§ 3-1.Luftfartøyregisteret

Over norske luftfartøyer skal det føres et register av den myndighet som departementet bestemmer.

Det skal betales gebyr for registrering i luftfartøyregisteret. Departementet gir forskrifter om fastsettelse av gebyrene.

Registreringer i Norges luftfartøyregister kan skje i elektronisk register (EDB-register). Det som i lov eller forskrift er bestemt om registrering i dagbok og register, gjelder i så fall tilsvarende for registrering i EDB- registre. Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruken av EDB- registre ved tinglysning.

§ 3-1a.(Opphevet)

§ 3-2.Nasjonalitetsvilkår som ikke omfattes av EØS-avtalen på luftfartens område

Et luftfartøy kan bare bli registrert når det har norsk eier, hvis ikke annet følger av regler i denne lov, jf. særlig § 16-1. Som norsk regnes:

Når forholdene tilsier det, kan departementet tillate at et fartøy blir registrert, selv om eieren ikke oppfyller vilkårene etter første ledd.

§ 3-2a.(Opphevet)

§ 3-3.Luftfartøy innført i utenlandsk register m.v.

Et luftfartøy som er registrert i fremmed stat, kan ikke registreres her i riket før det er slettet i det utenlandske register. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak. Hviler det på fartøyet registrert rettighet som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, kan fartøyet ikke overføres til luftfartøyregisteret, med mindre rettighetshaveren er utløst eller samtykker i overføringen, eller rettigheten er falt bort ved tvangssalg.

Et fartøy som er ført inn i det militære luftfartøyregister (jf. §§ 17-2 og 17-3), kan ikke registreres etter nærværende kapittel før det er slettet i det militære register.

§ 3-4.Registreringssøknad m.v.

Registrering skjer på grunnlag av skriftlig søknad fra eieren. Søknaden skal inneholde alle opplysninger som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og for at vilkårene etter §§ 3-2 og 3-3 er oppfylt. Er det til søkerens eiendomsrett knyttet vilkår eller begrensninger som kan føre til at eiendomsretten går over til en annen, skal dette opplyses i søknaden.

Dersom søkeren gjør det sannsynlig at han er eier, men ikke kan føre tilstrekkelige bevis for sin adkomst, kan registreringsmyndigheten etter hans begjæring kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist, som settes til minst 2 måneder. Melder ingen seg, kan registreringsmyndigheten godta søkeren som eier.

§ 3-5.Innføring i luftfartøyregisteret, opplysninger om fartøyene

Finner registreringsmyndigheten å kunne godta søknaden, registrerer den fartøyet og tildeler det registreringsmerke. I registeret skal innføres:

§ 3-6.Melding om endringer

Skjer det etter registreringen endring i fartøyets eiendomsforhold eller i eierens nasjonalitet, eller undergår fartøyet endring av betydning for dets identifisering, skal eieren uten opphold sende registreringsmyndigheten melding om endringen med nødvendige opplysninger og bevis. Tilsvarende gjelder når det skjer endring i andre registrerte forhold. Ved salg skal meldingen gis av kjøperen, men av selgeren hvis salget medfører at fartøyet ikke lenger er å anse som norsk.

Finner registreringsmyndigheten å kunne godta meldingen, skal den føres inn i registeret. I tilfelle som nevnt i § 3-7 eller § 3-8 skal fartøyet slettes eller anmerkning gjøres på dets blad i registeret.

§ 3-7.Slettelse av luftfartøy

Fartøyet skal slettes i registeret:

Et fartøy ansees i alle fall som forsvunnet når det er gått 3 måneder etter at siste flyging ble påbegynt, og det ikke foreligger opplysninger om at det fremdeles er i behold.

Har det inntrådt noe forhold som nevnt foran under første ledd nr. 2-4, skal eieren uten opphold melde det til registreringsmyndigheten, om det ikke allerede er gjort etter § 3-6.

§ 3-8.Anmerkning istedenfor slettelse av beheftet luftfartøy

Hviler det registrert heftelse på fartøyet, skal det ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker. I stedet gjøres anmerkning om det forhold som skulle ha medført slettelse. Slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som slettelse.

§ 3-9.Foreløpig registrering av utenlandsk luftfartøy

Når et luftfartøy i utlandet eies av noen som oppfyller vilkårene etter § 3-2 og som akter å få det registrert i Norge, kan fartøyet etter søknad fra ham registreres foreløpig i registeret etter forskrifter som departementet fastsetter. Reglene i § 3-3 første ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-10.Foreløpig registrering av luftfartøy under bygging

Luftfartøy som er under bygging her i riket, kan etter begjæring av eieren registreres foreløpig i registeret, såfremt fartøyet har nådd et slikt byggetrinn at det kan identifiseres, og eieren oppfyller vilkårene etter § 3-2.

§ 3-11.Virkningen av foreløpig registrering

Når et fartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3-9 eller § 3-10, gjelder bestemmelsene i §§ 3-6 – 3-8 og §§ 3-17 – 3-40 så langt de passer. Blir fartøyet senere endelig registrert, skal de heftelser som er anmerket fortsatt stå ved lag.

§ 3-12.Utstedelse av nasjonalitets- og registreringsbevis

Når et luftfartøy er registrert etter § 3-5, har det norsk nasjonalitet.

Registreringsmyndigheten utsteder nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter forskrifter gitt av departementet.

§ 3-13.Retur av nasjonalitets- og registreringsbevis

Når et luftfartøy er slettet i registeret eller anmerkning gjort etter § 3-8, skal fartøyets eier eller – såfremt fartøyet er gått over til eier i utlandet – den tidligere eier uten opphold sende nasjonalitets- og registreringsbeviset tilbake til registreringsmyndigheten. Er det ellers ført inn i registeret endring i noe forhold som omhandles i beviset, skal eieren uten opphold sende inn beviset til registreringsmyndigheten, som gir det påskrift om endringen eller bytter det om med et nytt.

§ 3-14.Utstedelse av midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis

Når et luftfartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3-9, skal det utstedes midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter nærmere regler som departementet gir.

Fartøyet har norsk nasjonalitet så lenge beviset står ved makt.

Reglene i § 3-13 gjelder tilsvarende.

§ 3-15.Krav om nasjonalitets- og registreringsbevis

Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha norsk nasjonalitets- og registreringsbevis i samsvar med reglene i dette kapittel.

Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha nasjonalitets- og registreringsbevis eller tilsvarende dokument fra fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til slik luftfart. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.

Brukes et fartøy med særskilt tillatelse etter § 2-2 første ledd nr. 3, gjelder det som departementet fastsetter om bevis for slik tillatelse.

§ 3-16.Merking av luftfartøyer

Et luftfartøy som er innført i norsk register etter § 3-5 eller § 3-9, skal merkes med norsk nasjonalitetsmerke og det tildelte registreringsmerke. Disse merker skal fartøyet føre så lenge det står i registeret.

Fartøy som hører hjemme i fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til luftfart innenfor norsk område, skal ved slik fart være merket i samsvar med reglene i fartøyets hjemland. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.

Fartøy som brukes med tillatelse etter § 2-2 første ledd nr. 3, skal være merket i samsvar med forskrifter gitt av departementet.

§ 3-42.Anvendelsesområde

Bestemmelsene i dette avsnitt gjelder utenlandske luftfartøyer som er innført i nasjonalitetsregister i en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen av 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Bestemmelsene i § 3-47 skal dog også gjelde norske luftfartøyer.

Like med en konvensjonsstat regnes ethvert territorium som en konvensjonsstat har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen for, såfremt det føres særskilt nasjonalitetsregister for luftfartøyer i territoriet.

Et luftfartøys hjemland er den stat eller det territorium hvor det er innført i nasjonalitetsregister.

§ 3-43.Anerkjennelse av rettigheter

Følgende rettigheter i et luftfartøy skal anerkjennes her i riket, såfremt de er gyldig stiftet i samsvar med loven i en konvensjonsstat hvor fartøyet var registrert på stiftelsestiden, og dessuten er innført i et offentlig rettighetsregister i hjemlandet:

Andre rettigheter i et luftfartøy enn lovbestemt panterett for krav som er nevnt i § 3-47, kan ikke anerkjennes eller stiftes her i riket med prioritet foran de under nr. 1-4 nevnte rettigheter.

Til luftfartøyet regnes også motorer og annet som er nevnt i § 3-23 annet ledd, selv om tingene midlertidig er skilt fra fartøyet.

§ 3-44.Rettigheters prioritet og gyldighet

Rettighetenes innbyrdes prioritet og de virkninger som registreringen ellers har i forhold til tredjemann, bedømmes etter loven i den konvensjonsstat hvor rettigheten er registrert.

