Rettslige utgangspunkter

Vilkårene for garantert minsteytelse som ung ufør går fram av folketrygdloven § 12-13 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen lyder:

«For et medlem som har blitt ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsene som nevnt i andre ledd henholdsvis 2,66 og 2,91 ganger grunnbeløpet.»

I dagligtale vil sykdom som gjør en person arbeidsufør i så ung alder gjerne omtales som alvorlig. Men det er ikke tilstrekkelig bare at sykdommen har gjort vedkommende ufør. Det kreves et nokså stort avvik fra det medisinske minimum som kreves for å få ordinær uføretrygd, jf. Høyesteretts dom i HR-2021-2276-A avsnitt 51. Av dommen går følgende fram i avsnitt 48 og 50:

«Ved avgjørelsen av om det foreligger «alvorlig ... sykdom» etter folketrygdloven § 12-13 tredje ledd første punktum, må det etter min mening tas utgangspunkt i den medisinske lidelsen. Det er dens alvorlighet som skal bedømmes. Jeg viser her blant annet til odelstingsproposisjonen, som fremhever at det er «de medisinske vilkårene» som skjerpes, og at det skal legges mer vekt på «lidelsens alvorlighet».

[...] Pasientens fungeringsnivå vil som regel inngå i fastleggingen av pasientens medisinske lidelse, og får på den måten indirekte betydning ved vurderingen av alvorligheten. Men som selvstendig moment mener jeg at fungeringsnivået bare kan få betydning der det er noe tvil om den medisinske lidelsen i seg selv er alvorlig nok. I tvilstilfeller kan for eksempel et ekstraordinært lavt fungeringsnivå tilsi at alvorlighetsvilkåret er oppfylt.»

Det går videre fram av Høyesteretts dom at noen sykdommer er så alvorlige i seg selv, at alvorlighetsvilkåret uten videre er oppfylt. Men for mange andre sykdommer vil de lettere og midlere grader av sykdommen måtte falle utenfor. Vurderingen i den enkelte sak må gjøres helt konkret. Dersom personen har flere lidelser, skal disse vurderes samlet. Utgangspunktet er at de tidsnære bevisene har størst vekt, jf. blant annet Høyesteretts dom i HR-2019-2336-A avsnitt 35 med videre henvisninger

Den konkrete vurderingen

Retten har vurdert saken tidligere, se ankesak TRR-2023-472. Rettens vurdering av alders- og alvorlighetsvilkåret basert på det som da forelå av opplysninger går fram av kjennelsen i den saken. Retten opphevet det påankede vedtaket og henviste saken til ny behandling i Nav. I dette ligger at retten mente at lovens vilkår ikke var oppfylt med de saksopplysningene som da forelå. Det var imidlertid nødvendig å innhente ytterligere opplysninger fra tiden før 26-årsdagen i 2013. Før disse opplysningene var innhentet, var avgjørelsesgrunnlaget ikke forsvarlig, jf. trygderettsloven § 20 femte ledd.

Etter en samlet vurdering av det som nå foreligger av opplysninger, har retten kommet til lovens alvorlighetsvilkår ikke var oppfylt før fylte 26 år. Rettens vurdering er videre at avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig.

Retten kan som del av sin begrunnelse sitere fra tidligere vedtak i saken, jf. trygderettsloven § 21 fjerde ledd andre punktum. Retten viser til det følgende fra det påankede vedtaket, som oppsummerer og vurderer det som har komme til av nye opplysninger siden opphevelsen i TRR-2023-472:

«Ny dokumentasjon fra før du fylte 26 år er hovedsakelig fra 2006, og viser varierende symptomtrykk. Behandlingskontakten strekker seg kun over noen måneder fra da du var 18 år, og er lite egnet til å belyse situasjonen frem i tid. Slik vi tolker beskrivelser og vurderinger i dokumentasjonen dreiet dine symptomer seg hovedsakelig om en sorgreaksjon knyttet til tapet av din kjæreste flere år tidligere. Det er heller ikke dokumentert symptomer på alvorlig psykisk sykdom. Det ble vurdert at du hadde mild depressiv episode, og til tross for selvmordstanker ble det ikke vurdert at du var suicidal.

Ny dokumentasjon fra etter du fylte 26 år består av epikriser fra DPS fra behandlingsforløpet i 2014-2017. Etter vår vurdering tilsier ikke opplysninger og beskrivelser i denne at du led av alvorlig psykisk sykdom. Du ble ikke vurdert suicidal ved behandlingsstart, og ved behandlingsslutt fremgår det at du ikke lenger følte deg deprimert.

