§ 220.^​1

Utenfor hovedforhandlingen kan vitneførsel bare foretas:

§ 221.^​1

Beslutning om vitneførsel utenfor hovedforhandling treffes av den rett,^​2 som har saken til behandling. Er der fare ved opphold, kan beslutningen treffes av enhver rett som har befatning med saksforberedelsen^​3 eller som i tilfelle skal lede vitneførselen.

Gjelder det vitneførsel ved en annen rett, skal rettsanmodningen^​4 nevne de omstendigheter, som skal bevises; dessuten skal den gi en sådan oversikt over saken, som antas nødvendig for å sette den annen rett i stand til å lede vitneførselen.

§ 222.^​1

Vitner som føres utenfor hovedforhandlingen, skal i det tilfelle som § 220 nr. 2 nevner, avhøres på åstedet. Ellers avhøres de som regel ved tingretten^​2 på sitt bosted eller oppholdssted, dog slik at avhøringen kan skje ved annen rett når flere vitner som bor i forskjellige domssogn^​3 har møteplikt^​4 eller har vedtatt å møte for vedkommende tingrett. Er flere domstoler kompetente, kan de avtale at avhør skal skje ved en av dem. Dersom de kompetente domstolene ikke blir enige om hvor felles avhør skal finne sted, kan lagmannsretten etter begjæring av en kompetent domstol eller en part beslutte om og i tilfelle ved hvilken av de kompetente domstoler felles avhør skal skje. Lagmannsrettens beslutning kan ikke påkjæres. Hører de kompetente domstoler under forskjellige lagsogn,^​5 treffer Høyesteretts kjæremålsutvalg slik beslutning.

Vidnet kan føres for den dommer, som leder saksforberedelsen,^​6 eller for en dommer, som den dømmende ret opnævner blandt sine medlemmer, naar avhøringen kan foregaa paa et sted, hvor vidnet efter § 199 pligter at møte, eller hvor det har vedtat at møte.

§ 223.^​1

Den ret eller dommer, som skal lede vidneførselen, fastsætter tid og sted, indkalder vidnerne og varsler parterne.^​2 Hvis vidneførselen ikke taaler opsættelse, kan den fremmes, selv om parterne ikke kan varsles.

Retten kan av eget tiltak avhøre andre vidner, naar omstændighetene gir opfordring til det, og en utsættelse vilde være til ulempe.^​3

Vidneførselen fremmes, selv om begge parter uteblir.

Den kan fuldstændiggjøres ved ny avhøring, hvis en part gjør sandsynlig,^​4 at han ved gyldig forfald^​5 har været hindret fra at møte, eller hvis han ikke er blit varslet, eller hvis retten ellers finder det paakrævet.^​6

§ 224.^​1

Den dømmende rett er ikke bundet av vitnedommerens beslutninger om at et vitne ikke skal avgi forklaring eller forsikring.

Er det en høyere rett som har hovedsaken, kan den ved kjennelse^​2 omgjøre beslutningen og pålegge vitnedommeren å fremme vitneførselen eller kreve forsikring av vitnet. Er det ikke en høyere rett som har hovedsaken, kan den bruke kjæremål^​3 mot beslutningen.

En innsigelse som er forkastet av den dømmende rett, kan ikke på nytt settes fram for vitnedommeren.

§ 225.^​1

Opstaar der under vidneførselen spørsmaal, som vidnedommeren ikke har myndighet til at avgjøre,^​2 forelægger han dem for den ret, som har hovedsaken.

§ 226.

Retsboken^​1 over vidneførselen oversendes til den ret, som har hovedsaken. Parterne underrettes straks om mottagelsen.

Er der mangler ved vidneførselen, skal den ret,^​2 som har hovedsaken, sørge for at faa dem rettet paa hensigtsmæssigste maate, hvis en part forlanger det, eller hvis retten av eget tiltak kan beslutte vidneførsel.^​3