstjeneste i tilfelle hvor luftfartøy er saknet, i nød eller forulykket. Herunder kan gis bestemmelser om plikt for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner til å medvirke ved forberedelsen og gjennomføringen av ettersøkings- og redningstiltak, og om godtgjøring for slik medvirkning.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 162.
Når det finnes grunn til det og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, kan vedkommende departement1 pålegge fartøyets eier eller bruker å erstatte helt eller delvis statens utgifter til ettersøking av saknet fartøy. Det samme gjelder redningsutgifter for så vidt de ikke blir dekket ved bergelønn.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
B. Berging.
§ 163.1
Den som berger eller medvirker til å berge et luftfartøy som er i nød eller forulykket, ombordværende gods eller noe som har hørt til fartøyet eller godset, har krav på bergelønn etter reglene i sjøloven kapittel 16, enten bergingen er foregått til sjøs, til lands eller i luften. Rett til andel i bergelønnen har også den som har reddet eller medvirket til redning av menneskeliv fra fartøyet under den nød som har gitt anledning til bergingen.
Godtgjøring kan også kreves for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare fartøyet eller gods fra fartøyet. De i første ledd nevnte regler om berging gjelder tilsvarende for slik godtgjøring.
Dersom arbeidet er avsluttet her i riket, har fordringshaveren tilbakeholdsrett og panterett i fartøyet eller godset med prioritet foran alle andre rettigheter. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse foran de som grunner seg på en tidligere. Eieren av gods har ikke personlig ansvar for fordringen.
Panteretten i gods faller bort når dette utleveres, og panteretten i fartøyet etter 3 måneder dersom den ikke er anmerket i registeret og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Søksmål kan reises på det sted hvor arbeidet er avsluttet, eller hvor fartøyet eller godset er.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
C. Undersøkelse av luftfartsulykker m.m.
§ 164.
Inntreffer ved bruken av et fartøy en luftfartsulykke som medfører at noen avgår ved døden eller at det skjer betydelig skade på person, på fartøyet eller på eiendom utenfor fartøyet, skal den myndighet Kongen bestemmer,1 foreta undersøkelse. Det samme gjelder når det har vært alvorlig fare for slik ulykke, eller det har inntruffet noe som tyder på vesentlig feil ved fartøyet eller bakketjenesten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 165.1
Enhver plikter på forlangende å gi undersøkelsesmyndigheten de opplysninger han sitter inne med om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen.
Myndigheten har rett til å nytte privat grunn og kan kreve å få undersøke og ta i besittelse fartøy, vrakrester, dokumenter og andre ting i den utstrekning den trenger det for å kunne utføre sitt verv. Den kan påby legeundersøkelse etter reglene i § 71 tredje ledd. Om nødvendig kan myndigheten kreve hjelp av politiet.
Myndigheten kan også, om det finnes nødvendig for undersøkelsen, kreve bevisopptak etter reglene i lov om rettergangsmåten for tvistemål.2
Myndigheten skal i samsvar med nærmere forskrifter som Kongen3 gir, så vidt mulig underrette fartøyets eier og – om fartøyet brukes av en annen enn eieren – dets bruker, samt forsikreren og andre som saken angår, om undersøkelsen og gi dem adgang til innen undersøkelsen avsluttes å framkomme med det de finner påkrevd for å vareta sitt tarv. De interesserte har rett til, i den utstrekning det kan skje uten hinder for undersøkelsen, å være til stede ved denne og gjøre seg kjent med dokumentene.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 166.1
Den som blir vitne til en luftfartsulykke, skal straks melde fra til nærmeste politimyndighet eller luftfartsmyndigheten, dersom han ikke etter forholdene har grunn til å anta at slik melding er unødvendig. Det samme gjelder den som finner et luftfartøy, deler av et luftfartøy eller andre ting under forhold som tyder på at det har inntruffet en luftfartsulykke.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 167.1
Et luftfartøy som er forulykket, vrakrester eller andre ting fra et slikt fartøy og spor etter ulykken må ikke fjernes eller røres uten tillatelse av undersøkelsesmyndigheten eller politiet, med mindre det er nødvendig for å redde eller avverge fare for liv eller eiendom eller for å hindre at noe som kan ha betydning for undersøkelsen, går til grunne eller forsvinner.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 168.