Det fremgår at du siste ukene før oppstart i poliklinikken ble fulgt opp av AAT grunnet depressive symptomer og angst, og at du selv mente symptomene var en konsekvens av vansker med å fungere i arbeid/skole, mye ansvar du følte du ikke kunne takle og kjærlighetssorg. Du ble overført til utredning og behandling ved allmenn poliklinikk i juni 2014. Du var da preget av depressive symptomer, men stabil nok til at utredning for ADHD lot seg gjennomføre.

Sammenholdt med legeerklæring fra februar 2014 hvor det opplyses at du de siste par månedene hadde kjent deg tiltagende nedstemt og urolig, hatt alvorlig negative tanker og selvmordstanker, er det vår oppfatning er at dokumentasjon i saken tilsier at du før fylte 26 år ikke hadde hatt et vedvarende høyt symptomtrykk.

Slik vi forstår foreliggende dokumentasjonen i saken din har det inntruffet en forverring av dine psykiske helseplager etter skjæringstidspunktet. Vi legger også til grunn at du etter fylte 26 år hadde perioder med mindre symptomer, slik at en eventuell alvorlighet ikke fremstår varig.

Vi viser til at da det ble gjennomført møte med deg, Nav og lege den 14. desember 2016, var totalvurderingen din var at du hadde hatt god effekt av behandling, og at det gikk bedre med deg på alle måter. Videre skulle du ha vektreduksjonsoperasjon i begynnelsen av 2017. Videre formidlet du i telefonsamtale med DPS juni 2017 at det gikk rimelig greit, og du hadde ikke betydelige pågående psykiske vansker. Du brukte ikke medisiner, og følte ikke behov for det. Du var litt bekymret for tilbakefall, men det ble vurdert at du ikke syntes å ha noe behandlingsbehov.»

Dette er retten i all hovedsak enig i. Det er ikke sannsynliggjort alvorlig og varig sykdom før fylte 26 år i 2013.

Etter fylte 30 år har A fått diagnosen kompleks PTSD, se sammenfatningen av dette i kjennelsen i TRR-2023-472. Som retten nevnte i den kjennelsen, er kompleks PTSD en lidelse som i noen tilfeller etter en konkret vurdering anses som alvorlig sykdom i lovens forstand, i andre tilfeller ikke. Det er situasjonen før fylte 26 år som er avgjørende, ikke risikoen for å senere utvikle alvorlig sykdom.

A hevder at det er en saksbehandlingsfeil at Nav ikke innhentet spesialisterklæring for å opplyse spørsmålet om alvorlighet før fylte 26 år bedre, før saken ble avgjort.

Rettens vurdering er at dette ikke var en saksbehandlingsfeil, og, som alt nevnt, at avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig. Det er riktig nok slik at noe av den medisinske dokumentasjonen Nav har etterspurt i den fornyede behandlingen av saken, ikke har latt seg framskaffe. Ytterligere utredning av en spesialist nå, mer enn tolv år etter skjæringstidspunktet i 2013, vil i tilfelle basere seg på det som eksisterer av samtidsnær medisinsk dokumentasjon fra tiden før og kort tid etter 26-årsdagen i 2013. Dette er opplysninger som retten har tilgang til nå. Det klare utgangspunktet er at tidsnære beviser i utgangspunktet har stor vekt, jf. blant annet HR-2019-2336-A. De skriftlige opplysningene som nå foreligger, drar etter rettens syn relativt entydig i retning av at alvorlighetsvilkåret ikke var oppfylt før fylte 26 år.

I tillegg ville en spesialist i tilfelle også ha samtaler med den ankende part. Opplysninger fra henne om helsesituasjonen fra fylte 26 år og fram til i dag er ikke av betydning for spørsmålet om rettigheter som ung ufør. Og utfyllende opplysninger fra henne om opplevelser i oppveksten og fram til 26 års alder vil eventuelt bli gitt mange år i etterkant. Retten trekker ikke tvil A sine beskrivelser av sine opplevelser i oppveksten eller hennes beskrivelser av hvordan dette var med på å prege henne, også i ung voksen alder. Vurderingen av den medisinske lidelsens alvorlighet må imidlertid ta utgangspunkt i medisinsk dokumentasjon, og basert på dette er det etter rettens syn relativt klart at alvorlighetsvilkåret ikke er oppfylt.

På denne bakgrunn har retten kommet til at alvorlighetsvilkåret i § 12-13 tredje ledd ikke er oppfylt.

Anken har etter dette ikke ført fram. Det påankede vedtaket stadfestes.

Sakskostnader

Den ankende part har lagt ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader.

Hvis kjennelsen er til gunst for den ankende part, skal retten etter trygderettsloven § 29 pålegge ankemotparten helt eller delvis å erstatte de nødvendige kostnader som saken har medført for den ankende part.

Da avgjørelsen i ankesaken ikke er til gunst for den ankende part, kan sakskostnader ikke tilkjennes.

Slutning: