Lov om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven).

Første del. Almindelige bestemmelser.

13de kapitel. Saksomkostninger.​1

1Jfr. §§ 52, 67 tredje ledd, 271 tredje ledd, 346 tredje ledd, 349 og 353 jfr. § 381 fjerde ledd, § 483, tvangsl. § 3-1, § 3-2, § 3-3, § 3-4, § 13-14, § 14-13, § 15-10, skjl. §§ 42 og 43, 53 til 54 b og 58, lover 28 nov 1898 §§ 25 og 26, jfr. 37, 14 aug 1918 nr. 2 § 7, 5 mai 1927 nr. 1 § 45, 12 juni 1931 nr. 1 § 28 post 6, 23 mars 1961 nr. 1 § 7, 20 des 1974 nr. 68 § 43, overenskomster 30 jan 1931 art. 11, 1 mars 1954 III, lover 19 mars 1965 nr. 3 § 8, 21 des 1979 nr. 77 § 81, strpl. kap. 30, lov 17 des 1982 nr. 86 §§ 8 til 10.

§ 169.​1

De utgifter, som efter lovgivningen er forbundet med et rettergangsskridt, utredes av den part, som forlanger det, eller i hvis interesse retten beslutter at foreta det. Foretages et rettergangsskridt efter forlangende av begge parter eller efter beslutning av retten i begges interesse, hefter de solidarisk.​2

Kongen kan gi bestemmelser om i hvilken utstrekning utgifter til rettstolker skal bæres av staten.

0Endret ved lov 18 juni 1971 nr. 82.
1Jfr. lover 21 des 1979 nr. 77 § 97 og 17 des 1982 nr. 86 §§ 8 til 10.
2Jfr. § 171.

§ 170.​1

De utgifter som er nevnt i § 169, betaler partene før rettergangskritt blir foretatt, såfremt ikke annet er bestemt ved lov. Kan utgiftene ikke bereknes på forhånd, nedlegger partene hos retten et beløp som denne finner tilstrekkelig.

Er det ikke betalt tilstrekkelig forskott når erklæring om et rettergangskritt blir framsatt, skal retten sette en kort frist for betalingen. Skjer betaling ikke innen utløpet av denne fristen, anses erklæringen som ikke innkommet, med mindre reglene i tredje ledd får anvendelse. Skjer betaling innen utløpet av fristen, har det ikke betydning for bedømmelsen av spørsmålet om når erklæringen ble framsatt, at betaling først fant sted etterpå.

Antar retten​2 at den som har begjært et rettergangsskritt ikke kan betale straks, og at det vil være til skade eller vesentlig ulempe for ham om han ikke kan få utført rettergangskrittet, kan retten likevel tillate at det foretas. Er det gitt henstand etter lov om rettsgebyr​3 § 5 eller vil slik henstand kunne påregnes, skal retten tillate at vedkommende rettergangskritt foretas. Krever rettergangskritt som nevnt utbetalinger, kan pengene legges ut av det offentlige.

Når rettergangskritt som er nevnt i tredje ledd er foretatt, skal retten sette en frist for betalingen. Inntil betaling har skjedd eller fristen utløpt, skal retten bare foreta slike skritt i saken som den finner nødvendige. Skjer betaling ikke innen utløpet av fristen, skal saken avvises.

Dersom en part som har begjært et rettergangskritt, ikke betaler for forretninger som nødvendig følger med den begjærte, skal saken avvises om ikke henstand er gitt.

Det offentliges krav etter denne paragraf er tvangsgrunnlag for utlegg.​4

0Endret ved lover 18 des 1959 nr. 11 § 95, 21 juli 1967 nr. 3, 17 des 1982 nr. 86, 26 juni 1992 nr. 86.
1Jfr. lover 21 juli 1916 nr. 2 § 7, 21 des 1979 nr. 77 § 97, 17 des 1982 nr. 86 §§ 8 til 10.
2Se § 166.
3Lov 17 des 1982 nr. 86.
4Jfr. tvangsl. § 7-2, e.

§ 171.

Naar et rettergangsskridt er foretat efter begjæring av begge parter eller efter beslutning av retten i begges interesse, skal de utgifter, som efter lovgivningen er forbundet med det, endelig paahvile hver av parterne med like beløp,​1 hvis det ikke paalægges den ene at erstatte motparten saksomkostninger.​2

1Jfr. § 169.
2Se §§ 172 til 175, 178 og 180.

§ 172.​1

Taper den ene part saken fuldstændig, skal det paalægges ham at erstatte motparten hans saksomkostninger.

Undtagelse kan dog gjøres, hvis saken var saa tvilsom, at der var fyldestgjørende grund for den tapende part til at la den komme for retten, eller hvis de omstændigheter, som utfaldet berodde paa, uten hans egen skyld først under hovedforhandlingen​2 er blit ham bekjendt, eller hvis det helt eller delvis kan legges den vindende part til last, at det er kommet til sak.​3

1Sml. tvl. § 20-2. Jfr. asl. § 17-4 og asal. § 17-4.
2Jfr. kap. 23 og § 377.
3Jfr. § 173.

