Predikativet kan fortelle hvem eller hva subjektet eller objektet er. Det kan si noe om hvilken egenskap et subjekt eller objekt har.
Eksempler: I setningen «Hun er sint» er ordet hun subjekt, og ordet sint er et predikativ som beskriver subjektet. I setningen «De malte huset rødt» er huset objekt og ordet rødt er et predikativ som beskriver objektet.
På norsk står predikativ ofte sammen med et uselvstendig verb når de beskriver subjektet. Det er et verb som ikke kan stå alene etter subjektet i en setning. Hvis verbet står alene, gir ikke setningen noen mening.
Uselvstendige verb på norsk er være, bli, hete, synes, kalles.
Eksempler:
Setningen «Hunden min heter.» gir ikke mening. Hvis man legger til «Luna», gir setningen mening: «Hunden min heter Luna.» Da er Luna predikativ.
Setningen «Han blir.» gir ikke mening. Hvis man legger til «lærer», gir setningen mening: «Han blir lærer.» Da er lærer et predikativ.
Noen predikativ som beskriver subjektet, står sammen med et selvstendig verb, som i setningen «Guttene kom sultne hjem», der subjektet er guttene og sultne er et predikativ som beskriver subjektet. Verbet komme er selvstendig og setningen gir mening uten predikativet: «Guttene kom hjem».