Dersom et luftfartøy som er forulykket, eller vrakrester eller andre ting fra et slikt fartøy er til hinder for den alminnelige ferdsel eller på annen måte til ulempe for allmennheten eller er til fare for folk eller eiendom, og eieren ikke fjerner det eller på annen måte retter forholdet, kan politiet sette ham en frist til å gjøre det. Oversittes fristen, kan politiet la det nødvendige foreta på eierens bekostning.
Er eieren ukjent, eller er det av hensyn til ferdselen eller av annen grunn nødvendig å skride inn straks, kan politiet sette i verk tiltak som nevnt i første ledd uten at det gis eieren noen frist.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragrafKapittel XII. Forskjellige bestemmelser.
§ 169.1
Er det når en flyging skal påbegynnes, grunn til å anta at luftfartøyet ikke er luftdyktig2 eller behørig bemannet,3 eller at det for øvrig aktes brukt i strid med denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den, kan flygingen forbys og fartøyet om nødvendig hindres i å forlate landingsplassen. Beslutning om dette treffes av luftfartsmyndigheten4 eller av noen som den gir fullmakt; i siste tilfelle skal beslutningen uten opphold forelegges for luftfartsmyndigheten til prøving.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 170.1
Innehaveren av en landingsplass til allmenn bruk kan hindre et luftfartøy i å forlate plassen så lenge avgiften2 for fartøyets benyttelse av plassen ikke blir betalt eller tilstrekkelig sikkerhet stilt. Det samme gjelder når avgift for andre luftfartsanlegg eller tjenester som er stilt til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy ikke blir betalt eller tilstrekkelig sikkerhet stilt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 171.1
Kongen2 kan av hensyn til luftfartens sikkerhet gi forskrifter om behandling, oppbevaring og levering av drivstoff og annet som brukes til utrusting av luftfartøyer, og om tilsyn med at bestemmelsene blir overholdt.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 172.1
Eier eller bruker av luftfartøy og innehaver av godkjent landingsplass eller annet luftfartsanlegg plikter å gi slike opplysninger som luftfartsmyndigheten forlanger for å kunne utføre sine gjøremål. Det samme gjelder innehaver av godkjent bedrift som nevnt i § 52 eller av annen virksomhet som drives med godkjenning eller tillatelse etter denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den.
Opplysningene kan meddeles videre i den utstrekning det er nødvendig som følge av internasjonal overenskomst. For øvrig kan de meddeles videre eller offentliggjøres i den utstrekning de ikke inneholder forretnings- eller driftshemmeligheter. Når den som mener å ha krav på hemmelighold, har gjort innvending mot at opplysningene meddeles videre eller offentliggjøres, må dette bare skje etter særskilt avgjørelse av vedkommende departement.2
De som i stillings medfør får kjennskap til opplysningene, har taushetsplikt3 i den utstrekning opplysningene ikke må meddeles videre eller offentliggjøres.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 173.1
Stortinget kan bestemme at kommuner og fylkeskommuner helt eller delvis skal dekke utgifter til bygging og utbedring av statens landingsplasser og luftfartsanlegg, herunder utgifter til erverv av grunn og eiendomsinngrep.
Er to eller flere kommuner og/eller fylkeskommuner pålagt å dekke utgifter etter første ledd uten at Stortinget har fordelt beløpet mellom dem, foretas fordelingen av vedkommende departement.2 Fordelingen av beløp mellom kommuner som ligger i samme fylke, kan av departementet overlates til fylkesutvalget.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 174.