Blir en rettighet senere overført til en annen konvensjonsstats register, bedømmes hver registrerings gyldighet etter loven i den stat som ved registreringen var fartøyets hjemland.

§ 3-45.Prioritetens rekkevidde

Den prioritet som tilkommer en panterett eller annen i § 3-43 nr. 4 nevnt rettighet, omfatter alle beløp som rettigheten skal sikre.

Prioritet for renter anerkjennes dog ikke for så vidt de er påløpt mer enn 3 år før tvangsfullbyrdelse er påbegynt.

§ 3-46.Rettigheter i reservedeler m.v.

Skal en registrert rettighet som anerkjennes etter § 3-43, sikre betalingen av et pengekrav, og omfatter rettigheten etter loven i fartøyets hjemland tillike reservedeler, anerkjennes også retten i reservedeler som til enhver tid er lagret her i riket, såfremt lagringsstedet er nevnt i stiftelsesdokumentet, og en fortegnelse som viser arten og det omtrentlige antall av de reservedeler rettigheten omfatter, er tatt inn i eller heftet ved dokumentet. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om den registrerte rettighet og om innehaverens navn og adresse.

Bestemmelsene i § 3-39 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-47.Bergelønn m.v.

Dersom et krav på bergelønn eller erstatning for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare et luftfartøy som er forulykket eller stedt i nød, har panterett i fartøyet etter loven i en konvensjonsstat hvor arbeidet ble avsluttet, skal panteretten anerkjennes her i riket med prioritet foran alle andre rettigheter i fartøyet. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse, foran dem som grunner seg på en tidligere.

Panteretten kan dog ikke anerkjennes dersom det er gått 3 måneder uten at den er anmerket i fartøyets rettighetsregister og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Om søksmålsfristen er overholdt, bedømmes etter loven i den stat hvor saken er reist.

§ 3-48.Tvangsforretning

Blir et luftfartøy eller en rettighet i fartøyet gjenstand for arrest, utlegg eller tvangssalg, og saksøkte med kjennskap til forfølgningen overdrar eller stifter en rettighet som nevnt i § 3-43, kan overdragelsen eller rettigheten ikke anerkjennes til skade for saksøkeren eller tvangssalgskjøperen.

§ 3-49. Inndragning m.v.

Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for inndragning, tilbakeholdelse eller andre forholdsregler som er eller blir fastsatt for å sikre overholdelsen av lover om inn- og utførsel, innvandring eller luftfart.

§ 3-50.Særregler om fremgangsmåten ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy

Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3-42 gjennom medhjelper skal underretningen til rettighetshaverne og saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-16 første ledd sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost. Medhjelperen skal sørge for at det gis offentlig varsel om tvangssalget på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der. Medhjelperen kan pålegge saksøkeren å sørge for det. Foreleggelse av bud etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-29 kan tidligst skje seks uker etter at det er sendt underretning etter § 11-16 første ledd, og tidligst en måned etter at det er gitt offentlig varsel på det sted der luftfartøyet er registrert.

Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3-42 ved auksjonssalg skal tid og sted for auksjonen fastsettes minst seks uker i forveien. Rettighetshaverne og saksøkte skal med minst en måneds varsel gis meddelelse om tid og sted for auksjonen. Meddelelsen sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost. Tingretten skal sørge for at det minst en måned i forveien gis offentlig varsel om auksjonen på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der. Retten kan pålegge saksøkeren å sørge for det.

Fristen for å angripe en stadfestelseskjennelse ved anke er seks måneder for anker som grunnes på at første eller annet ledd er overtrådt.

§ 3-51.Særregler om fordelingen av kjøpesummen ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy

Har et luftfartøy som er registrert i utlandet, her i riket voldt skade på person eller eiendom nede på jorden, og det er begjært tvangssalg av luftfartøyet for et erstatningskrav som ikke er dekket av godkjent ansvarsforsikring, kan ikke mer enn fire femdeler av kjøpesummen brukes til dekning av foranstående heftelser med mindre alle erstatningskrav får full dekning. Første punktum gjelder også ved tvangssalg av andre luftfartøyer som tilhører samme eier som det skadevoldende luftfartøyet, og som er beheftet til fordel for de samme fordringshaverne.

§ 3-52.Særregler om fordelingen av kjøpesummen ved særskilt tvangssalg av reservedeler til utenlandske luftfartøyer

Særskilt tvangssalg av reservedeler til et utenlandsk luftfartøy kan gjennomføres etter begjæring fra en utleggshaver selv om foranstående heftelser som hviler på både reservedelene og luftfartøyet, ikke får full dekning, når kjøpesummen er minst to tredeler av reservedelenes verdi som fastsatt av namsmannen og to rettsvitner med særlige forutsetninger for å ta del i verdsettelsen. Namsmannen kan til fordel for saksøkeren bestemme at de foranstående rettighetshavernes andel av kjøpesummen skal begrenses til to tredeler av kjøpesummen etter fradrag for omkostningene.

§ 3-53. Internasjonale sikkerhetsretter

For panterett eller tilsvarende sikkerhetsretter som faller inn under Cape Town-konvensjonen 16. november 2001 om internasjonale sikkerhetsrettigheter i mobilt løsøre og protokoll 16. november 2001 om særlige forhold for luftfartøysløsøre^​1, har konvensjonens og protokollens regler forrang så langt de gjelder foran bestemmelsene i denne lovens kapittel III.

§ 7-1.Om landingsplass

Område som innrettes til landingsplass for luftfartøyer, og andre luftfartsanlegg skal tilfredsstille de sikkerhetskrav og andre krav departementet fastsetter.

Departementet kan gi forskrifter om under hvilke vilkår et område kan brukes som landingsplass uten å være særskilt innrettet for det.

Departementet gir forskrifter om drift og vedlikehold av landingsplasser og luftfartsanlegg.

§ 7-2.Tilsyn

Luftfartsmyndigheten fører tilsyn med landingsplasser og luftfartsanlegg og påser for øvrig at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av dette kapittel, blir overholdt. Den kan til enhver tid kreve adgang til plasser og anlegg og til annen eiendom i den utstrekning det er nødvendig for utøving av tilsynet.

§ 7-3.Regulering av lufttrafikken

Departementet kan fastsette områder hvor lufttrafikken skal være undergitt særskilt regulering.

§ 7-4.Flysikringstjeneste

For å trygge og effektivisere luftfarten opprettes en flysikringstjeneste.

Departementet gir nærmere forskrifter om flysikringstjenesten og bestemmer i hvilken utstrekning den kan varetas av andre enn statsorganer.

Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende i flysikringstjenesten, og gi regler om sertifikat eller autorisasjon for slik tjeneste. I forskriftene kan det stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet gir nærmere regler om suspensjon og tilbakekall av slikt sertifikat som nevnt i tredje ledd.

§ 7-4 a.Alkoholpåvirkning mv.

Departementet kan i forskrift bestemme at §§ 6-11, 6-12 og 6-13 skal gjelde tilsvarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten innen flysikringstjenesten, innen bakketjeneste på landingsplasser, samt i ervervsmessig luftfartsforetak og derunder arbeider med kontroll av luftfartøy i luften eller i radiosambandstjenesten.

Departementet kan ved forskrift presisere hvilke typer personell som omfattes av første ledd.

§ 7-4 b.Gjennomføring av konvensjonsbestemmelser om erstatningsansvar

Kongen kan gi forskrift som gjennomfører konvensjonsbestemmelser om erstatningsansvar for ytere av flysikringstjenester og for personer som utfører arbeid for disse.

Regler gitt i medhold av første ledd går foran andre norske rettsregler om erstatningsansvar.

§ 7-5.Konsesjon til landingsplass

For å anlegge, drive eller inneha landingsplass kreves konsesjon fra departementet.

Departementet kan bestemme at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne anlegges, drives eller innehas uten konsesjon.

Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer til anvendelse.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter om konsesjon til landingsplass.

§ 7-6.Når konsesjon kan gis

Konsesjonen må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn. Før avgjørelsen treffes, skal det være innhentet uttalelse fra vedkommende kommunale og andre myndigheter.

Myndighetene etter denne lov og kommunen som plan- og bygningsmyndighet, skal etter forholdene foreta en samordnet søknadsbehandling.

Konsesjon for tiltak etter denne lov kan ikke gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven,

Konsesjon til tiltak etter denne lov kan likevel gis i strid med bindende arealplan etter plan- og bygningsloven dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- og bygningsmyndighet til ferdigbehandling av søknaden.

§ 7-7.Konsesjonens innhold

Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.

§ 7-8.Om innløsing m.v.