§ 173.​1

Hvis sak er reist, uten at saksøkte ved sit forhold har git rimelig grund til det, og han uten unødig opsættelse godkjender kravet og tilbyr den ydelse, som kræves, skal det paalægges saksøkeren at erstatte hans saksomkostninger.

1Sml. tvl. § 20-4.

§ 174.​1

Naar en sak dels vindes og dels tapes, bærer hver av parterne sine omkostninger.

Retten kan dog paalægge en av parterne at erstatte den anden en del av hans saksomkostninger eller endog paalægge ham saksomkostninger i det hele. Særlig gjælder dette, naar det bare er i tvistepunkter av liten betydning, han har vundet saken, eller naar han ikke har vundet mer, end han vilde ha faat ved at ta imot et forlikstilbud, som den anden har fremsat, eller naar det fremgaar av omstændighetene, at retssaken eller de væsentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter, hvori han har tapt.

1Sml. tvl. § 20-3.

§ 175.​1

Blir saken avvist, eller ender den ellers uten dom,​2 skal det paalægges saksøkeren at erstatte saksøktes omkostninger, medmindre utfaldet skyldes omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last, eller retten paa grund av retsspørsmaalets tvilsomhet finder grund til at frita ham for erstatningspligten.

Blir saken hævet, fordi forpligtelsen er faldt bort ved efterfølgende omstændigheter, kan saksøkeren tilkjendes omkostningene hos saksøkte.​3

Heves saken ved forlik,​4 bærer hver av partene sine kostnader, når ikke annet er bestemt i forliket eller partene har avtalt at retten etter skjønn skal treffe avgjørelse om kostnadene.​5

Heves saken etter begjæring fra begge parter, kan hver av partene kreve at retten etter skjønn treffer avgjørelse om sakskostnadene. Kravet må framsettes samtidig med at saken begjæres hevet. Dersom en part krever slik avgjørelse, skal dette meddeles den annen part med en kort frist for uttalelse, med mindre kravet er framsatt i et felles prosesskrift eller i et rettsmøte​6 hvor partene eller deres prosessfullmektiger var til stede.

0Endret ved lov 18 des 1987 nr. 97.
1Sml. tvl. § 20-4.
2Se således §§ 67, 100, 110, 382, 425.
3Jfr. § 67.
4Jfr. § 99 og § 422.
5Sml. tvl. § 14-11 (4).
6Jfr. dl. § 122.

§ 176.​1

Naar saksomkostninger skal erstattes en part, skal erstatningen omfatte alle de omkostninger, han har hat med saken, forsaavidt de efter rettens skjøn var nødvendige for at faa saken betryggende utført. Har en part ført saken mot bedre vidende, kan han ilægges erstatning for alle motpartens omkostninger uten hensyn til, om de har været nødvendige.

Til vegledning for retten skal en prosessfullmektig, når det kreves sakskostnader av motparten, gi opplysning om hva han i alt krever dekning for av sin part i vedkommende sak, og hver part skal gi oppgave over det som han krever dekt av motparten, fordelt på godtgjøring for arbeid som han sjøl eller prosessfullmektigen hans har hatt med saka, og på kostnader ellers. Oppgaver i samsvar med dette ledd behøver ikke gis i saker som avgjøres uten muntlig forhandling.

Kongen kan ved forskrift​2 fastsette maksimalsatser for den erstatning som kan tilkjennes en part for kostnader ved forliksrådsbehandling.

0Endret ved lover 25 mai 1973 nr. 27, 13 feb 1976 nr. 2, 24 aug 1990 nr. 54, 11 juni 1993 nr. 83.
1Sml. tvl. § 20-5.
2Jfr. lov 10 feb 1967 § 2 og kap. VII.

§ 177.​1

Har den ene part ved retsstridig adfærd under saken eller ved forsømmelse voldt den anden utgifter, kan retten paalægge ham at erstatte disse uten hensyn til sakens utfald.​2

Har en part utilbørlig trukket en sak i langdrag eller gjort den utilbørlig vidtløftig, kan han paa samme maate ilægges erstatning til motparten for den skade og ulempe, som antages voldt.

1Sml. tvl. § 20-4. Jfr. dl. §§ 200, 202 og 203.
2Jfr. lov 28 nov 1898 § 25 jfr. § 37.

§ 178.​1

Er der flere parter i en sak​2 eller foruten parterne hjælpeintervenienter,​3 faar reglerne ovenfor tilsvarende anvendelse.

Retten fordeler saksomkostningene, naar flere skal utrede dem, og avgjør, om de skal hefte solidarisk. Solidarisk ansvar paalægges, naar de hefter solidarisk med hensyn til tvistgjenstanden, og kan i ethvert fald paalægges for saksomkostninger, som ikke overstiger, hvad den enkelte maatte ha utredet, om der ikke hadde været procesfællesskap eller hjælpeintervention.

Omkostningene efter § 177 paalægges bare den part, som har voldt dem.

1Sml. tvl. § 20-6.
2Se §§ 65, 68 til 70, 74, 83 og 84.
3Se §§ 75 til 80.

§ 179.​1

Om sakskostnadene tar retten avgjerd i dommen eller i den kjennelse som avslutter saka. Ved denne avgjerda skal retten særskilt oppgi hva som tilkjennes som godtgjøring for arbeid som parten eller prosessfullmektigen hans har hatt med saka, og hva som tilkjennes til dekning av andre kostnader. Dersom dommen eller kjennelsen bare gjelder en del av saka,​2 og retten finner at den ikke kan avgjøre kostnadsspørsmålet særskilt for denne delen, kan avgjerda utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saka.

Sakskostnader tilkjennes bare når parten leverer inn oppgave over de sakskostnader som han krever dekning for.​3 Dette gjelder likevel ikke i saker som avgjøres uten muntlig forhandling. Når retten finner det ønskelig, kan den innhente oppgave til bruk ved fastsetting av sakskostnadene.

0Endret ved lover 25 mai 1973 nr. 27, 13 feb 1976 nr. 2.
1Sml. tvl. § 20-5, § 20-8. Jfr. § 52.
2Jfr. §§ 150, 151 jfr. 164.
3Se § 176 annet ledd.

§ 180.​1

Den, som forgjeves har anvendt anke​2 eller kjæremaal,​3 ilægges omkostningene ved behandlingen av saken i den høiere instans, medmindre retten paa grund av særlige omstændigheter finder at burde frita ham for erstatningspligten.

Forøvrig faar i høiere instans de regler, som er git ovenfor i dette kapitel, anvendelse paa alle omkostninger, som er paaløpet i saken eller den del av den, som avgjøres i ankeinstansen.

1Jfr. §§ 349 og 353 jfr. § 381. Jfr. også dl. §§ 202 og 203 og skjl. § 54 b.
2Se §§ 390 og 414 annet ledd.
3Se § 403 jfr. § 390.

§ 181.​1

Spørsmålet om tilkjenning og utmåling av saksomkostninger kan bare prøves av høyere rett, når saken selv bringes inn for denne.

Kjæremål kan likevel erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Hvis saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet av den underordnede rettens bedømmelse av sakens beviser.​2 Kjæremålsretten kan selv treffe ny avgjørelse om omkostningene hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst.

Prosessfullmektigen har rett til å få det han har til gode for utlegg og arbeide med saken dekket av saksomkostninger som er tilkjent parten. Den del av saksomkostningene som medgår hertil, kan ikke beslaglegges av partens andre kreditorer, og prosessfullmektigen​3 kan kreve den utbetalt direkte til sig.

0Endret ved lover 21 juni 1935 nr. 8, 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366).
1Sml. tvl. § 20-10. Jfr. lov 28 nov 1898 § 26 jfr. § 37 og strpl. §§ 441 til 443.
2Jfr. dl. § 217 annet punktum.
3Jfr. kap. 4.

§ 182.​1

En saksøker, som ikke bor her i riket,​2 pligter paa saksøktes forlangende at stille saadan sikkerhet, som retten​3 fastsætter ved kjendelse,​4 for de saksomkostninger, som maatte bli ham ilagt.​5 Sikkerhet kan dog ikke kræves i forliksraadet, ved motsøksmaal,​6 i vekselsaker eller i egteskapssaker.​7 Sikkerhet kan heller ikke kreves hvis tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde.

Forlangendet maa fremsættes senest i det første retsmøte,​8 som saksøkte indkaldes til, eller om frist er git til skriftlig tilsvar,​9 før tilsvarsfristen er ute. Mot en saksøker, som har erklært anke, maa det fremsættes senest inden utløpet av den frist, som er nævnt i § 370. Blir sikkerheten ikke stillet i rette tid, avvises saken.

Naar grunden er faldt bort, kan retten paa begjæring gi kjendelse​4 for, at sikkerheten skal gives tilbake.

Kjæremaal mot en kjendelse, som paalægger sikkerhetsstillelse eller gaar ut paa, at sikkerhet skal gives tilbake, har opsættende virkning.​10

Denne paragraf er ikke til hinder for, at andre regler kan vedtages ved overenskomst med fremmed stat.​11

0Endret ved lov 15 juni 2001 nr. 58.
1Sml. tvl. § 20-11.
2Jfr. dl. § 47 tredje ledd.
3Se § 166.
4Se §§ 164 og 396.
5Jfr. tvangsl. § 13-13.
6Jfr. §§ 56 flg.
7Se § 416.
8Jfr. dl. § 122.
9Se § 313.
10Jfr. § 400.
11Se overenskomster 30 jan 1931 art. 11, 1 mars 1954 III.