Blir staten i henhold til internasjonal overenskomst påført utgifter som følge av at luftfartøy brukes for norsk rekning utenfor riket, kan vedkommende departement,1 for så vidt ikke annet er fastsatt i vilkår for konsesjon eller tillatelse etter kapittel VII, kreve utgiftene refundert av fartøyets eier eller bruker.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 175.1
Avgifter som fastsettes av Kongen for benyttelse av landingsplass til allmenn bruk, eller for andre luftfartsanlegg eller tjenester som stilles til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy, er tvangsgrunnlag for utlegg.2 Det samme gjelder for refusjonsbeløp som staten har krav på etter denne lov.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 175 a.1
Kongen kan gi forskrifter om at det skal betales gebyr også for andre forretninger enn de som omfattes av § 6 tredje ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Kapittel XIII. Straffebestemmelser.
§ 176.1
Dersom eieren eller brukeren2 av et luftfartøy som ikke er norsk3 og heller ikke har fremmed nasjonalitet som nevnt i § 4 bokstav b, uten særskilt tillatelse bruker fartøyet til luftfart innenfor norsk område eller overskrider vilkårene for en gitt tillatelse, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 176 a.1
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy bruker det til luftfart i strid med § 5 a første ledd, eller bryter vilkår som er satt for tillatelse etter § 5 a annet ledd, straffes han med bøter eller fengsel i inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 177.1
Den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger når han melder et luftfartøy til registrering2 eller begjærer det slettet3 i registeret, eller når han søker om tillatelse etter § 7 annet ledd eller § 13 bokstav b, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
På samme måte straffes den som unnlater å gi registerføreren melding som er påbudt i denne lov,4 eller som gir uriktig eller ufullstendig melding.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 178.1
Den som uberettiget fjerner nasjonalitets- eller registreringsmerke eller annet foreskrevet merke2 fra et luftfartøy eller forsyner fartøyet med uriktig merke, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Dersom eieren eller brukeren3 av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det mangler nasjonalitets- eller registreringsmerker eller har uriktige merker, straffes han på samme måte som nevnt i første ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 179.1
Dersom eieren eller brukeren2 av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det ikke er luftdyktig3 eller ikke tilfredsstiller fastsatte miljøkrav eller behørig bemannet,4 utrustet eller lastet5 for den reise det er bestemt for, eller av andre grunner ikke er i slik stand at det tilfredsstiller sikkerhetens krav; og det ikke i medhold av denne lov er gitt tillatelse til bruken,6 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 180.1
Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes den som ved bygging av luftfartøy eller framstilling av tilbehør eller reservedeler eller under utføring av vedlikeholds-, reparasjons- eller endringsarbeid viser uforsvarlig forhold og derved volder fare for at fartøyet kan bli brukt uten å tilfredsstille sikkerhetens krav. På samme måte straffes den som viser uforsvarlig forhold som nevnt ved utrusting, lasting eller annen klargjøring av luftfartøy.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 181.1
Dersom eieren eller brukeren2 av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det for fartøyet ikke foreligger foreskrevet forsikring eller annen sikkerhet som nevnt i § 160, straffes han med bøter eller fengsel inntil 1 år.
Bruker han fartøyet til luftfart uten fartøydokument som kreves etter denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i den,3 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 182.1
En fartøysjef som foretar flyging med fartøyet under slike omstendigheter som nevnt i §§ 176, 178 annet ledd, 179 eller 181, straffes på samme måte som fastsatt for eier eller bruker.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 183.1
Gjør noen tjeneste på luftfartøy uten å ha gyldig sertifikat eller tillatelse som kreves etter denne lov, eller – i tilfelle hvor slikt dokument ikke er nødvendig – uten å tilfredsstille de vilkår som er fastsatt for tjenesten, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 184.1
Dersom noen som har forpliktet seg til å gjøre tjeneste på luftfartøy, unnlater å tiltre tjenesten eller unndrar seg fortsatt tjenstgjøring, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Unnlater noen som hører til besetningen på luftfartøy, uten gyldig grunn å møte fram til tjeneste i rett tid, eller forlater han tjenesten uten tillatelse, straffes han med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 185.1
Dersom noen som hører til besetningen på luftfartøy, ikke adlyder en foresatts ordre i tjenesten,2 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Har han ved lydighetsnektelsen utsatt fartøyet eller menneskeliv for fare, eller har han fastholdt den tross gjentatt ordre, eller foreligger det for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 186.1
Den som gjør eller forsøker å gjøre tjeneste ombord i strid med bestemmelsene i § 71 første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år. Har noen gjort tjeneste påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel eller har han overtrådt bestemmelsene i § 71 annet ledd, anvendes fengselsstraff, om ikke særdeles formildende omstendigheter er til stede.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 187.1
Den som overtrer noen forskrift Kongen har gitt til unngåelse av sammenstøt mellom luftfartøyer eller av andre luftfartsulykker eller for ellers å trygge mot farer og ulemper som følge av luftfart,2 straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Den som fraviker flygeveg fastsatt etter § 110, eller som overtrer forskrifter Kongen har gitt om luftfartøyer som skal passere rikets grense, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt fører luftfartøy urettmessig inn i en sone som er opprettet for å beskytte midlertidige eller faste anlegg eller innretninger for undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 188.1
Den som under føring av luftfartøy i en luftled eller et annet område hvor lufttrafikken er undergitt særskilt regulering,2 unnlater å etterkomme eller handler i strid med en anvisning av trafikkledelsen som han plikter å følge, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
På samme måte straffes en fartøysjef som overtrer bestemmelsene om landingsplikt i § 111.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 189.1
Overtrer eieren eller brukeren2 av et luftfartøy bestemmelsene i § 112 første ledd om føring av krigsmateriell, eller bestemmelser gitt etter samme paragrafs annet ledd om føring av annet gods, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
På samme måte straffes en fartøysjef som foretar flyging med fartøyet når det brukes til slik ulovlig befordring som nevnt i første ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 190.1
Den som overtrer forskrift Kongen har gitt etter § 5, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 191.1
Kommer et luftfartøy i nød, og fartøysjefen unnlater å gjøre det som står i hans makt for å bevare fartøyet, ombordværende eller gods, eller det som ellers påligger ham etter § 68, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 192.1
Dersom noen som hører til besetningen på et luftfartøy, ved smugling eller på annen måte i strid med tjenesteplikter2 utsetter fartøy eller gods for å bli beslaglagt eller tilbakeholdt av norsk eller utenlandsk myndighet, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 193.1
Unnlater en fartøysjef eller et annet besetningsmedlem å foreta det som påhviler ham når det gjelder å opprette, føre eller oppbevare fartøydokument eller å medføre fartøydokument, sertifikat eller annet dokument ombord,2 straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Foretar han uriktig innførsel i fartøydokument, eller bevirker han på annen måte at et slikt dokument får et uriktig innhold, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 194.1
En fartøysjef eller et annet besetningsmedlem som uten at forholdet går inn under §§ 176-193, gjentatt eller på utilbørlig måte overtrer sine tjenesteplikter eller for øvrig viser utilbørlig forhold i tjenesten, straffes med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 195.1
Dersom innehaveren2 av en landingsplass eller et annet luftfartsanlegg lar anlegget bruke skjønt det ikke tilfredsstiller de fastsatte krav3, eller – i tilfelle hvor det kreves godkjenning4 av luftfartsmyndigheten – skjønt slik godkjenning ikke foreligger, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Overtrer innehaveren bestemmelsen i § 98, straffes han med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 196.1
Den som overskrider rådighetsinnskrenkninger fastsatt etter §§ 84-87, eller overtrer bestemmelser fastsatt med heimel i § 94, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder. På samme måte straffes forsøk.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 197.1
Driver noen luftfartsvirksomhet eller annen virksomhet2 uten å ha konsesjon, tillatelse eller godkjenning som kreves etter denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den,3 straffes han med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Det samme gjelder for den som under utøvelsen av slik virksomhet overtrer eller tilsidesetter vilkår som er satt for slik konsesjon, tillatelse eller godkjenning.
Den som overtrer forskrift gitt med hjemmel i § 108 b, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 198.1
Den som handler i strid med et forbud etter § 169 mot at et luftfartøy forlater landingsplass, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes forsøk.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 199.1
Den som hindrer utføring av besiktelse, tilsyn eller annen undersøkelse etter denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den, eller som unnlater å yte hjelp ved slik undersøkelse når det kreves med heimel i loven eller forskriftene, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder den som i strid med reglene i § 167 fjerner eller rører luftfartøy, vrakrester eller annet etter en luftfartsulykke.
På samme måte straffes forsøk.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 200.1
Dersom noen som er pålagt å medvirke ved ettersøkings- eller redningstiltak etter forskrifter gitt med heimel i § 161, unnlater å møte fram til tjeneste eller på annen måte overtrer sine plikter, straffes han med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 201.1
Den som i annet tilfelle enn nevnt i § 177 unnlater å gi melding som er påbudt i denne lov eller forskrifter gitt med heimel i den, eller opplysning som kreves med heimel i loven eller forskriftene, eller som gir uriktig eller ufullstendig melding eller opplysning, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Straff etter denne paragraf kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av bestemmelsene i kapittel IX.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 202.1
Den som unnlater å innlevere et nasjonalitets- og registreringsbevis, luftdyktighetsbevis, sertifikat eller annet dokument i tilfelle hvor innlevering er påbudt i denne lov2 eller kreves med heimel i den, straffes med bøter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 203.1
Den som overtrer forskrift gitt med heimel i denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, om ikke forholdet rammes av et annet straffebud i dette kapittel.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 204.1
Medfører en overtredelse som nevnt i §§ 179, 180, 182, 185-188, 191 eller 194-196 tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, helse eller eiendom, kan fengsel inntil 5 år anvendes.
Det samme gjelder ved overtredelse som nevnt i § 181, dersom noen lider betydelig formuestap som følge av at det ikke har foreligget foreskrevet forsikring eller annen sikkerhet.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 205.1
Blir en overtredelse som nevnt i §§ 176-203 begått av uaktsomhet, er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, dog slik at det ikke i noe tilfelle kan anvendes strengere straff enn den som er fastsatt for forsettlig overtredelse.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 206.
Medvirkning til overtredelse som nevnt i §§ 176-185 og 187-205 er straffbar og straffes med den straff som er fastsatt i vedkommende straffebud.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 207.
Straffebud i dette kapittel som er rettet mot eieren eller brukeren av et luftfartøy,1 mot innehaveren av en landingsplass eller et annet luftfartsanlegg2 eller mot innehaveren av en virksomhet som nevnt i § 197, får anvendelse også på underordnete, når de i sin tjeneste forgår seg på den måte som er nevnt i vedkommende straffebud. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for styremedlemmer og andre tillitsmenn i selskaper og andre juridiske personer.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 208.(Opphevet)
§ 209.(Opphevet)
Kapittel XIV. Gjennomføringsbestemmelser.
§ 210.
For luftfartøyer som ikke har fører ombord eller ikke drives fram med motor, eller som for øvrig er av særlig art, kan Kongen1 gjøre unntak fra bestemmelsene i denne lov eller gi særlige forskrifter, for så vidt det ikke er betenkelig av hensyn til luftfartens sikkerhet eller av andre grunner. Dog kan det ikke foretas endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.
Kongen kan gi forskrifter om innretninger som er bestemt til å bevege seg i luften, men ikke kan ansees som luftfartøyer.2
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 211.
Kongen kan bestemme at utenlandsk luftfartøy som har norsk bruker, skal være underkastet visse av de bestemmelser i loven og forskriftene som gjelder norske fartøyer.
For så vidt angår overtredelser av vedkommende bestemmelser reknes et slikt fartøy som norsk etter straffelovens § 12 nr. 1 og 2.
🔗Del paragraf§ 212.
Kongen bestemmer hvilken myndighet som skal være luftfartsmyndighet1 etter denne lov, og fastsetter2 – for så vidt ikke forholdet er regulert ved særskilt lovbestemmelse3 – i hvilken utstrekning luftfartsmyndigheten kan overdra sine beføyelser etter loven til andre.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 213.(Opphevet)
§ 214.
Kongen1 kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene foran i denne lov.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Annen del. Militær luftfart og annen statsluftfart med offentligrettslig formål.
Kapittel XV. Militær luftfart.
§ 215.