Når konsesjonstiden for landingsplass til allmenn bruk er utløpt, har staten rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens anlegg med rettigheter og løst tilbehør mot erstatning etter skjønn. Erstatningen fastsettes til det som det ville koste å anskaffe et tilsvarende nytt anlegg, beregnet etter prisene på innløsningstiden og med fradrag for verdiforringelsen på grunn av elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller lignende. For ting som ikke lenger kan skaffes, skal dog omsetningsverdien legges til grunn.

Innløsing kan foretas i konsesjonstiden med ett års varsel, når allmenne hensyn eller offentlige interesser gjør det nødvendig, og da mot erstatning etter vanlige ekspropriasjonsregler.

§ 7-9.Tilbakekall

Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.

§ 7-10.(Opphevet)

§ 7-11.Teknisk og operativ godkjenning av landingsplass m.v.

Landingsplass må være godkjent av luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne drives uten teknisk og operativ godkjenning.

For godkjenningen settes slike vilkår som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.

Tilfredsstiller anlegget ikke de krav som til enhver tid gjelder for godkjenning av slike anlegg, eller blir de fastsatte vilkår vesentlig tilsidesatt, kan luftfartsmyndigheten tilbakekalle godkjenningen.

Er det inntrådt noe forhold som kan medføre at anlegget ikke lenger tilfredsstiller kravene, plikter innehaveren å gi melding til luftfartsmyndigheten så snart han får kjennskap til forholdet. Er det farlig å bruke anlegget, skal innehaveren straks sette dette ut av drift i den utstrekning det er nødvendig, uten å vente på luftfartsmyndighetens avgjørelse.

§ 7-12.Plan over luftfartshindringer m.v.

Vedkommende departement kan bestemme at det for en landingsplass skal utarbeides og fastsettes en plan over de høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som finnes nødvendige i området utenfor landingsplassen med hensyn til bebyggelse, master, ledninger, beplantning, forstyrrende virksomhet og andre luftfartshindringer. I sjø- og isflyhavner kan planen også omfatte selve havneområdet.

Restriksjoner skal normalt fastsettes gjennom utarbeiding av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Særskilt plan i medhold av første punktum skal bare utarbeides dersom det etter en konkret vurdering anses nødvendig.

I planen skal angis grensene for det område den omfatter.

Planens gyldighet kan begrenses til et bestemt tidsrom.

§ 7-13.Utarbeidelse av plan etter § 7-12

Når det er truffet bestemmelse etter § 7-12, skal luftfartsmyndigheten i samråd med de berørte kommuner og fylkeskommunens planleggingsmyndigheter, utarbeide forslag til plan.

Forslaget legges ut på et høvelig sted til ettersyn for dem saken vedkommer. Utleggingen og kunngjøringen om utleggingen skal skje etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 5-2 annet og tredje ledd.

Når saken er ferdigbehandlet, gir luftfartsmyndigheten tilråding til departementet, som fastsetter planen.

Luftfartsmyndigheten kan kreve at innehaveren av plassen skaffer opplysninger om materialet og yter annen hjelp som trengs for behandlingen av saken. Departementet kan pålegge innehaveren helt eller delvis å utføre gjøremål som etter første og annet ledd påhviler luftfartsmyndigheten.

§ 7-14.Kunngjøring av plan m.v.

Planen legges ut og kunngjøres på samme måte som bestemt i § 7-13 annet ledd. Departementet kan bestemme at planen også skal kunngjøres på annen måte.

Etter krav fra departementet skal planen tinglyses for de eiendommer som antas å ville bli berørt i vesentlig grad av rådighetsinnskrenkningene. Er skjønn forlangt etter § 7-18, skal slik tinglysing alltid kreves for så vidt angår de eiendommer som skjønnsbegjæringen gjelder.

Utgiftene til kunngjøring og tinglysing bæres av plassens innehaver.

§ 7-15.Overskridelse av plan m.v.

De høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som er fastsatt i planen, må ikke overskrides uten samtykke av departementet. For slikt samtykke kan settes vilkår, f.eks. om endring eller merking av den bebyggelse e.l. som det er tale om.

I tilfelle av overskridelse uten samtykke skal luftfartsmyndigheten sette vedkommende en frist til å rette forholdet. Det samme kan luftfartsmyndigheten gjøre når vilkårene for et samtykke etter første ledd ikke blir overholdt.

Blir fristen oversittet, kan luftfartsmyndigheten la det nødvendige utføre ved namsmyndighetens hjelp og på vedkommendes bekostning. Får staten ikke sine utlegg dekket hos ham, kan den kreve dem erstattet av plassens innehaver.

§ 7-16.Om fjerning av luftfartshinder

Finnes det i området ved planens ikraftreden luftfartshindring som er i strid med planen, skal hindringen fjernes om ikke departementet samtykker i at den blir stående. Reglene i § 7-15 første ledds annet punktum, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Utgifter til tiltak etter § 7-15 tredje ledd skal dog bæres av plassens innehaver, bortsett fra tilfelle hvor § 7-15 annet ledds annet punktum er brakt til anvendelse.

§ 7-17.Erstatning ved rådighetsinnskrenkninger

Når en eiendom berøres av rådighetsinnskrenkninger, har eieren rett til erstatning fra plassens innehaver for så vidt innskrenkningene medfører at eiendommen ikke kan utnyttes på regningssvarende måte, hensett til dens størrelse og beliggenhet og forholdene forøvrig, eller at eieren på annen måte lider et formuestap som han etter alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å få erstattet. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for rettigheter i fast eiendom.

Likeså kan det kreves erstatning fra innehaveren dersom noen lider skade eller tap ved tiltak etter § 7-16.

Erstatning kan dog ikke kreves uten at det forgjeves er søkt dispensasjon etter § 7-15 første ledd. Staten innestår for at erstatningen blir betalt.

§ 7-18.Om skjønn

Saker om erstatning etter § 7-17 avgjøres ved skjønn.

Skjønn må forlanges av den som krever erstatning, innen en frist som fastsettes i planen. Fristen må ikke settes kortere enn 2 år fra kunngjøringen. Regelen om oppfriskning i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 gjelder tilsvarende.

Skjønnskostnadene bæres av plassens innehaver, om ikke retten bestemmer noe annet.

§ 7-19.Innehavers plikter

Innehaveren av plassen skal påse at de fastsatte rådighetsinnskrenkninger blir overholdt. I tilfelle av overtredelse skal han uten opphold gi melding til luftfartsmyndigheten.

§ 7-20.Lempning m.v.

Planen kan endres på samme måte som bestemt for istandbringelse av ny plan. Lempninger i fastsatte rådighetsinnskrenkninger kan dog foretas uten at forslag blir lagt ut på forhånd.

§ 7-21.Gyldighetstid

Planen blir stående ved makt til den blir opphevd av departementet eller dens gyldighetstid er utløpt.

I tilfelle av oppheving gjelder bestemmelsene i § 7-14 tilsvarende.

§ 7-22.Om områder som ikke går inn under noen plan

For område som ikke går inn under noen plan, kan departementet gi bestemmelser om luftfartshindringer. Reglene i § 7-15 første og annet ledd og tredje ledds første punktum og §§ 7-16 – 7-18 gjelder i så fall tilsvarende, dog slik at utgifter som etter §§ 7-16 – 7-18 skulle påhvile plassens innehaver, bæres av staten.

Departementet kan gi forskrifter om rapportering og merking av luftfartshindringer. Tiltakshaver eller eier bærer kostnadene for merking av luftfartshindre og vedlikehold av merkingen.

§ 7-23.Om bruk av landingsplass

Departementet kan gi forskrifter om hvilke landingsplasser som kan brukes til internasjonal eller innenriks luftfart eller til visse arter luftfart ellers.

§ 7-24.Om bruk av, adgang til og ferdsel på landingsplass m.v.

Departementet kan gi forskrifter om luftfartøyers manøvrering og opphold på landingsplasser.

Departementet kan gi forskrifter om personers adgang til og ferdsel på landingsplasser og andre luftfartsanlegg. I forskrift kan det også stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde, herunder kan det stilles krav om akkreditering, jf. forskrift fastsatt med hjemmel i politiregisterloven § 69 første ledd nr. 13. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Dersom et luftfartøy eller deler av det eller gjenstander fra det er til hinder eller ulempe for virksomheten på en landingsplass, kan dens innehaver fjerne eller flytte det for fartøyeierens regning hvis ikke fartøyeieren selv gjør det innen en frist fastsatt av landingsplassens innehaver. Ved fastsettelsen av fristen skal det tas tilbørlig hensyn til landingsplassens drift og fartøyets verdi.

For sine utgifter har landingsplassens innehaver panterett i gjenstander nevnt i annet ledd som fjernes, forvares eller berges. Panteretten har fortrinnsrett foran alle andre fordringer etter bestemmelsene om legalpanterett, dog med forbehold for det som er bestemt i § 12-3.^​1 Oppnås ikke full dekning av utgiftene, er fartøyets eier ansvarlig for restbeløpet.

§ 7-25.Kontroll av personer m.v.

Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reisegods, gods og øvrige gjenstander som befinner seg på landingsplasser, andre luftfartsanlegg eller annet anlegg for pakking eller prosessering av gjenstander som transporteres med luftfartøy, foretas i samsvar med forskrifter gitt av departementet.

Departementet kan gi forskrift som stiller krav til vandel for personer som utfører oppgaver på landingsplasser og andre luftfartsanlegg, samt personer som utfører oppgaver av betydning for sikkerheten i luftfarten andre steder. Endelig kan departementet gi forskrift om hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet kan, på samme vilkår, gi forskrifter om at innehaver av landingsplass til allmenn bruk (etter § 7-5), flyselskaper, fraktagenter eller andre som driver virksomhet i tilknytning til landingsplass og andre luftfartsanlegg, skal utarbeide og gjennomføre en sikkerhetsinstruks.

§ 7-26.Fastsettelse av avgifter

Departementet kan gi forskrifter om beregningen av avgifter for benyttelse av landingsplasser som er til allmenn bruk og avgifter for å stille andre luftfartsanlegg eller tjenester til rådighet for luftfartøy uavhengig av faktisk bruk, samt i forskrift pålegge betaling av slike avgifter. Departementet kan også gi forskrifter om at foretak som beregner og mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første punktum, skal gi brukerne, luftfartsmyndigheten og departementet tilgang til opplysninger om de kostnadene som ligger til grunn for fastsettelsen av avgiftene.

Departementet kan gi forskrifter om at luftfartsmyndigheten skal føre tilsyn med beregningen av kostnader som danner grunnlag for avgifter som nevnt i første ledd, og om at luftfartsmyndigheten skal kunne fastsette avgifter på grunnlag av nærmere bestemte objektive kriterier. I forskrift kan departementet også bestemme at luftfartsmyndigheten kan utpeke et annet organ til å opptre på sine vegne, og vilkårene som må være til stede for slik utpeking.

Foretak som mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første ledd, skal legge til rette for inspeksjoner og besiktigelser, herunder kontroller på stedet, som foretas av luftfartsmyndigheten eller et annet organ som opptrer på luftfartsmyndighetens vegne. Første punktum gjelder tilsvarende for foretak som har bistått den som yter tjenester som nevnt i første ledd, med regnskapsføring eller kostnadsberegninger, og som sitter på opplysninger det er nødvendig å ha tilgang til for å kunne utføre inspeksjoner og besiktigelser som nevnt. Luftfartsmyndigheten eller annet organ som opptrer på dennes vegne, skal uten hinder av taushetsplikt ha rett til å:

Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om måten tilsynet etter annet og tredje ledd skal utøves på.

Om nødvendig kan luftfartsmyndigheten kreve bistand fra politiet til å gjennomføre tiltak som nevnt i tredje ledd.

§ 7-27.Særskilt avgift

Med samtykke fra Stortinget kan departementet bestemme at det skal innkreves midler (avgift) fra passasjerer på en statlig landingsplass til spesiell finansiering av bestemte utbyggingstiltak på vedkommende lufthavn. Departementet fastsetter satsenes størrelse og hvilke passasjerkategorier som omfattes av ordningen. Det kan settes vilkår for bruken av midlene (avgiften).

Midlene (avgiften) kan tilfalle et særskilt finansieringsselskap med formål å finansiere et utbyggingstiltak som nevnt i første ledd. Departementet kan gjennomføre kontroll med selskapets virksomhet.

Departementet kan gi bestemmelser om plikt for luftfartøyets eier eller bruker til å medvirke til gjennomføring av ordningen og kan gjennomføre kontroll med at medvirkningen skjer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt.

Bestemmelsene i luftfartsloven §§ 13-2 og 13-7^​1 gis tilsvarende anvendelse.

§ 7-28.Utenlandske luftfartøyers adgang til landingsplass m.v.

Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til allmenn bruk skal være åpne for utenlandske luftfartøyer på samme vilkår som for norske fartøyer i tilsvarende internasjonal luftfart, når det er sluttet overenskomst om det med vedkommende fremmede stat.

§ 7-29.Sertifisering og tilbakekall, suspensjon m.v.

Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende på landingsplass, ved annet luftfartsanlegg eller forøvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av betydning for luftfartens sikkerhet, og gir regler om sertifikat for slik tjeneste.

Departementet kan fastsette at tjenestegjørende som omfattes av første ledd, snarest mulig skal melde fra til luftfartsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten. § 5-8 annet ledd gjelder tilsvarende.

Departementet gir regler om suspensjon og tilbakekall av sertifikat som nevnt i første ledd.

§ 8-1.Krav til konsesjon

For luftfart i ervervsmessig og regelbundet trafikk (rutefart) innenfor norsk område kreves konsesjon fra Kongen, hvis ikke annet følger av regler gitt i denne lov, jf. særlig § 16-1.

For luftfart som er hjemlet i en luftfartsavtale kreves godkjennelse fra departementet.

Departementet kan bestemme at det for visse arter rutefart skal være tilstrekkelig med tillatelse etter § 8-8.

§ 8-2.Når konsesjon kan gis

Konsesjon må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn.

§ 8-3.Krav til norsk nasjonalitet

Konsesjon til å drive rutefart utelukkende innenfor riket kan bare gis til noen som etter § 3-2 regnes for norsk.

Oppfyller konsesjonshaveren ikke lenger vilkårene etter første ledd, faller konsesjonen bort, om ikke forholdet blir rettet innen en frist som vedkommende departement fastsetter.

Når særlige grunner taler for det, kan Kongen gjøre unntak fra det som er bestemt i denne paragraf.

§ 8-4.Innhold av konsesjon

Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.

§ 8-5.Statens innløsningsrett

Staten har rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens bedrift i samsvar med reglene i § 7-8. Kongen kan gjøre unntak fra denne bestemmelse for så vidt angår konsesjon til rutefart mellom Norge og utlandet.

§ 8-6.Tilbakekall

Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.

§ 8-7.Unntak pga. overenskomst med annen stat

Ved meddelelse av konsesjon kan bestemmelse i dette kapittel fravikes i den utstrekning overenskomst med fremmed stat gjør det påkrevd.

§ 8-8.Krav om tillatelse

Den som innenfor norsk område vil drive annen ervervsmessig luftfartsvirksomhet enn rutefart, må ha tillatelse fra vedkommende departement, om ikke annet blir bestemt av Kongen. Når det gjelder skoleflyging, oppvisningsflyging, konkurranseflyging eller annen luftfartsvirksomhet av særlig art, kan departementet bestemme at slik tillatelse skal kreves selv om virksomheten ikke drives ervervsmessig.

For slike tillatelser gjelder bestemmelsene i §§ 8-2 – 8-4, 8-6 og 8-7 tilsvarende.

Departementet kan fastsette forskrifter for luftfartsvirksomhet som omfattes av første ledd.

§ 8-9.Adgangen til å overlate luftfartøy m.v. til en annen

Departementet kan gi forskrifter om adgangen til å overlate luftfartøy, tilbehør eller reservedeler til en annen til bruk for egen regning.

§ 8-10.(Opphevet)

§ 8-11.(Opphevet)

§ 10-1.Virkeområde

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder befordring med luftfartøy av passasjerer, reisegods eller gods når befordringen utføres mot vederlag. Utføres befordringen av et luftfartsforetak, gjelder kapitlets regler også når befordringen skjer uten vederlag.

§ 10-2.Om postbefordring m.v.

Ved postbefordring svarer fraktføreren bare overfor tilbyderen av posttjenester. Ansvar reguleres ikke av bestemmelsene i kapitlet her, men av særskilte regler som gjelder mellom fraktføreren og tilbyderen av posttjenester.

Bestemmelsene om befordringsdokumenter i §§ 10-3 – 10-8 gjelder ikke når befordringen utføres under usedvanlige forhold og faller utenfor vanlig luftfartsvirksomhet.

§ 10-3.Om utstedelse av billett m.v.

For passasjertransporter skal det utstedes billett. Billetten kan være individuell eller kollektiv. En billett skal inneholde:

Billetter behøver ikke utstedes dersom opplysninger etter første ledd nr. 1 og 2 registreres på annen måte. I så fall skal fraktføreren gi passasjeren tilbud om et skriftlig dokument som inneholder opplysninger som nevnt.

