§ 199.^​1

Plikt^​2 til å møte som vitne ved tingrett^​3 og lagmannsrett har enhver. Retten^​4 kan frita et vitne^​5 for møteplikt dersom vitnet har mer enn 800 km reise med rutegående befordringsmiddel eller 125 km på annen måte, eller en tilsvarende strekning dels på den ene, dels på den annen måte, og fremmøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning.^​6

Vitnet har krav på godtgjørelse etter særskilt lov.^​7

§ 199 a.^​1

Lagmannsrettene og tingrettene kan avhøre vitner ved fjernavhør. Kongen gir ved forskrift nærmere regler om fjernavhør.

Retten kan pålegge vitner å møte på et nærmere angitt sted for fjernavhør.

Ved fjernavhør gjelder § 199 og domstolloven^​2 § 205 tilsvarende.

§ 200.^​1

Retten^​2 innkaller vitnene gjennom forkynning^​3 av vitnestevning. Når en part har advokat som prosessfullmektig,^​4 sørger advokaten for innkalling av de vitner som parten ønsker ført, og i tilfelle for utarbeidelse og forkynning av vitnestevninger, dersom ikke retten bestemmer annet. Retten kan også ellers pålegge en part eller dennes prosessfullmektig å sørge for innkalling av vitner som parten ønsker ført.

Vidnestevningen skal indeholde^​5 vidnets navn eller, om navnet er ukjendt, en saa nøiagtig betegnelse av dets person som mulig. Den skal angi saken og øiemedet med indkaldelsen, domstolen, retsstedet og møtetiden, henvise til ansvaret for uteblivelse^​6 og gi en kort forklaring om reglerne for vidnegodtgjørelse.^​7

Såvidt mulig bør vitnene gis minst en ukes varsel. Trenger saken hurtig behandling, bør vitnene såvidt mulig gis minst en dags varsel.^​8

Folk, som er tilstede paa retsstedet eller i nærheten, kan retten paalægge at fremstille sig, uten ophold for at avgi vidnesbyrd. Møtende vidner kan den paalægge at komme igjen senere.

§ 201.^​1

Indkaldes et mandskap, som gjør tjeneste ved opsat militær avdeling, skal hans foresatte underrettes.

Indkaldes en fange eller nogen, som ellers er berøvet friheten, skal gjenpart av vidnestevningen sendes den myndighet, som avgjør, om han kan fremstilles.

Indkaldes et barn under 14 aar, forkyndes stevningen for dets foresatte, som i saa fald har ansvaret for, at den efterkommes.^​2

§ 202.^​1

Retten kan pålegge et vitne å ta med seg dokumenter eller andre ting som det har plikt til å legge fram.^​2

Retten kan pålegge et vitne å friske opp sitt kjennskap til saken, f.eks. ved å undersøke registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale,^​3 brev, dokumenter og gjenstander som det uten særlig besvær har adgang til, og å gjøre opptegnelser og ta disse med i retten.^​4

§ 203.^​1

Retten kan bestemme at et vitne som uteblir eller forlater rettsstedet uten gyldig forfall,^​2 skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte.

Møter et vitne beruset, kan retten bestemme at det skal holdes i fengslig forvaring til det blir edru.

§ 204.^​1

Etter en avveining av hensyn til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse^​5 bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Før retten tar slik avgjørelse, skal den gi departementet høve til å gjøre greie for grunnen for sitt standpunkt. Denne redegjørelsen skal ikke meddeles partene.

§ 205.^​1

Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må retten ikke ta imot forklaring av prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn,^​2 advokater, forsvarere i straffesaker,^​3 meklingsmenn i ekteskapssaker, leger,^​4 psykologer,^​4 apotekere,^​5 jordmødre^​4 eller sykepleiere^​4 om noe som er betrodd dem i deres stilling.^​6

Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer.

Dersom ikke den som har krav på hemmelighold samtykker i at avhøringen foregår offentlig, skal forklaringen bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.^​7

§ 206.^​1

Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må retten ikke ta imot forklaring om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet^​2 om.

Bestemmelsene i § 205 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 206 a.^​1

Selv om forholdet ikke går inn under § 205, kan retten frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, rettshjelp i medhold av domstolloven^​2 § 218 annet ledd eller liknende virksomhet. Vitnet kan i alle tilfelle kreve at forklaring om disse forhold bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.^​3

§ 207.^​1

En parts ektefelle,^​2 slektning^​3 i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi forklaring^​4 om det som er meddelt dem av parten.^​5

Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte,^​2 samt personer som lever eller har levd sammen i et ekteskapslignende forhold.

Retten kan frita en parts forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken for vitneplikt om forhold som nevnt i første ledd.

§ 208.^​1

Et vitne kan nekte å svare på spørsmål^​2 når svaret vil kunne utsette vitnet eller noen det står i slikt forhold til som nevnt i § 207 første eller annet ledd, eller noen like nær besvogret, for straff eller tap av borgerlig aktelse. Som besvogret regnes også den besvogredes ektefelle.^​3 Retten skal frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap av annen art når det ut fra en vurdering også av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg.

Retten kan frita vitnet for å svare på spørsmål som berører dets forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller fostersøsken på slik måte som nevnt i første ledd.

§ 209.^​1

Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet.^​2

Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd. I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.^​3

§ 209 a.^​1

Redaktøren av et trykt skrift^​2 kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.

Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.^​3

Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.^​4

§ 210.^​1

Når forklaring bare ønskes om spørsmål som vitnet ikke kan svare på uten tillatelse^​2 eller samtykke, bør vitnet som regel ikke kalles inn så lenge tillatelse eller samtykke ikke er gitt, medmindre det er grunn til å anta at vitnet kan bli pålagt å forklare seg etter § 204 nr. 2 annet ledd.

Innkalles et vitne som har rett til å nekte å gi forklaring om det forhold det skal spørres om,^​3 kan det i stevningen^​4 tilføyes at frammøte er unødvendig dersom vitnet er bestemt på å nekte å forklare seg. Melder et vitne tidsnok før rettsmøtet at det vil nekte å gi forklaring, skal stevningen tilbakekalles om nektelsen finnes begrunnet.

Begjæres noen som er under 10 år avhørt som vitne, avgjør retten etter en avveining av hensynet til vitnet og hensynet til sakens opplysning om avhør skal foretas.^​5 Det samme gjelder dersom vitnet er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad. Avgjørelsen kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 211.^​1

Antar retten at et vitne som blir kalt fram, ikke har rett til å gi forklaring^​2 eller til å svare på et spørsmål, eller kan nekte å gjøre det, skal den gjøre oppmerksom på dette.

Påstår et vitne at det ikke har rett eller plikt til å gi forklaring, må det gjøre grunnen sannsynlig.^​3 I mangel av annet bevis er det nok at vitnet bekrefter den med forsikring.^​4

Har noen som kunne ha nektet å gi forklaring,^​5 begynt å forklare seg, kan han likevel nekte å fortsette eller å avgi forsikring.

§ 212.^​1

Før avhøringen skal rettens formann formane vitnene til å forklare den fulle sannhet uten å skjule noe. Han skal foreholde vitnene det ansvar^​2 som følger med falsk forklaring og forsikring.^​3

Når et barn under 16 år avhøres som vitne, bør barnets foreldre eller en foresatt gis høve til å være til stede under avhøret, dersom ikke særlige grunner taler i mot det. Den som møter med barnet i retten, har krav på godtgjørelse som fastsatt for vitner.^​4

§ 213.^​1

Vitnene avhøres enkeltvis. De bør som regel ikke høre på forhandlingen i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen.

Retten bør i alminnelighet gi et vitne tillatelse til å høre på forhandlingene dersom en part begjærer det og vitnet styrer eller tar del i styret av partens anliggender for så vidt angår det forhold som saken gjelder.

Er et vitnes forklaring i strid med andre forklaringer eller bevis i saken, kan det gjøres oppmerksom på dette. Vitner kan stilles mot hverandre når deres forklaringer gir grunn til det. Bestemmelsene i leddet her bør som regel ikke anvendes før hovedforhandlingen.^​2

§ 214.^​1

Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring. Når han kommer inn igjen, skal retten gjøre han kjent med det som er foretatt i mellomtiden.

§ 215.

Rettens formann spør^​1 vitnet om navn, fødselsdato, stilling, bopel og forhold til partene. Er det særlig grunn til det, spørres vitnet også om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen.

I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir vitnet arbeidsstedet, kan rettens formann dersom det er behov for det, i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen skriftlig til retten. Er det fare for at vitnet eller noen som vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 207, kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten,^​2 eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan formannen beslutte at opplysning om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.

§ 216.^​1

Før forklaring gis, spør rettens formann vitnet: «Forsikrer De at De vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?»^​2 Til dette svarer vitnet stående: «Det forsikrer jeg.»

Forsikring avgis ikke av:

§ 217.^​1

Vitnene skal forklare seg muntlig.^​2 Vitnet oppfordres til så vidt mulig i sammenheng å forklare hva det vet om det bevisførselen gjelder. Deretter kan særskilte spørsmål stilles. Vitnet skal anmodes om å oppgi kilden til sin kunnskap. Skal en person eller ting vises fram for et vitne til gjenkjennelse, oppfordres det først til å gi en så nøyaktig beskrivelse som mulig.

Vitnet kan bruke opptegnelser om tall eller annet til støtte for hukommelsen. Vitnet må opplyse hvem som har gjort opptegnelsene og når det er skjedd og formålet med dem. Erklæring eller framstilling som er skrevet med saken for øye, kan bare leses opp når forklaringens art krever det.

§ 218.^​1

Hver part avhører de vitner som er innkalt etter hans begjæring. Når han er ferdig med å avhøre et vitne, kan motparten avhøre det videre. Deretter kan ytterligere spørsmål fra begge sider rettes til vitnet, om rettens formann tillater det. Når partene er ferdige med sin avhøring, kan rettens medlemmer stille spørsmål.

Vitner som retten har innkalt av eget tiltak, avhøres av rettens formann, når han ikke finner grunn til å overlate avhøringen til partene.

Når en part krever det, skal rettens formann avhøre vitnene for ham.

Istedenfor selv å avhøre et vitne, kan rettens formann overlate avhøringen til et annet medlem av retten.

En beslutning om hvem som skal avhøre et vitne, kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 219.

Retten våker over at avhøringen skjer på en måte som er egnet til å få fram en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet.^​1

Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig.

Spørsmål som ikke kommer saken ved, skal avvises. Rettens formann skal overta avhøringen dersom den foregår på en utilfredsstillende måte eller andre grunner taler for det.