For at et fartøy skal kunne brukes til norsk militær luftfart, må det enten ha norsk nasjonalitet etter § 216 eller gå inn under bestemmelsen i § 225.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 216.
Et fartøy reknes som norsk militært luftfartøy:
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 217.
Det militære luftfartøyregister føres av den militære myndighet som Kongen bestemmer.1
Et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, kan ikke føres inn i det militære register før det er slettet i det sivile.2
Kongen1 gir nærmere forskrifter om det militære register og om vilkårene for og framgangsmåten ved registrering.
Militære luftfartøyer skal merkes i samsvar med regler som Kongen1 gir.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 218.
Norske militære luftfartøyer skal med hensyn til luftdyktighet og bemanning tilfredsstille de krav som Kongen1 fastsetter.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 219.
Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til militær bruk skal tilfredsstille de krav som Kongen1 fastsetter, og være godkjent av den myndighet Kongen bestemmer.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 220.
De bestemmelser som er gitt foran i §§ 60, 71, 84-94, 96, 153-159, 161, 163 første og annet ledd, 164-167 og 169, gjelder tilsvarende for norsk militær luftfart.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 221.
Forskrifter som blir gitt i medhold av §§ 75, 76 og 109, skal gjelde også for norsk militær luftfart for så vidt ikke annet blir bestemt av Kongen.1
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 222.
Kongen kan fastsette at også andre bestemmelser i denne lovs første del enn de som er nevnt foran, skal gjelde tilsvarende for norsk militær luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 223.
Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter for norske militære luftfartøyer, med mindre vedkommende militære myndighet finner at innholdet må hemmeligholdes av militære sikkerhetsgrunner.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 224.1
Uten hensyn til det som er bestemt i første del, kan et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, midlertidig brukes til norsk militær luftfart, såframt fartøyet er forsynt med særskilt tilleggsmerke og luftfartsmyndigheten2 på forhånd er underrettet.
I brukstiden er fartøyet fremdeles undergitt reglene i kapittel II.
Når bruken er opphørt, skal det sendes melding til luftfartsmyndigheten.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 225.
De regler som er gitt foran i dette kapittel, gjelder også, så langt de passer og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, når utenlandsk fartøy brukes av den norske stat til militær luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 226.
Kongen1 kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene foran i dette kapittel, herunder om at militær myndighet2 kan tre i stedet for luftfartsmyndigheten ved håndheving av de bestemmelser i første del som kommer til anvendelse på norsk militær luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 227.
Kongen1 kan gi ytterligere forskrifter om norsk militær luftfart.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
§ 228.
Kongen bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes til militær luftfart av fremmed stat eller internasjonal organisasjon, kan gis adgang til norsk område.
For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, skal de regler som er gitt foran om norsk militær luftfart, gjelde tilsvarende for fremmed militær luftfart innenfor norsk område.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 229.
Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med heimel i §§ 215-227, straffes etter reglene i kapittel XIII.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse såframt forholdet rammes av den militære straffelov, med mindre det gjelder overtredelse av bestemmelsene i § 71, jfr. § 220.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 230.
Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med heimel i § 228, straffes etter reglene i kapittel XIII.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragrafKapittel XVI. Annen statsluftfart med offentligrettslig formål.
§ 231.
For norsk statsluftfart som utelukkende har offentligrettslig formål, men ikke er militær, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del tilsvarende, dog ikke §§ 160 og 163 tredje og fjerde ledd.
Kongen kan for slik luftfart gjøre ytterligere unntak fra bestemmelsene i første del eller gi særlige forskrifter. Dog kan det ikke gjøres endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
🔗Del paragraf§ 232.
Kongen1 bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes av fremmed stat eller internasjonal organisasjon til slikt formål som nevnt i § 231, kan gis adgang til norsk område.
For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del, bortsett fra §§ 35-42, 160 og 163 tredje og fjerde ledd, tilsvarende for luftfart innenfor norsk område med fartøy som nevnt i første ledd.
Gjelder bare for Svalbard og Jan Mayen iflg. res. 11 mars 1994 nr. 200.