Passasjeren skal opplyses skriftlig om at Montreal-konvensjonen, når denne kommer til anvendelse, regulerer fraktførerens erstatningsansvar ved død og personskade, ved tap av eller skade på reisegods, samt ved forsinkelse. Det skal videre opplyses om at Montreal-konvensjonens regler kan medføre en begrensning av fraktførerens ansvar.

Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.

§ 10-4.Om reisegodsbevis

Fraktføreren skal utstede reisegodsbevis til passasjeren for hvert stykke innskrevet reisegods.

Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.

§ 10-5.Om luftfraktbrev

Ved godsbefordring skal det utferdiges luftfraktbrev.

Luftfraktbrev behøver ikke å utferdiges dersom opplysningene om befordringen registreres på annen måte. Fraktføreren skal i så fall gi avsenderen en godskvittering dersom avsenderen krever det. Godskvitteringen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger til at godset kan identifiseres og skal gi avsenderen rett til de registrerte opplysninger om transporten.

§ 10-6.Utferdigelse av luftfraktbrev m.v.

Luftfraktbrevet utferdiges av avsenderen i tre eksemplarer. Det første eksemplar skal være påtegnet for fraktføreren og underskrives av avsenderen. Det annet eksemplar skal være påtegnet for mottakeren og underskrives både av avsenderen og fraktføreren. Det tredje eksemplar underskrives av fraktføreren og leveres tilbake til avsenderen etter at godset er mottatt. Underskriftene kan være trykt eller erstattet av stempel.

Har fraktføreren utferdiget luftfraktbrevet etter begjæring av avsenderen, ansees han for å ha gjort det på avsenderens vegne, om ikke annet blir godtgjort.

§ 10-7.Utstedelse av særskilt luftfraktbrev

Fraktføreren kan kreve at avsenderen utferdiger særskilte luftfraktbrev når befordringen omfatter flere kolli.

Anvendes fremgangsmåten i § 10-5 annet ledd, skal fraktføreren overlevere særskilte godskvitteringer til avsenderen når denne krever det.

§ 10-8.Innhold i luftfraktbrev og godskvittering

Luftfraktbrevet og godskvitteringen skal inneholde:

§ 10-9.Om transportavtalens gyldighet

Transportavtalen er gyldig og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i §§ 10-5 – 10-8 ikke er overholdt.

§ 10-10.Ansvar for opplysninger i luftfraktbrev m.v.

Avsenderen er ansvarlig for at de opplysninger som han eller noen som har handlet på vegne av ham har gitt i luftfraktbrevet er riktig. Det samme gjelder opplysninger gitt for registrering eller for innføring i godskvittering. Avsenderen er ansvarlig etter første og annet punktum selv om den som har opptrådt på hans vegne, også er agent for fraktføreren. Er opplysningene om godset uriktige eller ufullstendige, plikter avsenderen å erstatte skade som dette medfører for fraktføreren eller noen denne er ansvarlig for.

Er avsenderen ikke ansvarlig etter første ledd for uriktige eller ufullstendige opplysninger som er registrert eller tatt inn i godskvitteringen, svarer fraktføreren for de skader som dette medfører for avsenderen eller noen som denne er ansvarlig overfor. Forutsetningen er at fraktføreren har begått feil ved innføringen av avsenderens opplysninger i godskvitteringen eller ved registreringen. Det samme gjelder dersom noen annen på fraktførerens vegne har påført godskvitteringen opplysningene eller har registrert dem.

§ 10-11.Om luftfraktbrev og godskvittering m.v.

Luftfraktbrevet eller godskvitteringen gjelder som bevis for avslutningen av fraktavtalen, mottakelsen av godset og vilkårene for transporten som er tatt inn i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, om ikke annet blir godtgjort.

Luftfraktbrevets eller godskvitteringens opplysninger om godsets vekt, dimensjoner, pakning og stykketall ansees riktige, om ikke annet blir godtgjort. Andre opplysninger i luftfraktbrevet om godsets mengde, rominnhold eller tilstand gjelder derimot ikke som bevis overfor fraktføreren, med mindre han har undersøkt riktigheten i nærvær av avsenderen og bekreftet dette ved påskrift på luftfraktbrevet, eller opplysningene gjelder godsets synlige tilstand.

§ 10-12. Avsenders rådighet m.v.

Når avsenderen oppfyller sine forpliktelser etter fraktavtalen, har han rett til å rå over godset ved å ta det tilbake på avgangs- eller bestemmelseslandingsplassen, ved å stanse det i tilfelle av landing underveis, ved å la det utlevere – på bestemmelsesstedet eller underveis – til en annen enn den mottaker som er oppgitt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, eller ved å kreve det sendt tilbake til avgangslandingsplassen. Sin rådighet over godset kan avsenderen dog bare utøve når det ikke medfører skade for fraktføreren eller andre avsendere, og han må erstatte de kostnader som påløper. Kan avsenderens ordre ikke utføres, skal fraktføreren straks underrette ham.

Utfører fraktføreren avsenderens ordre uten å bli forevist det eksemplar av luftfraktbrevet som ble levert til avsenderen eller godskvitteringen, er fraktføreren ansvarlig for den skade som derved måtte påføres rette innehaver av luftfraktbrevet eller godskvitteringen, men med regress mot avsenderen.

Avsenderens rett opphører samtidig med at mottakerens rett etter § 10-13 inntrer. Nekter mottakeren å ta imot godset, eller kan han ikke treffes, trer avsenderen igjen inn i sin rett til å råde over godset.

§ 10-13.Om utlevering av gods

Når godset er kommet frem til bestemmelsesstedet, kan mottakeren, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i § 10-12, kreve at fraktføreren skal utlevere godset til ham mot at han betaler de skyldige beløp og ellers oppfyller de befordringsvilkår som er nevnt i transportavtalen.

Fraktføreren skal underette mottakeren så snart godset er kommet frem, om ikke annet er avtalt.

§ 10-14.Om tapt gods

Innrømmer fraktføreren at godset er tapt, eller er det ikke kommet frem senest 7 dager etter at det skulle ha vært fremme, kan mottakeren overfor fraktføreren gjøre gjeldende de rettigheter som fraktavtalen gir ham.

§ 10-15.Ugyldige fraktavtaler

Enhver avtale som avviker fra bestemmelsene i §§ 10-12, 10-13 eller 10-14 er ugyldig, dersom den ikke er inntatt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen.

§ 10-16.Avsenders ansvar og plikter m.v.

Fraktføreren kan forlange at avsenderen skal utstede et dokument som angir godsets art, dersom slik dokumentasjon kreves av tollvesenet, politiet eller andre offentlige myndigheter. Dette skal ikke medføre noen forpliktelser eller ansvar for fraktføreren.

Avsenderen plikter å gi opplysninger og legge frem dokumenter som er nødvendige for å oppfylle krav fra tollmyndighetene, politi eller andre offentlige myndigheter, før godset kan utleveres til mottakeren. Han er overfor fraktføreren ansvarlig for skade som følger av at disse opplysninger eller dokumenter mangler eller er ufullstendige eller ikke forskriftsmessige, med mindre fraktføreren eller hans folk har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.

Fraktføreren plikter ikke å undersøke om opplysningene og dokumentene er riktige og fullstendige.

§ 10-17.Ansvar for personskade og dødsfall

Blir en passasjer drept eller skadd på legeme eller helse, er fraktføreren ansvarlig, såfremt den ulykken som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord i luftfartøyet eller i sammenheng med at passasjeren går om bord eller forlater fartøyet.

§ 10-17 a.EØS-regler

EØS-avtalen vedlegg XIII (rådsforordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker som endret ved rådsforordning (EF) nr. 889/2002) gjelder som lov, med den EØS-tilpasning som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

§ 10-18. Ansvar for reisegods

Blir innskrevet reisegods skadd, eller går det helt eller delvis tapt, er fraktføreren ansvarlig, såfremt den hendelse som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord på luftfartøy eller mens godset var i fraktførerens varetekt. Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig i den utstrekning skaden skyldes reisegodsets egen beskaffenhet eller av^​1 feil eller mangler ved reisegodset.

For ikke innskrevet reisegods, herunder personlige eiendeler, er fraktføreren ansvarlig dersom skaden er forårsaket av feil begått av fraktføreren, dennes ansatte eller andre som fraktføreren svarer for.

Passasjeren kan gjøre gjeldende sine rettigheter etter første og annet ledd dersom innskrevet reisegods ikke er kommet frem senest 21 dager etter at det skulle ha kommet frem, eller dersom fraktføreren erkjenner at innskrevet reisegods er gått tapt.

§ 10-19.Ansvar for gods

Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av at godset blir skadd eller går helt eller delvis tapt som følge av hendelse inntruffet under lufttransport. Han blir likevel ikke ansvarlig i den utstrekning han godtgjør at skaden er en følge av:

Som lufttransport regnes i paragrafen her den tid som godset er i fraktførerens varetekt. Lufttransport omfatter ikke slike transporter til lands eller vanns som skjer utenfor en flyplass. Utføres en slik transport i forbindelse med innlasting, utlevering eller omlasting på grunn av transportavtalen, skal likevel skaden ansees å være forårsaket ved en hendelse under lufttransporten, om ikke annet blir godtgjort. Dersom fraktføreren uten avsenderens samtykke helt eller delvis erstatter den avtalte lufttransportbefordringen med en annen form for befordring, skal slik annen befordring også ved anvendelsen av denne lov regnes som en del av lufttransporten.

§ 10-20.Ansvar for forsinkelser

Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av forsinkelse ved lufttransport av passasjerer, reisegods og gods, med mindre han godtgjør at han selv og hans folk har tatt alle forholdsregler som med rimelighet kan kreves for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem.

§ 10-21.Om skadelidtes medvirkning m.v.

Erstatning etter kapitlet her skal settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at den skadelidte, eller den som skadelidte utleder sin rett fra, ved egen skyld har medvirket til skaden. Blir en passasjer drept eller skadd og noen annen enn passasjeren selv krever erstatning, skal erstatningen også settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at passasjeren ved egen skyld har medvirket til skaden.

Nedsetting eller bortfall av erstatning etter første ledd skjer etter en vurdering av hva som er rimelig hensett til graden av medvirkning.

For lufttransport innen riket som foretas uten mellomlanding utenlands, gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning §§ 5-1 og 5-2.

§ 10-22.Begrensninger i fraktførers ansvar

Fraktføreren kan ikke fraskrive seg eller begrense ansvar etter § 10-17 ved befordring av passasjerer, som ikke overstiger et erstatningsbeløp fastsatt av departementet i forskrift for hver enkelt passasjer. For beløp som overstiger beløpet fastsatt av departementet i forskrift for hver enkelt passasjer, er fraktføreren ikke ansvarlig etter § 10-17 dersom fraktføreren godtgjør at:

Fraktførerens ansvar for tap som følge av forsinkelse ved befordring av passasjer er begrenset til et beløp fastsatt av departementet i forskrift for hver passasjer.

Ved befordring av reisegods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at reisegodset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, begrenset til et beløp fastsatt av departementet i forskrift for hver passasjer. Dersom passasjeren ved overlevering av innskrevet reisegods til fraktføreren særskilt angir verdien av reisegodset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp.

Ved befordring av gods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, begrenset til et beløp pr. kg fastsatt av departementet i forskrift. Dersom avsenderen ved overlevering av godset til fraktføreren særskilt angir verdien av godset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp. Dersom bare en del av godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, regnes bare den sammenlagte vekten av de berørte kolli med når grensen for fraktførerens ansvar skal bestemmes. Dersom verdien av andre kolli som omfattes av samme luftfraktbrev, godskvittering eller registrering på annen måte jf. § 10-5 annet ledd påvirkes, skal disse kolliene regnes med.

Ansvarsbegrensningene i annet og tredje ledd kommer ikke til anvendelse dersom det godgjøres at fraktføreren selv eller hans tilsatte eller andre han svarer for, under utførelse av deres tjeneste eller verv har forårsaket skaden med forsett eller grovt uaktsomt med forståelse av at skade sannsynligvis ville bli voldt.

Sakskostnader inkludert renter kan tilkjennes saksøkeren uten hinder av ansvarsgrensene i denne paragraf. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren innen 6 måneder fra tidspunktet for skadehendelsen eller innen saksanlegget skriftlig har tilbudt skadelidte en erstatning som ikke er mindre enn domsbeløpet bortsett fra sakskostnadene.

Med «SDR» menes i loven her den spesielle trekkkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene regnes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.

§ 10-22 a.Utbetaling av forskudd

Ved flyulykke som medfører at en passasjer omkommer eller blir skadd på legeme eller helbred, skal fraktføreren omgående, og senest 15 dager etter at vedkommende passasjer er identifisert, utbetale et forskudd på erstatningen til fysiske personer som har rett til å kreve erstatning, til dekning av deres umiddelbare behov. Forskuddets størrelse skal stå i forhold til den skaden som er lidt. Slik forskuddsutbetaling innebærer ikke erkjennelse av ansvar, og forskuddet kan trekkes fra i senere erstatningsutbetalinger fra fraktføreren.

Har passasjeren omkommet, skal forskuddet utgjøre minst 16.000 SDR per passasjer.

Forskuddet skal tilbakebetales bare i tilfelle som nevnt i § 10-21 første ledd, eller det godtgjøres at den som har mottatt forskuddet, ikke var den person som har rett til erstatning.

§ 10-23.Om adgangen til å fravike ansvarsgrensene ved avtale

Fraktføreren kan avtale at det for befordringen ikke skal gjelde noen ansvarsgrenser, eller at det skal gjelde høyere ansvarsgrenser enn det som følger av § 10-22.

Ethvert forbehold som tilsikter å frita fraktføreren for ansvar eller å fastsette en lavere ansvarsgrense enn bestemt i § 10-22 er ugyldig.

§ 10-24.Rekkevidde av ansvarsgrenser i § 10-22

De ansvarsgrenser som er fastsatt i § 10-22, gjelder uansett hvilket ansvarsgrunnlag som påberopes.

§ 10-25.Fraktførers arbeidsgiveransvar

Blir fraktførerens tilsatte eller noen som fraktføreren ellers svarer for saksøkt for skade som de har voldt i tjeneste eller oppdrag for denne, skal den samlede erstatning som kan ilegges dem og fraktføreren, ikke overstige den grense som gjelder for fraktføreren.

Unntatt ved befordring av gods, kommer bestemmelsen i første ledd ikke til anvendelse dersom det godtgjøres at person som nevnt i første ledd har forårsaket skaden med forsett eller grovt uaktsomt med forståelse av at skade sannsynligvis ville bli voldt.

§ 10-26.Om mottakers reklamasjon

Mottas innskrevet reisegods eller gods uten klage fra mottakerens side, formodes godset å være utlevert i god stand og overensstemmende med befordringsdokumentet eller de på annen måte registrerte opplysninger jf. § 10-5 annet ledd første punktum, om ikke annet blir godtgjort.

Er godset skadd eller delvis tapt, må mottakeren klage om det til fraktføreren umiddelbart etter at skaden eller tapet oppdages, og senest innen 7 dager for innskrevet reisegods og 14 dager for gods, regnet fra mottakelsen. Ved forsinkelse må det klages senest innen 21 dager fra den dag da godset ble stilt til rådighet for mottakeren.

Enhver klage skal være skriftlig og overlevert eller avsendt innen fristens utløp.

§ 10-27.Bortfall av krav etter § 10-26

Blir klage om skaden ikke gitt innen den frist som følger av § 10-26, faller ethvert krav mot fraktføreren bort, med mindre han har handlet svikaktig.

§ 10-28.Om verneting

Erstatningssøksmål etter dette kapittel må reises ved norsk domstol eller ved domstol i annen stat som er tilsluttet Montreal-konvensjonen, enten på fraktførerens bosted eller på det sted hvor bedriften har sitt hovedsete eller den forretningsavdeling som har sluttet fraktavtalen, eller på bestemmelsesstedet.

Ved død eller personskade på passasjer kan erstatningssøksmål også reises i den stat hvor passasjeren hadde sin faste bopel på ulykkestidspunktet, dersom fraktføreren:

§ 10-29.Foreldelse av erstatningskrav

Erstatningskrav etter dette kapittel faller bort om ikke søksmål er reist innen 2 år regnet fra luftfartøyets ankomst til bestemmelsesstedet eller fra den dag da det skulle ha kommet frem eller da befordringen ble avbrutt.

§ 10-30.Ansvarsfordeling mellom fraktførere m.v.

Skal en befordring, som etter en eller flere fraktavtaler utgjør en enhet, utføres av flere fraktførere etter hverandre, er enhver fraktfører som mottar den reisende, det innskrevne reisegods eller godset, ansvarlig for den del av befordringen som det påhviler ham å utføre.

Ved befordring av innskrevet reisegods eller av gods kan avsenderen også holde seg til den første fraktfører, og den som har rett til å kreve utlevering, til den siste fraktfører, selv om skaden, tapet eller forsinkelsen er inntruffet mens godset var i en annen fraktførers varetekt. Er to fraktførere ansvarlige, hefter de solidarisk.

