Et kart over den kosmiske bakgrunnsstrålingen over hele himmelen. Forskjellige farger betyr forskjellig temperatur. De røde flekkene er steder hvor strålingen er bitte litt varmere enn de blå flekkene. Målingene er gjort av den europeiske Planck-satellitten.
Kosmisk bakgrunnsstråling er en type stråling i universet som stammer fra da universet bare var 400 000 år gammelt. Nå er universet nesten 14 milliarder år.
Astronomer kaller den kosmiske bakgrunnsstrålingen for «ettergløden etter big bang». Det er den eldste strålingen i universet.
I begynnelsen av universets historie fantes det bare løse partikler. Universet var veldig varmt, og partiklene suste rundt og krasjet i hverandre. Universet var som en tåke av partikler.
Etter at universet startet i big bang, utvidet det seg og ble kaldere. Da universet nærmet seg 400 000 år, hadde det blitt kaldt nok til at partikler kunne slå seg sammen til atomer. Da ble det mye mindre tåke. Lyset som hadde vært fanget inni tåken, kunne nå suse fritt av gårde.
Man kan fremdeles observere dette lyset, som har bevegd seg gjennom universet siden den gangen. Det er dette som er den kosmiske bakgrunnsstrålingen.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er veldig kald, med en temperatur på −270 grader. Strålingen er ikke farlig for mennesker.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen kommer fra alle retninger. Man kan ikke se den med øynene, for strålingen er mikrobølgestråling, ikke synlig lys. Men man kan måle den med radioantenner.
Det går ikke an å ta et vanlig bilde av bakgrunnsstrålingen, siden man ikke kan se den. For å måle hvor sterk den er, måler man temperaturen på strålingen. Man lager et kart som viser hvordan temperaturen varierer i alle retninger (se figur).
Da ser man at strålingen er ganske jevnt fordelt i alle retninger, men den er bitte litt forskjellig fra sted til sted. Det er fordi tåken i universets begynnelse ikke var helt jevn. Noen steder var den litt tettere enn andre steder. Da begynte noen partikler i tåken å klumpe seg mer og mer sammen på grunn av gravitasjon. Etter hvert ble disse partiklene til stjerner og galakser.
Hvis tåken hadde vært helt jevn, så hadde gravitasjonen trukket akkurat like mye i alle retninger, og ingen ting hadde klumpet seg sammen. Da hadde det ikke blitt noen stjerner og planeter i universet.
Kartet av den kosmiske bakgrunnsstrålingen er som et babybilde av universet. Det viser hvordan universet var helt i begynnelsen. Man kan lære om hvordan universet har utviklet seg, ved å sammenligne dette med hvordan universet er i dag.