Slutningsbestemmelser.
§ 233.
Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer.1
Det kan bestemmes at visse deler av loven skal tre i kraft fra et tidligere tidspunkt enn andre.2
§ 234.
Fra denne lovs ikrafttreden oppheves eller endres følgende lover slik: – – –
🔗Del paragraf§ 235.1
Så lenge den opprinnelige Varsjava-konvensjon av 12 oktober 1929 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal lov 12 juni 1936 om befordring med luftfartøy og forskrifter gitt i medhold av denne lov vedbli å gjelde for internasjonal luftbefordring når avgangsstedet og bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i konvensjonsstater som ikke begge har sluttet seg til Haag-protokollen, eller når disse steder ligger i en konvensjonsstat som ikke har sluttet seg til Haag-protokollen, og mellomlandingssted i en annen stat er avtalt, selv om dette ikke er en konvensjonsstat. Videre får reglene i § 141 tilsvarende anvendelse også i tilfelle som omhandlet i dette ledd. Det samme gjelder §§ 146 a -146 f og 148 annet ledds annet punktum. Likeledes får § 139 annet ledd anvendelse for så vidt gjelder befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen. Henvisningene i §§ 141 og 146 a-146 f til bestemmelsene i kap. IX gjelder i stedet de tilsvarende bestemmelser i nevnte lov av 12 juni 1936 med tilhørende forskrifter.
«I den utstrekning loven av 12. juni 19362 fortsatt gjelder, skal annet punktum i dens § 8 annet ledd lyde: I tilfelle av forsinkelse skal meddelelsen gis senest 14 dager regnet fra den dag da godset ble utlevert.»
Reglene i den opphevde § 138 A slik bestemmelsen lød før opphevingen gjennom loven her gjelder fortsatt ved befordring som utføres av norsk luftfartsforetak når befordringen omfattes av Warszawa-konvensjonen.
Så lenge Warszawa-konvensjonen med endringer etter Haag-protokollen 28 september 1955 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal luftbefordring som omfattes av konvensjonen reguleres av bestemmelsene i luftfartsloven kapittel 9 slik de lød før endringene gjennom loven her.
I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter endringene i Montreal-protokoll nr. 3, men ikke av konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4, skal for så vidt gjelder transport av gods, reglene i luftfartsloven 9 kapittel slik de lød før endringene gjennom loven her gjelde.
I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4, men ikke av konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 3, skal for så vidt gjelder befordring av passasjerer og reisegods, luftgods, luftfartsloven kapittel 9 gjelde slik det lød før endringene gjennom loven her.
Opphører Warszawa-konvensjonen slik den lyder i sin opprinnelige form 12 oktober 1929 eller i sin endrete form gjennom Haag-protokollen 28 september 1955 å gjelde mellom Norge og andre stater som følge av oppsiing fra norsk side, skal departementet kunngjøre dette.
Ved befordring av reisende er fraktførerens ansvar for hver enkelt begrenset til 8.300 spesielle trekkrettigheter (SDR) hvis ikke en høyere ansvarsgrense er avtalt.
Ved befordring av innskrevet reisegods og gods er fraktførerens ansvar begrenset til 17 SDR pr. kg. Har avsenderen ved avleveringen av godset til fraktføreren oppgitt en særlig interesse som knytter seg til befordringen, og betalt det frakttillegg som måtte være fastsatt, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar, med mindre han beviser at det overstiger avsenderens virkelige interesse.
For reisegods som den reisende beholder i sin varetekt, er fraktførerens ansvar begrenset til 332 SDR for hver reisende.
Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene omreknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.
§ 236.
Forskrifter gitt i medhold av noen bestemmelse som oppheves ved denne lov, vedblir for så vidt de er forenlige med loven å gjelde inntil de i tilfelle blir opphevd eller endret med heimel i denne lov.1 Om forskrifter som nevnt i § 235 gjelder det som der er bestemt.
§ 237.
Henvisninger i andre lover til bestemmelser som oppheves ved denne lov, skal gjelde tilsvarende bestemmelser i denne lov.
🔗Del paragraf