§ 10-31.Anvendelsesområde

Bestemmelsene i §§ 10-32 – 10-36 gjelder når en befordring blir helt eller delvis utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen, med mindre det godtgjøres at dette er skjedd uten den avtalesluttende fraktførers samtykke.

Bestemmelsene i §§ 10-33, 10-35 og 10-36 gjelder bare den del av befordringen som ikke utføres av den avtalesluttende fraktfører.

§ 10-32.Hvem som regnes som fraktfører

Både den fraktfører som har sluttet fraktavtalen og den fraktfører som helt eller delvis utfører den, skal ansees som fraktførere i forhold til reglene i dette kapittel. For den avtalesluttende fraktfører gjelder dette hele befordringen, men for den utførende fraktfører bare for så vidt angår den del av befordring som han utfører.

§ 10-33.Om objektiv identifikasjon mellom fraktfører og folk i hans tjeneste m.v.

Ved bedømmelsen av en fraktførers ansvar skal handlinger og unnlatelser av den annen fraktfører eller av dennes folk i tjenesten ansees å ha samme virkning som hans egne handlinger og unnlatelser. Dette skal likevel ikke i noe tilfelle medføre at den utførende fraktførers ansvar overstiger de grenser som er fastsatt i § 10-22.

Har den avtalesluttende fraktfører påtatt seg forpliktelser ut over dem som er fastsatt i dette kapittel, eller har passasjer eller avsender oppgitt en særlig interesse i samsvar med § 10-22 tredje ledd, får dette ikke virkning i forhold til den utførende fraktfører med mindre det er godtatt av ham.

§ 10-34.Om adressat for melding og klage m.v.

Melding eller klage som i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel rettes til den ene fraktfører, får virkning også i forhold til den annen. Ordre som nevnt i § 10-12 får ikke virkning med mindre den er gitt til den avtalesluttende fraktfører.

§ 10-35.Begrensninger i ansvaret

Den avtalesluttende og den utførende fraktfører og deres folk i tjenesten er til sammen ikke ansvarlig utover det høyeste erstatningsbeløp som noen av fraktførerne svarer for. Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for ham.

§ 10-36.Om verneting m.v.

Erstatningssøksmål kan, uansett om det rettes mot begge fraktførere eller bare den ene av dem, reises ved domstol som etter § 10-28 er kompetent i sak mot den avtalesluttende fraktfører, eller ved domstol på den utførende fraktførers bosted eller på det sted hvor hans bedrift har sitt hovedsete.

Blir søksmål reist mot bare den ene fraktfører og vil denne gjøre regresskrav gjeldende mot den annen, kan han dra regresskravet inn i saken i samsvar med tvisteloven § 15-2 annet og tredje ledd uten hensyn til om det hører under norsk domsmyndighet.

§ 10-37.Om sammensatt befordring m.v.

Ved befordring som delvis utføres med luftfartøy og delvis med annet befordringsmiddel, gjelder dette kapittel bare luftbefordringen. Kapitlet gjelder likevel for befordring med annet befordringsmiddel etter § 10-19 annet ledd fjerde punktum.

Vilkårene for de andre befordringsmåter kan inntas i luftbefordringsdokumentet.

§ 10-38.Om ansvarsbegrensninger i fraktavtalen m.v.

Forbehold i fraktavtalen og særlige avtaler forut for skaden er ugyldige for så vidt de går ut på at tvist skal avgjøres etter en lov som avviker fra denne lovs bestemmelser om befordringen eller ved annet verneting enn fastsatt i dette kapittel.

Ved godsbefordring kan det dog uten hinder av første ledd skriftlig avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift, forutsatt at voldgiftsbehandlingen etter saksøkerens valg skal skje på et sted som er rett verneting etter § 10-28, og at saken skal avgjøres i samsvar med Montreal-konvensjonens bestemmelser. En voldgiftsbestemmelse i strid med dette er ugyldig.

§ 10-38 a.Forsikringsplikt

Norske fraktførere skal tegne tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt erstatningsansvar etter dette kapittel. Den norske stat, når denne er fraktfører, kan være selvassurandør.

Utenlandske fraktførere som transporterer passasjerer, reisegods eller gods til, fra eller innom Norge, skal kunne dokumentere at man innehar tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt erstatningsansvar etter dette kapittel. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende når en fremmed stat er fraktfører.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om forsikringsplikten, herunder om størrelsen på forsikringen, om virkningen av at forsikringen ikke holdes i kraft, og om utfylling og gjennomføring av krav om forsikring for passasjerer, reisegods og gods som følger av EØS-avtalen på luftfartsområdet. Departementet kan i forskrift sette vilkår for at en stat kan stå som selvassurandør etter første og annet ledd, herunder krav om dokumentasjon.

§ 10-39.Unntak for innenriks luftbefordring

For innenriks luftbefordring uten avtalt mellomlanding i fremmed stat kan departementet godkjenne at billett, reisegodsbevis eller luftfraktbrev ikke blir utferdiget selv om opplysningene ikke registreres på noen annen måte.

§ 10-40.Om Montreal-konvensjonen

Med Montreal-konvensjonen forstås overenskomst om innføring av visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring, undertegnet i Montreal 28. mai 1999.

Med Warszawa-konvensjonen forstås den overenskomst om internasjonal luftbefordring som ble undertegnet i Warszawa 12. oktober 1929, slik den er endret ved protokoll avsluttet i Haag 28. september 1955.

§ 10-41.Begrensninger i kapitlets anvendelsesområde

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder ikke for luftbefordring som er unntatt fra Montreal-konvensjonens virkeområde i henhold til forbehold som en stat har tatt etter Montreal-konvensjonens artikkel 57.

§ 10-41 a.Forskrifter om priser, andre vilkår og opplysningsplikt

Departementet kan gi forskrift om priser og tilhørende vilkår, om formidling av rutefart og om overbooking. Departementet kan også gi forskrift om billettselgeres plikt til å informere om passasjerrettigheter basert på denne loven og andre forhold som setter billettkjøpere i stand til å danne seg en helhetlig og realistisk oppfatning av vilkårene og muligheten for å kjøpe eventuelle tilknyttede tjenester eller produkter.

§ 10-42.Gjennomføring av EØS-regler om passasjerrettigheter^​1

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av regler om passasjerrettigheter som er tatt inn i EØS-avtalen. I forskriften kan det gis regler om gjennomføring og utfylling av passasjerrettighetsreglene, og bestemmes hvem som skal føre tilsyn med at reglene følges.

Ved tilsyn med at reglene om passasjerrettigheter følges, har tilsynsmyndigheten kompetanse til:

§ 10-43.(Opphevet)

§ 10-44.Klageorgan for flypassasjerer

Departementet kan gi forskrift om etablering av et klageorgan for løsning av tvister mellom passasjerer og flyselskaper, og bestemme at flyselskaper som flyr i, til eller fra Norge skal være underlagt ordningen. Departementet kan også gi forskrift om at andre tjenesteytere som i anledning av befordring har forpliktelser overfor passasjerene, skal være underlagt ordningen. Klageorganets avgjørelser skal ikke være rettslig bindende.

Departementet kan fastsette forskrift om klageorganets oppnevning, myndighetsområde, sammensetning, organisering, saksbehandling, finansiering, og forholdet til voldgiftsklausuler. I forskriften skal departementet kunne gi regler om

§ 10-45.Plikt til å opplyse om klagerett

Dersom det oppstår tvist mellom en passasjer og en tjenesteyter som er underlagt klageorganets myndighetsområde etter § 10-44, skal passasjeren skriftlig opplyses om retten til å klage i medhold av § 10-46. Departementet kan fastsette forskrift om at passasjerene ved bestilling, eller i forbindelse med befordringen, skal opplyses om retten til å klage etter § 10-46. Departementet kan fastsette forskrift om hvilket innhold opplysningsplikten etter første og annet punktum skal ha, om måten opplysningene skal gis på, og hvem som har plikt til å gi opplysningene.

§ 10-46.Passasjerenes rett til å klage

Alle passasjerer som omfattes av klageorganets myndighetsområde etter § 10-44 skal ha rett til å klage til klageorganet dersom de har saklig interesse i å be om en vurdering av saken. Departementet kan fastsette forskrift om hvem som har klagerett.

§ 10-47.Forholdet til de alminnelige domstolene

Så lenge en tvist er til behandling i klageorganet, kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstolene. En tvist anses for å være til behandling fra det tidspunkt begjæringen om klagebehandling er kommet inn til klageorganet. En sak som klageorganet har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for tingretten.

§ 12-1.Generell varslingsplikt

Enhver som blir vitne til en luftfartsulykke, skal straks varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen om ulykken. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Det samme gjelder den som finner et luftfartøy, deler av et luftfartøy eller andre ting under forhold som tyder på at det har inntruffet en luftfartsulykke. Lufttrafikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling av varsel etter første ledd.

§ 12-2.Varslingsplikt for særlige persongrupper

Inntreffer en luftfartsulykke, skal fartøysjefen, andre besetningsmedlemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet, ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen om ulykken. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Lufttrafikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.

Inntreffer det en alvorlig luftfartshendelse, skal fartøysjefen, andre besetningsmedlemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet, ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle undersøkelsesmyndigheten om hendelsen. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Undersøkelsesmyndigheten skal informere luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling av varsel etter denne paragrafen.

§ 12-3.Forskriftskompetanse mv.

Departementet gir forskrifter om ettersøkings- og redningstjeneste i tilfelle hvor luftfartøy er savnet, i nød eller forulykket. Herunder kan gis bestemmelser om plikt for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner til å medvirke ved forberedelsen og gjennomføringen av søk og redningstiltak, og om godtgjøring for slik medvirkning.

§ 12-4.Erstatning for utgifter til søk mv.

Når det finnes grunn til det, og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, kan departementet pålegge fartøyets eier eller bruker å erstatte helt eller delvis statens utgifter til søk av savnet fartøy. Det samme gjelder redningsutgifter i den utstrekning disse ikke blir dekket ved bergelønn.

§ 12-5.Om bergelønn mv.

Den som berger eller medvirker til å berge et luftfartøy som er i nød eller forulykket, ombordværende gods eller noe som har hørt til fartøyet eller godset, har krav på bergelønn etter reglene i sjøloven kapittel 16, enten bergingen er foregått til sjøs, til lands eller i luften. Rett til andel i bergelønnen har også den som har reddet eller medvirket til redning av menneskeliv fra fartøyet under den nød som har gitt anledning til bergingen.

Godtgjøring kan også kreves for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare fartøyet eller gods fra fartøyet. Reglene i første ledd om berging gjelder tilsvarende for slik godtgjøring.

Dersom arbeidet er avsluttet her i riket, har fordringshaveren tilbakeholdsrett og panterett i fartøyet eller godset med prioritet foran alle andre rettigheter. Er det flere slike panterettigheter går de som grunner seg på en senere hendelse foran de som grunner seg på en tidligere. Eieren av gods har ikke personlig ansvar for fordringen.

Panteretten i gods faller bort når dette utleveres, og panteretten i fartøyet etter tre måneder dersom den ikke anmerkes i Norges luftfartøyregister og beløpet er godkjent eller sak reist om panteretten. Søksmål kan reises på det stedet hvor arbeidet er avsluttet, eller hvor fartøyet eller godset er.

§ 12-6.Gjennomføring av EU-forordning om undersøkelse av luftfartsulykker og -hendelser

EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 66d (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 om undersøkelse og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF som endret ved forordning (EU) nr. 376/2014 og forordning (EU) 2018/1139 (undersøkelsesforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12-7 til 12-9.

Med undersøkelsesmyndigheten menes i §§ 12-7 til 12-9 den myndigheten som har ansvar for å undersøke ulykker og hendelser i medhold av undersøkelsesforordningen.

Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller delvis har slikt formål.

Luftfartsmyndigheten skal vurdere rapportene som undersøkelsesmyndigheten avgir, med tanke på å identifisere og iverksette tiltak som kan bedre flysikkerheten.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeid etter dette kapitlet og regler som utfyller undersøkelsesforordningen.

§ 12-7.Taushetsplikt

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.

Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller er nødvendige for å forklare årsaken til luftfartsulykken eller luftfartshendelsen.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om opplysninger nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14. Domstolenes rett til å frigi opplysninger i medhold av undersøkelsesforordningen artikkel 14 nr. 3 er begrenset til de tilfellene som er nevnt i § 12-8.

Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i tredje ledd så langt de passer.

Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette er forenlig med undersøkelsesforordningen. Det samme gjelder i den grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til at opplysningene bringes videre.

Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd, kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som undersøkelsesmyndigheten.

Brudd på taushetsplikt etter denne paragrafen er straffbart etter straffeloven § 209.

§ 12-8.Bevisforbud

Det kan ikke føres bevis om forklaringer avgitt til undersøkelsesmyndigheten eller andre opplysninger som er nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14 nr. 1 og 2. Ved avgjørelsen av om bevis likevel skal føres etter reglene i tvisteloven § 22-3 og straffeprosessloven § 118, skal det legges vekt på om fordelene oppveier de negative følgene slik bevisføring kan ha på den aktuelle eller fremtidige ulykkesundersøkelser, nasjonalt eller internasjonalt.

Det kan aldri føres bevis om opplysninger som er nevnt i første ledd i en straffesak mot den som har gitt opplysningene.

§ 12-9.Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver

Artikkel 16 nr. 9 og 10 i rapporteringsforordningen gjelder tilsvarende for personer som forklarer seg til undersøkelsesmyndigheten, eller som er omtalt i opplysninger som er gitt til undersøkelsesmyndigheten etter reglene i undersøkelsesforordningen.

§ 12-10.Gjennomføring av EU-forordning om rapportering av hendelser mv.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66gc (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, endring av forordning (EU) nr. 996/2010 og opphevelse av direktiv 2003/42/EF, forordning (EF) nr. 1321/2007 og forordning (EF) nr. 1330/2007 som endret ved forordning (EU) 2018/1139 (rapporteringsforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12-11 til 12-13.

Departementet kan gi forskrifter som utfyller rapporteringsforordningen eller som på andre måter er nødvendige for et velfungerende system for innsamling og bruk av opplysninger som kan forebygge luftfartsulykker.

§ 12-11.Taushetsplikt

Enhver som utfører tjeneste eller arbeider for luftfartsmyndigheten, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.

Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er innrapportert i medhold av rapporteringsforordningen artikkel 4 og 5. Dette gjelder ikke dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse, og det ikke strider mot noen bestemmelser i rapporteringsforordningen å gi opplysningene videre.

Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i tredje ledd så langt de passer.

Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette er forenlig med rapporteringsforordningen. Det samme gjelder i den grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til at opplysningene bringes videre.

Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd, kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som luftfartsmyndigheten.

Brudd på taushetsplikt etter denne paragrafen er straffbart etter straffeloven § 209.

§ 12-12.Bevisforbud og forbud mot sivilt søksmål

Det kan ikke føres bevis om opplysninger mottatt hos luftfartsmyndigheten eller undersøkelsesmyndigheten etter reglene i rapporteringsforordningen. For øvrig gjelder § 12-8 tilsvarende.

Staten kan ikke anlegge sivilt søksmål på grunnlag av opplysninger luftfartsmyndigheten har blitt kjent med utelukkende som følge av opplysninger mottatt i medhold av rapporteringsforordningen. Dette gjelder likevel ikke dersom det er kvalifisert grunn til å tro at den som har gitt opplysningene har opptrådt kritikkverdig som nevnt i rapporteringsforordningen artikkel 16 nr. 10 bokstav a eller b.

§ 12-13.Forbud mot tilbakekall av sertifikater

Opplysninger som en kompetent myndighet som nevnt i rapporteringsforordningen artikkel 6 nr. 3 mottar i medhold av rapporteringsforordningen, kan ikke brukes som grunnlag for tilbakekall av personsertifikater som er utstedt av den kompetente myndigheten. På samme måte kan opplysningene heller ikke brukes som grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr med hjemmel i § 13 a-5.

Første ledd gjelder ikke dersom de aktuelle opplysningene gjør det klart at den som innehar sertifikatet, ikke oppfyller fastsatte medisinske krav eller av andre grunner er klart uskikket til å inneha sertifikatet.

Første og annet ledd går foran bestemmelsene i rapporteringsforordningen artikkel 16 i den grad de gir et sterkere vern mot tilbakekall av sertifikater enn forordningen.

§ 12-14.(Opphevet)

§ 12-15.(Opphevet)

§ 12-16.(Opphevet)

§ 12-17.(Opphevet)

§ 12-18.(Opphevet)

§ 12-19.(Opphevet)

§ 12-20.(Opphevet)

§ 12-21.(Opphevet)

§ 12-22.(Opphevet)

§ 12-23.(Opphevet)

§ 12-24.(Opphevet)

§ 12-25.(Opphevet)

§ 12-26.(Opphevet)

§ 12-27.(Opphevet)

§ 12-28.(Opphevet)

§ 12-29.(Opphevet)

§ 12-30.(Opphevet)

§ 12-31.(Opphevet)

§ 12-32.(Opphevet)